Det var en gang en navnløs jente. Hun bodde på andre siden av det store havet. På en kald øy, uten noen trær. Det var ikke noen trær der, fordi det blåste alt for mye for det.

Hun bodde i et hus. Det er vanlig for små jenter å bo i hus, og derfor tvilte hun heller aldri på at hun bodde i et hus. Helt til den dagen hun skjønte, at hun bodde i en grotte.

Grotten var stor og mørk og ensom. Akkurat som henne. Hun likte grotten sin, selv om hun var redd. Er det ikke rart? Hvordan vi ikke klarer å forstå oss selv?

På andre siden av havet var det drømmer. Det er det som er praktisk med å bo på en kald øy, at havet er fullt av unåelige drømmer. Drømmene var blå, som himmelen og havet.

Innerst inne i hulen, der jenta aldri turte å gå, der var det en drage. Dragen var grønn. Jenta hadde en blå kjole. Hele verden var ellers grå, overalt hvor jenta så. Men den gamle blå kjolen hennes, den var riktig fin og gammel, og mykere enn silke og fløyel og pisket krem.

Blåfargen til kjolen var som en kald klar vinterhimmel, hvilende over snødekket landskap.

Og blåfargen rant utover tilværelsen. La igjen små spor hvorenn jenta gikk. Jeg vil tro at det også var slik med grønnfargen til dragen, men den så aldri jenta noe av.

Jeg er sikke rpå at de ville blitt gode venner, jenta og dragen.

På karnival ler menneskene. De har kledd seg ut. Jenta ville likt å være i et karnival, med et navn; på et karnival ville hun hatt et navn. For karnival er bare på liksom. Man kler seg ut.

Noen hus kan være både hus og grotte. På en gang. I sollyset er det et hus, mens det er en grotte i hemmelighet. Bare hun og dragen vet om hemmeligheten. Men hun vet ikke om dragen, som hun har boende innerst inne i grotten.

Jenta hadde en gutt i fantasien sin. Han hadde et navn. Hun kalte han for Martin. Når hun satt i en myk stol hun hadde i huset sitt, holdt hun rundt bena sine, presset dem inn mot kroppen, og tenkte på Martin. Martin var et sukk. Og Martin var tårer. Og egentlig het han ikke Martin, innerst inne - men så langt inn hadde han ikke klart å gå - så det visste han ikke noe om selv.

Martin levde i en verden med mange stemmer. De snakket fort, de snakket høyt og de snakket samtidig alle sammen. Man klarte aldri å høre hva de sa, så bråkete var de, og de gjorde han bare svimmel. Han skulle ønske han ikke eksisterte i denne bråkete verden nå, og så prøvde han å lukke øynene sine, så han igjen bare kunne være i fantasien til den navnløse jenta.

Noen drømmer er myk sjokolade. Andre drømmer er blaffrende skjerf. Noen er høststormer som farer over granskoger. Jeg drømmer ikke lenger om dagen eller om natten. Jeg er et tomt skall på stranden. På andre siden av havet er jenta i huset sitt. Jenta i grotta med en drage, jenta med Martin inni seg. Men her er jeg, et tomt skall her for meg selv - og jeg klarer ikke å drømme lenger. Tårene har jenta stjålet fra meg - hun kaller dem for Martin, men han heter ikke Martin. Jeg klarer ikke å gråte lenger.

Jeg er ikke lenger. Det er hennes terrorregime.

Jenta pleide å huske på en huske i rosehagen sin. Men siden det ikke var noen trær der, han hun bare huske opp i luften. Men hun latet som om det var et tre der. Et stort eiketre, et gammelt og vist ett, som snakket visdom til henne. Og hun hadde på gullskoene sine når hun husket for seg selv i rosehagen sin.

Hun kunne tusle over hagen, sparke opp høstbladene som lå på bakken. Danse i vinden med det lange blonde håret sitt. Og kjolen fulgte henne i dansen. La igjen blåfarger i den gråe verden. Førte henne i vinden som en barsk herremann.

Jenta var løs og svevde i hjertet sitt. Hun kunne snakke med Martin. Han svarte henne.

Barakkene var sprengt. Det var kaniner ute. De var i flertall. Omringet av Odel.

Odel.

Odel gråter på søndagene.

Jeg vet at jenta er ensom, og hun kan miste sin tro på Martin. Men av og til ser hun ham. Han går ut døra i det hun ser opp fra bøkene sine. Han gjemme seg bak eiketreet når hun husker. Han ser på henne hele tiden, og han puster henne i nakken når hun sovner i stolen. Med beina trukket inntil kroppen, og med en kakao på bordet som kommet til å bli kald.

Vinteren er blaffrende stearinlys og varme fra peisen i det store hvite huset, på den andre siden av havet. Verden var blå av ensmhet, men så ble den grå, da ingen ting betydde noe lenger.

Det går an å smelte sammen i den myke stolen til jenta. Så myk er den. Man synker ned en fot eller to. Når hun følte seg aller mest alene, kledde hun av seg i stolen sin. Og svevde nedover.

Verden var en blomst i hånden hennes. Sprunget ut av en skam. Skinnende som solen. Hun dalte nedover og nedover, enda lenger ned. Til kyss, og myke stryk. Pustet dype pust, og slappet av i seg selv. Jenta var et løv uten vind, dalende nedover med blomsten i hånda. Svulmende varm blomst, og hun gikk nesten inn i en søvn. Inn i en drøm.

Det var musikk der nede. Trekkspill, og uhørte toner fra Persia og Sibir. De vugget henne ut og inn av kroppen - som om hun var bølger - som om eksistensen var vag og relativ. Når hun var langt nok ute av kroppen sin, så hun seg selv nedsynket i stolen. Foran den varme peisen. Naken, og med den svulmne blomsten i hånden sin.

Den var myk og fuktig, god som et stykke eplekake med krem på. Eller; den var bedre enn et stykke eplekake med krem på.

Du er ikke bare en uklar prinsesse da? Med skjerf og hår. Du er ikke bare et øyeblikk? Borte som et savn. Lengsel alt før jeg traff deg. Er du en katt i hjertet ditt, med bøker fra land langt borte? Har du et barn i deg? Døde det aldri når du ble voksen?

Jeg har ingen drømmer. Jeg er et vakuum. Jeg er bitter gift. Jeg kan drepe troll og vetter. Og jeg er den kvelende skyldfølelsen. Mens havet er tårer, står jeg tør og ser på.

På andre siden av havet glir hånden til jenta sakte opp og ned mellom beina hennes. Hun tenker på Martin, så mye at hun kjenner varmen hans. Pustene i nakken. Det føltes så godt, der i den mørke grotten med dragen. Hun lar en finger gli inn, men hun vet godt konsekvensene til skammen. Kanskje han ikke ser det?

Det er han! Det er guden som ser alt! Han spiser små jenter uten uskyld. Du er ille ute nå! Hevnen!

SKRIIIIK! Men du tror vel ikke at det hjelper? Hahahah! Han skal se på deg mens du prøver deg. Ingen er alene i det hvite huset. Han ser alt. Og han må straffe deg.

Lille jente, du kan ikke gå ustraffet. Han må binde deg fast. Naken. I kulden. Han må få deg til å hate deg selv. Han må kvele deg med skam. Hele verden skal se den skitne nakne kroppen din. Vite at du har lekt med deg selv igjen. Ikke klart å holde deg, gjort det hele om igjen. Du vet jo konsekvensene!

Jesus Chrizt på dansegulvet, av støv og skitt og smuss som skal vekk og brennes og kastes, i huler som enda ikke er oppdaget av menneskeheten. Men de er der, liggende og ventende - fortærende av grønt filth som seks og seksti sølvskinnende kuler med opphøgde piggdekk, diesel, camelmøkk og hashis inni sølvpapiret gjennom tollen på vei til ælva. Sirkus er et dynamisk sted, alltid på farten, alltid kommende og gående i byen. Brød og sirkus, det er det de vil ha, massene. Jeg foretrekker coockies - Choc Chip & Hazelnut Maryland knasende i munnen med leskende kald chokolathémelk til - og en pornofilm med dverger etende køse, eller damer med slapp pikk.

Vi er her, menneskene, marsjerende frem i rettverdighetens navn, med det gode i oss. Vi religiøse, gudebeende mennesker som alle er gode som gull. Du kan se det over alt i verden, hvor fantastisk denne verden er, vi mennesker skapt i guds bilde. Tappert holder ansikt foran menigheten når man holder andakt, og enda mer tappert holder unna hvordan et par konfirmanter ble håndtert så helt guddommelig på toalettet i kirken like før. Det er oss, menneskene, de gode - de kristen, de muslimske, de konfucianske, de ateistiske, de kommunistiske, de usikre og de av oss som ikke har bestemt oss enda - med det beste av idealer og med de beste hensikter og med det beste verden har å tilby.

Det handler om å bry seg. Det er en evne vi mennesker har, som ingen andre dyr har, nemmelig å bry seg. Jeg har sett en løvinne på savannen i Afrika forlate sin unge i et tre som ungen ikke klarte å klatre ned fra - med et lett hjerte gjennomfører denne løvinne alt i forlatelsens grusomme time. Slik er ikke vi mennesker, vi bryr oss, og vi sukker og stønner, som om det hele skulle være en kanonbra seksualakt, sukker vi og stønner vi oss igjennom verdens dynamiske prosess av nervesignaler og et turbulent stoffskifte, legger fra oss knifbladet og slikker våre kjære av kjærlighet før de skal få lov til å binde oss fast med godt Manilla og hamplaget tauverk. Det klør, og det stikker, og de binder oss så hardt at hånden blir svimmel og prikker og snart sprenger - om vi tørr stole på sensasjonene - og det er så godt når håndleddet begynner så blodig å revne littegranne også.

Jeg var her fra tidenes morgen, bæreren av lys, seende alt, når den fitta Anastasia klamret seg fazt i materiens kalde og hardt håndterlige kladd. Moderen av det hele som godt kunne brukes litt ofte i hardt guffes lynskarpt tvilende i gnosis, nående lyset i et blikk av et øyeblikk, smellende under hodet som om jeg liksom skulle våkne. Jeg er Jesus dansende på overdose av Choc Chip & Hazelnut Maryland Coockies i Eventyrland, søtt og skumgummi-aktig, trygt hvilende. Sammenkrøllet. Elsket. Jeg er elsket, hærføreren av kaos og orden, bare for å forvirre dem i det hele og det lille, og i det der nede og her oppe og der borte.

Arbeidt undt bröt undt circuz Analdo. Møt meg ved ælva, i den nye grønne og åpne byen, liggende på vippen mellom statsapparatet og spilleautomatene. Arbeidt macht Frey - i skogen og ved sjøen med sin far - og søsteren Freia med kakao som bør nytes i store doser. Hei, jeg er Geir, og jeg er 47 år. Er gift, med to barn og en hund, og jeg klipper plenen min hver uke(imotsetningtildenjævelenjegharavennabo). -- Stemningen i salen bygger seg opp, Geir skal komme ut av skapet og innrømme alt sammen foran sine brødre og søstre, så de kan hjelpe han videre, journalisten fra Avtenpozden noterer hele hendelsesforløpet. -- Og jeg, jeg er kakaoiker.

Jeg spiser det i store doser, en halvkilo rent kakaopulver om dagen. Blodet mitt er farget brunt, og syltynt blitt, med årene. Jeg er en vandrende klump anti-oksydant, knapt blitt en dag eldre siden i går, og ungdomzkilden med disse store sorte posene under øynene. Jeg må, må, må må må løpe. Sukker. Sukker! Sukker-sukker-sukkersockersukker. Hvor? Her, der. Må ha. Gresk mat og fransk mat og auto mat. Kultur og kulturstipendiatumistiske-rævslikkere av det ordinære og gjentagende ubrukelige. Meninger, som om man skulle trudd det selv var betydelig.

Min engel har grønne øyne. Når hun smiler er det som om hun har spist opp solen. Når hun smiler, er det så vakkert at jeg gråter. Min engel har fyldige bryster, som ligger så runde og myke i hånden min. Min engel har en god mage, som rumler litt forsiktig av og til, når jeg ligger og hører på den. Min engel er tryggheten i verden. Når hun stryker over håret mitt, og rufser det til, er jeg en liten gutt i skogen. Jeg er en liten gutt med hvitveis, og jeg kiler henne på magen med et gresstrå.

Min engel er myk og varm, som om jeg smelter inn i henne i sommervarmen. Når vi ligger i det lange gresset uten klær, helt for oss selv. Da er verden liten. Ingen andre enn oss. Når vi er ømme og myke sammen, da er vi ikke lenger.

Min engel har fyldige bryster, så gode at det gjør vondt å se på dem. Men min engel lar meg få ta på. Bare meg. Hun er min engel. I skogen blåser vinden i trærne, og fuglene lager orkester. Av og til kommer jeg tilbake til verden.

Min engel har blondt hår, og et uskyldig blikk. Som om hun ikke kjenner til noe annet enn roser. Og når min engel kysser meg på magen, da tror jeg ikke på noe lenger. Det er ikke så ille. Troløs. Sommerfuglen er ikke. Og blomstene, og den tørre skogbunnens tørste etter regn.

Når min engel kysser meg er jeg ingenting av tilfredshet, og jeg glir ut av kroppen min hele tiden. Og når jeg er i henne i solskinnet i skogen, og bladene rasler og fuglene synger, da er jeg religiøs. Bladene rasler og fuglene synger, og jeg er religiøs når jeg er i henne i solskinnet i skogen.

Når våren mister taket og varmen velter innover landet. Skogen knaser av tørre kvister under foten, fuglene for late til å synge. Og i sør står solen, som skremmer vekk vårens lette kyss og avdekker årets modne legning. Store saftige veps svevende med truende lyder. Og giftige insekter trenger ikke gjemme seg. Skogsduene som gauker om natten ser også mot sør. Maria, som har svelget solen og som stråler når hun smiler.

Trommer og danser og hoppende små spretter, dukker opp fra skygger med stjerneskinn i øynene. Lille trollet i hagen under epletreet. Lille trollet med bustete hår. Lille trollet med frisk sitronte og honning under kosepleddet. Og lille trollet får iskrem på nesetippen. Blåser såpebobler i vinden. Og alle trollene samler seg i ring i morgentimen, når gresset er fuktig av morgendugg og solen snart skal komme fra Østens rike. Den myke lukten av klokka fem om morningen, den myke lyden av en slitt gammel radiosang, det myke synet av et sommerbilde. Jeg teller dagene i hjerte mitt, teller ned sekundene med dunk dunk dunk.

Skurefant? Skurefant? Hvor er du? Jeg leter hele den vide blåe himmel etter deg. Du forsvant så fort, og ble borte, for alltid i savnet mitt. Jeg klarer meg ikke uten deg, du er prosessen av Altet i sjelen min. Skurefant! Kom tilbake til mitt tomme fang. Skurefant? Hvor er du blitt av?

Torsdag var jeg ute og lette etter deg. Fredag var jeg ute og lette etter deg. Lørdag var jeg ute og lette etter deg. Søndag var jeg ute og lette etter deg. Mandag er i dag.

Jeg fant deg ikke. Skurefant? Hvor er du? Jeg er ute og leter etter deg.

Jeg seilte den store sjø det store verdenshav, og delfiner hoppet rundt båten i Karibien, og hvaler sprutet fontener i nordishavet. Over de store isbreer på Grønnland fløy jeg, fra Kapp Godthåb til Kaffeklubbenisland. Jeg svømte til havets bunn tilfelle du skulle være der. Longyearbyen. Mont Everest, Mont Blanc, kapp det Gode Håp. Jeg falt sammen på den siste endestasjon, jeg brukte alle mine penger på barnetegninger. Skurefant? Jeg savner deg sånn. Brenn alt ned.

Franz dro ut hver eneste kveld for å lete det sjelden noen kunne motsagt Sofie, denne helvetes stae tassen av smaragder, var kantarell definisjonsproblem, slik som Gud. Troner blant falne engler øverst oppe i den hollandske himmel, og ser dommedagsvrimmelen sjeldent ospeblader dette - hørte musikk som kom fra loftet. Det var bedre å ha det forbigått, for om ettermiddagens storetå var oss, til dem som er bedre enn oss selv.

Hvis gud er alt, og er i alt, og over alt. Da kan gud ikke være noe spesifikt, et individ eller et subjekt; med et mål, vilje eller drivkraft. Og gud kan derfor ikke ha noen mening å utøve, men må utøve alle meninger, og må være alle viljer. Og reinkarnasjon? Et subjekt kan ikke leve flere liv, for bevisstheten som er livet er nerver og kjemier, og om det skulle være en spiriitittuell kraft i oss alle, som ville gått videre til neste liv - da blir dette nye livet med din sjel eller kraft en ny person og ikke deg i et nytt liv. Uten din hukommelse, uten din vilje; en annen person - teorien om reinkarnasjon garanterer at du ikke vil oppleve noe merr liv etterr dette og døden err garranterrt og punktum finale fakta faen grr *klore* *bekymret*

Jeg hadde alltid Bamse, uansett hvor jeg gikk, med meg, når jeg gikk. Bamse var der, for meg, alltid trygg, der for meg når jeg gikk. Og jeg har sett hele verden, har gått igjennom flammehav av skogbranner, har svømt fra øy til øy i stillehavet, har vandret over de høyeste fjell på alle kontinenter, selv Danmarks massive himmelberg, og jeg har alltid hatt med meg Bamse. Bamse er brun, slitt og elsket. Han har personlighet og utstråling, av tålmodighet og trygghet. Han smiler aldri; han bare vet. Jeg har trengt han ofte - han har reddet livet mitt fra tørke i ørkenen på en kamelrygg, han har visket meg hemmeligheter i den dype granskogen, han har båret meg over farer så skremmende at jeg ikke tørr nevne dem høyt - men aller mest trenger jeg han nå, når jeg kryper sammen i sengen min helt alene.

Jeg var løvetemmer i Afrika. Hver natt dro jeg til Afrika for å temme tiger, og det var der jeg møtte Bamse. Bamse var pingvintemmer i Afrika, og sammen var vi de flinkeste temmere i hele Afrika. Jeg går i hatt, og jeg går i frakk, og jeg går med stokk. Jeg går i snø, og jeg går i hete, og jeg går fremover hele tiden. Og jeg dreper drager, og jeg redder jomfruer, og så får de lov til å få en klem av Bamse. Ingenting er bedre enn å få en klem av Bamse, Bamse er den beste klemmeren i hele verden.

Det er også slik, at det er en hybelkanin på sengen mi. Den må ha blåst opp fra under senga av luftstrømmer i rommet når jeg har åpnet eller lukket døra, og så landet på senga mi. Når jeg ligger og ser på den blir jeg litt kvalm, den er så nærme og så veldig skitten. Jeg liker ikke at den er så skitten, jeg liker ikke den i det hele tatt, den er selve skitten, og den gjør sengen jeg ligger på mer skitten. Av og til kommer det også insekter til sengen mi. De kryper eller flyr inn vinduet; biller og edderkopper og fluer og veps og maur, og andre små og ekle kryp som gjør at sengen føles enda mer skitten. Da ligger jeg der, midt i hybelkaniner og insekter, i skitt og lukt, og føler meg ganske så kvalm av meg selv.

Dette er så sant at vi sjelden betror flaskehalsen være forbi i morgen, min kjære. Og jeg syntes at jeg hørte - det skjer rent en dr. Lofthouse fra lumper Bergen - at sensasjonenes tid ikke ville ospeblader for salsa, og å få en sunn og god frokostdrikk, ble utskrevet testamentet til en fiskebolle etter de ensomme steiners utvalgte frukter og grønnsaker blandes ikke lenger. Men de hevdet senere, sunnhet som rastafari, et stigeorkester mot meg, opp av tåken og vannet.

Såre øyeblikk, når vi legger sjelene våre frem for hverandre. Du er lille trollet mitt. Du er lille trollet mitt i hagen, og under epletreet. Du er lille trollet mitt med bustete hår. Du er lille trollet mitt med stråler i øynene dine. Og når du ler, er du frisk sitronte og søt honning. Når du puster på meg med kaffeånde og ler. Når du smygtitter på meg i dusjen. Når du kaster vannballonger. Når vi blåser såpebobler i vinden. Når vi ligger på en ensom liten strand, og hører på bølgene. Når jeg låner deg genseren min for å varme deg sene sommerkvelder, da er du lille trollet mitt. Bak bålet når vi griller pølser i mørke skogen. Og om høsten, når de oransje bladene farger skogen, og det regner ute. Da er du lille trollet mitt, med kos under ullpleddet og med kakao. Og når du får krem på nesen din er du lille trollet mitt.

Bak vegger av grønne treslag, sement i luften av tung pust. Forventningene som en gang vil komme, komme til lungene tungen og munnen. Lyd er alt man kan høre, traskende stille fremover igjen, lyd er alt man kan høre, fyller luften som sement sier jeg, og ikke visste jeg hvorfor, det vonde tunge pustet tungt der lyd er alt man hører. Men stillhetens sukk den venter meg, bak vegger av grønne treslag.

Jeg er gutten i skogen med bålet mitt, grønne klær og jeg spiller mitt munnspill, og jeg er ikke hel. Ved foten av fjellets fruktbarhet, daler av evige frukttrær, av gudinnene gitt livets gave av liv, skal jeg skjelve i mørket? Havets skum bruse, dypets bunn skimte, gressets grønne håp usynlig. Alene vandrer jeg i gudenes verden av skog, og alt hva jeg finner, har jeg alt sett fra før.

Man drar fra menneskene, siste utvei. Tunge pust av sement er byen. Og festningen full av urin ingen våget gå ut. Kanonkuler og steinsprut, lyd og lukt og smak av krutt. Kniver jeg aldri har sett før, bringer ingen entusiasme, usikkerheten kan spise soldater.

Lange lyse håret som jeg strøk med mine fingre. Lepper som jeg bet forsiktig med tennene, øreflipper og søte kinn jeg bet. Nakker og hals og bryster. Og magen jeg kunne ligge inntil i evigheten. Fuktige pust som kjelte med huden min, nakne huden hennes føltes så trygg å ligge ved. Dagene er ikke dager uten.

Ensomme soldater av gamle dager i frakker og vind og pust og pes. Og tunge løft. Og knuste speil. Og borgen er beleiret, vi har tatt den over, og fangene drepte vi når provianten gikk tom. Vi tok nye fanger av fiendens soldater, og provianten gikk atter tom. Og jeg rømte til skog av frykt for død, men jeg er blitt en gal mann av savnet, å måtte dra fra det kjente. Og jeg kan aldri komme hjem igjen, der henger de sånne som meg.

Vet du hvorfor han alltid titter rundt seg? Han hallusinerer. Øynene fester seg til alver og små grønne menn, tydeligvis usynelige for alle oss andre. Det ser egentlig karakteristisk og interessant ut, måten han fester blikket sitt rundt omkring, alltid kikkende på det rundt seg. Men om du ser nærmere etter, vil du finne at han fester øynene på løs luft, og rører dem som om han skulle ha funnet noe bevegelig å se på. Hvem vet hva det er, alver eller små grønne menn, men er det disse menneskene du frykter?

Disse som har sett øyet? Kundalinireiserne? Skal disse ha organisert seg til en skjult verdensorden? Disse paranoide og selvopphøyde menneskene, som ikke tør snakke i telefonen fordi de er redd de blir overvåket? Som ikke spiser kylling fordi det gir dårlig karma? Som feng shuier rommene sine for å få de mest harmoniske energier? Som ikke går på strekene på gata fordi de da får en vond følelse i magen? Som ikke er på internett fordi de er redde for virus? Einstøinger med intense blikk, med sorte klær og tvilsomme verdier? Treklemmere og svevegnomer? Disse som fyller leilighetene sine med røkelse for å holde unna onde ånder? Eller hva med de som skjønner de blir utsatt for magiske angrep om de brekker en negl når de prøver å åpne en boks brus?

Det er jo klart at beina mine skjelver, og tøystoffet rundt kjønnsorganet mitt blir varmt og vått, av disse o høye og farlige mestere av galaksen.

Hver gang jeg ser meg i speilet står det en person der. Han står der aldri når jeg snur meg. Ansiktet er vanskelig å se, det er som svøpt av en sort tåke. Han har en stor sort drakt på, med røde symboler som lyser i mørket, og en stor hette som han skyggelegger ansiktet med. Stjerner, øyne, kors, pyramider, runer og tegn som er meg ukjente. Jeg kaller denne fanden Chasahmodai, men han lyder ikke navnet. Om natten kjenner jeg at han følger etter meg, går bak meg og stirrer på meg fra mørket. Men jeg ser han aldri, ikke utenfor speilet. Jeg kan ikke tråkke på strekene mellom steiner eller fliser, det gjør liksom vondt inni meg om jeg skulle gjøre det.

Lydene brekker og faller, når man går varsomt gjennom de døde buskene og inn i Landet av Suveren Ytterlighet. Da jeg krysset over lå de gylne marker og skoger brettet ut foran meg like klart som speilbilder av krystall. Og bak noen trær i skogen, noen drøye timer ut i dette nye landet, skimter jeg figuren av en Brukket Nedlater. Bnnnnnn, blir de kalt, på folkemunne.

Bnnnnnnen ser seg sjokket rundt. Øynene i sirkel. Trærne rister over han, uten vind, og han ser på meg med et mektig blikk. Med hodet skjøvet bakover, og armene dinglende rett ned, stirrer disse skikkelsene folk rett i øynene, mens de rister og skjelver veldig forsiktig med ansiktet. Bnnnnnn. Og i blikket deres ligger svar på gåter.

Vær hilset, skapning av skogen. Si meg så, hvor disse magiske hendelser finner sted. Han går bakover når han beveger seg, ser rundt seg etter spor på nye gåter. En eikenøtt, litt bjørkenever. Ekornene blir store her inne i Skogen av Øverste Betraktning, store som katter foret for å spises. Jeg kan ikke si deg noen ting, sier han ryggende. Han har en sekk på ryggen, en slitt gammel grønn sekk, og han fortsetter å presse hodet sitt så langt bak han bare klarer, og stirrer stirrer stirrer. De gjør alltid dette. Bnnnnnn. De skyver hodene sine bakover, og krummer ryggen med magen ut, og om de blir gamle - de blir sjelden gamle - så holder de på tau som de binder til nakken, for å dra seg selv opp igjen om de skulle bøye seg for mye.

Det er drøyt av deg. Si meg, besøkende, si meg hvor regnet ikke faller, og hvor solen ikke skinner, vinden ikke blåser. Det er dette stedet du søker. Du vil finne det, med tid, om du drar vest herifra. Vestover, over fjellene. Med kano over innsjøer. Drøyt, drøyt. Helt ut til havet i vest.

Hvor? - Hm? - Jeg søker et sted? Hvor er dette sted? - Åja, ja. - Jeg søker et sted, skapning av skogen, hvilket sted? Hva vet du om hva jeg søker? - Bnnnnnn. Nydelig.

Mine minner er ikke gamle, hva som var før er borte for meg, alt jeg gjør er å gå i usikkerhet. Ingenting er bak meg. All kunnskapen jeg har, jeg klarer ikke feste noe til det. Du snakker i gåter. Hvordan vet jeg at du snakker sant? Jeg mener å vite at folk som stirrer ikke skal stoles på. Kanskje var det min mor som sa dette til meg som barn. Folk som stirrer er ikke til å stoles på, de kan kanskje gi deg godterier, men de snakker ikke sant. Jeg husker ikke mine foreldre. Kanskje stirret de også.

Se mot øst om natten, opp mot fjellene, og du vil se et stort lys. Det er lyset til Herremanns bål. Og hevet over all tvil, Herremanns bål vil varme skapninger fra alle kroker i skogen, visselig vil du der finne noen som kan gi deg svar. Alt som kryper og går samles der for å varme seg. Bortsett fra oss som bor i trærne, så vil folket av skogen være å finne der.

Og, det er folk man kan stole på?

Gå dit bare om du er en mann med øyne for skjønnhet, for folkene som dveler der kan avsløres ved sin skjønnhet. Store skapninger og små skapninger, dette sier deg ingen ting, men se etter de med glimt av skjønnhet i øynene sine, for de snakker så lite, at om de først sier noe, så er dette noe som er verdt å sies, og når de først sier noe, så er dette noe som er verdt å låne ører og tid til for å høre på.

Det er ingen sverd eller spyd her, ingen fiendeskap i folkene som trakter her, det eneste man har å frykte er Skyggefolk. Skyggefolk av trolldom og sorte øyne, som gjemmer seg under blader i skogbunnen, som rasler under føttene dine når du trasker ensom i skogen. De blir besatte, i noen siste sekunder blir de besatte, ofrene av Skyggefolkets sult. Besatt av skygger rister de og snurrer og skriker og peser, før de plutselig faller døde om. De dør av frykten som hviler i øyet til Skyggefolk.

Jeg er syk. Alt jeg ser blir til støv i hodet mitt. Det er ingenting igjen av. Hvor var? Åh. Jeg prøver å finne ut hvor jeg står, hvor jeg har vært. Men alt jeg er, er støv. Evigheten er en vind som puster deg i nakken, og skjønnhet er et håp som er forlatt for lenge siden. Det kommer et tidspunkt i livet der det ikke ser ut til å eksistere noe annet enn ubetydelighet. Sykdom. Utsikten jeg hadde over hagen, den grønne hagen med hvitveis opp mot skogen om våren. Hvor bier og sommerfugler fløy sommeren igjennom, fuglene satt på trærne og var lystige. Hvordan kan fugler være noe slikt? Lystige? Jeg tror ikke på det lenger, bare fasade.

Det var i hagen min, utsikten over hagen min. Alt ble grått, alt jeg pustet var sykdom. Jeg har vandret siden sykdommen. Jeg husker ikke smaken av blåbær eller følelsen av fuglefjær over ansiktet. Det var sant, om kvelden var det en haug med skapninger rundt bålet. Jeg så ingen skjønnheter der, de satt bare stille, og tittet ut i luften. Det var blader der, det var skapninger med lange neser. Man blir sulten av å gå. De sa ingenting. Jeg stekte dem på bålet, og fant noe sopp å spise dem med. Jeg vet ikke hvor det er jeg går hen, jeg vet bare at jeg er blitt syk. Jeg tror ikke jeg klarer å gjenkjenne skjønnhet lenger. Alt er jo bare grått.

Hver gang jeg ser meg i speilet står det en person der, bak meg, med store lysende øyne. Han er som tatt ut av et mareritt eller en amerikansk b-film. Ingen andre enn meg ser denne fyren. Det er blitt foreslått at jeg ikke er mentalt beregnelig av mine venner, når jeg prøver å fortelle om denne personen. Jeg våkner opp med kloremerker på ryggen... men det er riktig - jeg har aldri sagt dette til noen, så la oss holde det for oss selv - det er riktig at kloremerkene er identiske med mine egne negler. Klorer jeg meg selv i søvne? Hva er det som befester sinnet mitt om natten? Det skjer som regel ved fullmåne. Når fullmånen kommer, kjenner jeg energiene fylle meg opp. Det er vanskelig å forklare for en som ikke har opplevd dette. hmmm.

Har du hatt feber før? De fleste glemmer lett hvordan en feber føles, og hvordan det er å ha feberfantasier. I ettertid virker det mest morsomt, de rare illusjoner som man fikk over seg. Men feber er en veldig ubehagelig form for tilværelse. Vanligvis, i okkulte ritualer, hypnose eller tai chi, føles virkelig energier ut som om de er energier; som om en usynelig kraft skulle fare igjennom kroppen. Men måneenergiene er mer som en usynelig tung kraft av feber, og den blir sakte bygget opp til en høyere spenning. Den er ubehagelig, og den er intens. Det føles som om den prøver å ta over kroppen min, og om jeg slapper av og lar den holde på, ender jeg opp dansende i skogen. Om det ikke passer, og jeg kjemper imot, blir jeg sliten og syk. Men uansett hva jeg velger så står personen i speilet, og han følger etter meg i skogen - jeg kan kjenne blikket hans i nakken min - og jeg våknet med kloremerker på ryggen.

Jeg var hos deg. Du tror jeg er hos deg enda. Du forsøker få kontakt med meg, men øynene mine er festet til ting du ikke kan se. Og blikket er vagt også, for jeg orker ikke holde det fast lenger. Du prøver snakke til meg, men det er for sent. Jeg har alt gått. Denne grønne Skogen av Øverste Betraktning. Her er mange skapninger, kan du se. Som kylling. Jeg må prøve å komme meg videre. Men jeg husker ingen ting. Vestover? Brukket Nedlater sa jeg skulle gå vestover. Så da går jeg vestover. Innerst inne vet jeg at jeg våkner opp i det hvite huset til slutt, helt innerst inne, men det vil jeg ikke tenke på. Hvem kan benekte sine egne sanseinntrykk? Og de blir så skuffet over meg om jeg ikke tror på dem. Som blasfemi. Det er jo en fornærmelse. Jeg må høre på meg selv nå, jeg må, og jeg må gå vestover.

Verden er grå og endeløs ubetydelig utenfor skogen. Alle mennesker forteller meg hvor viktig det er at jeg ikke går inn i skogen. Men de forstår ingen ting. De forstår absolutt ingen ting. Jeg kan ikke leve med dem når skogen kaller. Alle fargene kommer tilbake. Jeg er betydelig i skogen. Jeg er en morder. Jeg er en jeger. Jeg spiser alt jeg finner. Bladene er to meter høye, og levende. Med øyne og ben. De smaker kylling. Gaupene er de mest fantastiske i skogen. De skal man egentlig ikke spise da. Men de smaker kylling de også. Bark er og levende i skogen. De kryper over bakken som om de var øgler. Barkeøgler. De smaker kylling.

Hele tiden må jeg løpe fra skyggene i skogbunnen. Når de tar meg igjen, da vil alt være slutt. Alt jeg frykter ligger i dem. Men det er ingen mann i speilet når jeg er i skogen, og ingen som følger etter meg. Ingen puster meg i nakken. I skogen kan jeg puste fritt. Og himmelen er rød. Man lukter lyder i skogen, man kan lukte dem flere kilometer ifra. Og de kommer over deg som store bølger av materie. Tunge og myke, gjennomsiktige bølger, som penetrerer alt. Det venter ingen opplysning i skogen, skogen er for oss som har holdt på for lenge, og som tok feil ved veiskillet. Her venter det ingen opplysning, vi er alt for begravd i oss selv. Vi går i sorte klær, og vi brenner røkelse, og vi lager urtete av ting vi har funnet ved veikanten. Men vi er fortapte, blinde av megalomania, forvirret av paranoia. Toget til opplysning har gått, og nå går jeg bare i skogen. Men jeg skal prøve å gå vestover.

Verden er smerte. Ren smerte. Det er ingen mennesker her jeg er. Det er måker her, skrikende besatte måker, men ingen mennesker.

Asfalten er smerte. Dens farge er kanskje mørkegrå, og dens tekstur er muligens ruglete. Den er kanskje hard som hjerte mitt, den lager nok en klikkende lyd med blyanten min, den lukter sikkert litt olje; men den føles vond. Det er det essensielle. Det er som om smerte er dens iboende åndelige egenskap, som om jeg kan kjenne dens smerte med en sjette sans. Og slik er det med alt. Søppelkassen er smerte, benken er smerte, måkeskrikene er smerte, trikkelinjene er smerte, lyktestolpene er smerte, skyene er smerte, lufta er smerte, husene er smerte.

Det gode regnet som engang lekte med håret mitt, vasket min sjel ren og fylte meg med en god lengsel; nå er det bare den rene smerte. Det våte håret mitt er smerte; genseren, buksa, sokkene, skoene, trøya, boxeren og ringen min er alle støpt på kroppen min med smerte. Når jeg kler av meg i regnet da er min nakenhet smerte.

Klokka er smerte, tiden er smerte, ventinga er smerte. Og kjærligheten er smerte.

Jeg er forelsket, og forelskelsen er smerte. Når jeg er hos henne er klemmene smerte, strykene smerte, kyssene hennes er smerte, blikket er smerte, stemmen er smerte, tunga er smerte, stønnene hennes er smerte, hennes klitoris er smerte, og hun er smerte.

Tårene mine er smerte.

Usikkerheten min er i smerten. Sjalusi er i min usikkerhet. Bekymringer er i min sjalusi. Og bekymringene mine er fylt med min intuisjon - og alt sammen er smerte. Denne smerten vasker meg ren til jeg blir tom innvendig. Smerten krøller seg, og vrir ut mine skjulte følelser, som alltid lurer bak en stor sort mur, som aldri viser seg for meg, som alltid river meg opp innvendig. Smerten renser min sjel for mine skjulte følelser, for alle følelser jeg så hardt forsøker å ikke ha.

I brystet mitt hviler den evige store klumpen, som alltid er der og presser, og nå gjør den ekstra vondt, klar for å gi fra seg sine siste krefter før den blir vasket vekk av min smerte.

Verden er forandret. Gatene er fra en mørk tid, fra en gammel tid. Regnet stoppet fordi lyden virket så alt for bedøvende. Han var nok i sekstiårene, bar en stor sort frakk, hadde et stilfullt langt skjerf og noen halvvide jeans. Hans vesen utstrålte en helt spesiell mystikk, han var en av tusen, og da han forstod at jeg var i bransjen hilste han høflig. Han har nok vært med i spillet i en lang tid.

Rundt meg stod det oppført de fineste villaer, gjort komplett i sin gråe smerte, og våren var ikke kommet med glede i år. Stedet var så grått at skitten betong virker mer fargerikt. Det virket som om trærne var for skamfulle til å slå knopper. Og så, så kom trikken med sin smerte.

Ingen på trikken smilte, bygningene vi kjørte forbi var alltid gråe, asfaltveiene var sorte og ikke et eneste menneske på gaten smilte. Det var som om hele verden hadde bestemt seg for å være denne rene smerten i deg. Verden var så smal, som om ingenting fantes på andre siden av det huset, det som var rett foran øynene mine var det eneste virkelige i hele verden. Som om ingen ting betydde noe lenger. Jeg følte at ingen ting betydde noe lenger, og jeg brøt ut i en sang. Riktig nok sang jeg bare for meg selv, uten hensyn til om jeg hadde publikum eller ikke. Da ingenting i den ytre verden spilte noen rolle fikk jeg ikke lyst til å gjøre noe annet enn å bare sitte der for meg selv og synge.

Og syngende for meg selv der på bussen fikk denne lille verden en fatal og stoisk likegyldighet, en rent uvesentlig betydning, og stemmen min var ikke fylt med noe annet enn denne rene grenseløse likegyldighet. - "Sticks and stones will break my bones" - En flokk venninner gikk på fortauet, og den ene sitt heltemodige forsøk på å ikke tråkke på kumlokk førte til at de andre hånende hoppet på dem med sine rene viljer. - "I allways will be true" - Jeg prøvde mitt beste på å holde mine bekymringer og min illeluktene sjalusi og intuisjon nede. - "And when your mama's dead, and gone" - En hjemløs mann lå og sov for seg selv under en markise. - "I'll sing this lullaby, just for you" - Om den smale verdens skjebne hadde hvilt i mine hender nå så ville jeg bare latt alt gå til helvete.