Da Damien Alexander kom til verden...(lang rapport)

Vel...6 mars var datoen - det hadde jeg visst om en god stund alt. Rart å vite at man var klar over når man ble mamma, men, for meg var det betryggende også.

Er kanskje unødvendig å si at jeg natt til 6 sov ganske lite - det blr ikke mer enn 2 timers søvn på meg. Samboer'n sov mer da, for han fikk sove. Godt sovehjerte på den karen der.

Alt var klart - hadde pakka noen få ting i en sekk, drosje var bestilt og da var det bare å vente på at klokka skulle ringe, slik at samboer'n kunne holde en med selskap. Vel, sånn ca. 4 klarte jeg å sovne da, men, når man da er i sin beste drømmeverden - hva skjer ? Joda, klokka ringer og minner deg på at du nok må få beina i gulvet og ræva i gir !!! Ikke noe "bare to minutter til da..." her i gården. Nei, opp og hoppe (særlig mye hopping med den magen jeg hadde da.

Nydusja og pen (det kan vel diskuteres), var det bare å vente på drosja...Utrolig hvor lang tid ting tar når man venter, men, så var'n her da - klokka halv sju. Skulle møte på Riksen klokka 7, så vi var helt klart i rute. Vi beregna en halvtime bort til Riksen, dog veien ikke er lang, men, kunne jo være at det var trafikk da - noe det ikke var. Så, når klokka var ti over halv 7, da var vi fremme.

Oppe på føden i fjerde etasje, ble vi bedt om å vente litt, for, vi var jo tross alt 20 minutter for tidlig ute. Så, da var det bare å sette seg ned da, og vente på at noen skulle komme og si: Line, nå skal du bli mor !

Så, hvordan er så tankene og sinnstilstanden til en som vet at om få timer, så har hun fått en baby ?

Vel, i mitt tilfelle var det slik:

Trøtt, trøtt, trøtt..."I natt, snøen laver ned, lager vi engler, og vi er i himmelen, i natt, snøen laver ned, lager vi engler, vi er i himmelen..." Fader - jeg er trøtt...*gjesp*

Ja, omtrent slik var mine tanker - saklige ? Ikke akkurat.

Ja, så kom da ei dame og sier at nå kunne vi bli med henne inn på ene fødestuen, slik at jeg kunne gjøres klar, men, det var ventetid da, for det var kommet noe annet i veien, så vi ble nr to - ikke nr en. Greit for meg det, ta den tiden dere trenger, vi var klar over at det ikke var sikkert vi ble tatt klokken 8, så ikke noe stress for min del...

Inne på fødestua var det en seng. Den måtte jeg krabbe oppi, etter å ha fått på meg en sånn innmari lekker sykehusskjorte. Ola satt ved siden av seng og holdt meg i hånda - han er søt han.

Line sovna forresten - sov først en sånn 20 minutter, og når jeg våknet da - vet ikke hva som vekte meg, men, noe var det jo, så satt/lå Ola med hodet i senga og sov han og. Han hadde sovnet han, siden jeg var så avslappet...Søvnen hjalp litt da, men ikke så mye, så jeg var godt på vei inn i drømmeland igjen, når det kommer ei sykehusdame inn og forteller at det nok ble enda mer vente tid - uff så trist...NÆÆÆÆ

Ba Ola krabbe opp i senga til meg jeg. Var så godt å ha arma hans rundt meg atte...Også sovna vi, og våkna først når det stod ei dame på rommet og sa at: nå skal vi sette kateter og gjøre deg klar, for nå er det din tur. Hvordan føles det ? "Uæææm...trøtt..."

Kateter er forresten jævli' å få satt inn, bare sånn at dere vet det. Den dame burde ikke vise seg for meg mer, tenkte jeg når hun holdt på, for fytti granskauen og andre steder hvor vondt det var !

Men, så var jeg klar da, og ble trillet bortover gangen. Tankene mine da ? Joda: I natt, snøen laver ned, lager vi engler... Men, kunne ikke si det da, når de spurte, så jeg sa det neste som falt meg inn: Fytti fader, jeg tror jeg vil hjem jeg...Men, det kunne jeg da ikke...Her var det nok bare å ligge pent på senga og håpe de visste hva de drev med.

Og, dt skal de ha: De er dyktige til å gi info på Riksen. De fortalte om hva som skulle skje, og at en jordmor ville ta ungen med seg ut av rommet med en gang, og at det ikke var sikkert at han skrek med en gang, og at det kunne se ille ut på gulvet med tanke på fostervann og blod som blandet seg, men det var helt normalt...Dette fortyalte de også til Ola nå han kom inn på operasjonsrommet, kledelig ikledd grønt.

Ja, så var det da om å gjøre å stikke meg mest mulig: Blodfortynnende her, en venegreie der, og en i den andre armen, inn med saltvannsoppløsning og diverse dill og dall, og duppeditter her og duppeditter der, slik at de kunne sjekke at hjertet mitt fortsatt slo osv...Så vel ut som Frankensteisn monster eller noe på bordet der. Også var det Sjefsstikkeren sin tur da - den "onde" mannen med Spinalen. "Sitt opp, bøy deg frem så godt du kan" Joda, innmari lett det, prøv selv du, bare sett på deg en gedigen mage først... Ola stod foran meg og holdt rundt meg...Passa på meg han. Også stakk legen: FUCK ! Det hørte alle i mils omkrets tror jeg. Den sprøyta, som bare "var så tynn som ett hårstrå atte...", den gjorde vondt den ! Også hadde han bommet da. Typisk det, bare utsett meg for enda mere vondt du, vet nemlig hva du heter !!! Så stakk han igjen ! Den remsa som kom da, med gjentatt bruk av ordet Fuck, den hørte de nok enda lengre unna, og da sa anestesilegen så fornøyd: "Der satt den rett ja..." Takk for den du !!!

Også ble bena mine borte...De bare dovna bort - helt syk opplevelse ! Men, alle rundt i rommet var så fornøyd atte...Er dere forresten klar over at ved keisersnitt er det gjerne en ti - tolv mennesker inne i rommet ? Er mange det...Men, jeg hadde bare ni eller ti jeg, med Ola og meg. Særtilfelle eller noe sånn kanksje.

Vel, da lå jeg der da...og kjente at jeg ble kvalm og fikk en sånn klaustrofobisk følelse og ba Ola om ikke å ta på meg, for da ville jeg få helt hetta...Også tenkte jeg som tidligere: I natt, snøen laver ned, lager vi engler, og vi er i himmelen, i natt, snøen laver ned, lager vi engler, vi er i himmelen... gang på gang på gang gikk den strofen gjennom hodet mitt. Kanksje ikke verdens dummeste tanke, men, kans hend elitt rart, med tanke på at to gynekologer dreiv å åpna magan min og romsterte rundt inni der, også hørte man noen merkverdige lyder: "Uærgh" Jaha, tenkte jeg...der var'n ute...Anestesilegen sier: 4200 han der. Ikke hør på han, sier en sykesøster eller hva hun nå var...Men, jeg tenkte i mitt stille sinn: Det er hva jeg har tippet det, at han vil bli 4200 !

Også fikk jeg sjokk - eller, jeg vet ikke hva jeg fikk jeg, men, jordmor kommer bort til meg og dytter noe rart borti kinnet mitt. Det var rart - jeg mener...Har dere sett serien V ? Den om de øglene som invanderer jorda ? Husker dere at hun ene der fikk tvillinger ? Ett blandingsbarn og en øgle ? Noen som husker hvordan den øgla så ut ? Ja, sånn så den tingen de dytta i fjeset mitt ut også. Helt gråaktig og rar...

Ola ble spurt om han ville være med og stelle han og veie han og sånn, og selvfølgelig fikk han lov til det om han ville. Jeg bare lå og lurte på hva i alle dager det var for noe rart som hadde kommet ut av meg...

Ja, så kom de da ut da, med den rare greia igjen, og denne gangen blei han lagt på brystet mitt. Hva skal jeg si: Det var ingen overveldende morsfølelse jeg hadde, eller tanker om: Noe så fantastisk...Var mer sånn: Æææææ...og du er hva ? Og...hvor kommer du fra ? Er det du som har liggi inni meg...? Er det sånn du skal se ut ? Og, som kronen på verket: Du er da ikke Xander !!!

Så stakk Ola og jordmor av med "tingen", mens dem snurpa sammen meg. Ungen var ute i løpet av 5 minutter: 10.20 kom han til verden.

Jeg ble trilla opp på postoperativ for å våkne og for å holdes under kontroll, mens Ola fikk ungen for seg selv...

Etter fire timer ble jeg trilla ned på barsel - da hadde Ola og "tingen" vært oppe på besøk: 4110 gram, 53cm og frisk og fin - var infoen jeg fikk. Også ble han plassert på meg igjen, denne gangen betraktelig renere enn første gang, og ikke så grå...Og jeg tok på han for første gang. Klarer ikke beskrive hva jeg tenkte da, for det var sånn ca. meget kaos i hodet mitt. Det var i alle fall ikke: "Gud du skjønne ungen mi osv..." Den følelsen hadde jg faktisk ikke...Men, i alle fall - etter fire timer på posten, var det ned på barsel, hvor Ola halsov i en stol med "tingen" på fanget - da var schæsha min skjønn da. Utrolig fin fyr jeg er sammen med...

Fytti katta så sliten man blir av det der...Er ikke bare bare å være med på en slik operasjon...Trøtt var jeg, og ikke skjønte jeg helt at den greia var min heller...Det var så fjernt. Dessuten, han var ingen Xander - og den sleit jeg litt med, for, hva skulle jeg si til Ola da ? Men, heldigvis så sier Ola det slev han: Du Line, han ser ikke ut som noen Xander...YES ! Det var den tanken som bekymra meg mest der og da (sikkert innmari logisk - NOT), og jeg sa til Ola at: Det første som slo meg, var at han var en Damien - og det er han faktisk: Damien, eller Damie som faren hans sier...

Ja...så sånn var min historie, eller, Ola, Damien og min sin historie - dagen da to ble tre !

Og nå er vi hjemme igjen...Første natt ble litt tøff, for Damien vil ikke ligge i senga si og sove, så da fant vi ut at han fikk sove mellom oss, og da sovnet han som en sten. Han må vekkes hver 2-3 time, for å mates, han er treg til å ta til seg næring, men har gått opp i vekt igjen nå da. Men, han raste ned over 10% av fødselsvekta si, og det er jo ikke så bra. Så her går det på klokking. Og, litt håndmelking for å få enda mer fart på melka, pluss at han får da melk fra en kopp slik at han får i seg mest mulig næring. Han skla jo bli stor guttungen ! Men, det blir en vane og rutine...Og, det er lite lyd i han ellers.

Morsfølelsen har ikke våknet for fullt enda, men han er MIN. Det vet jeg, og jeg kjenner igjen grininga hans. Også er han blitt fin da. Skikkelig nusselig er han, også så myk å ta på...Pusen min han...

Og pappaen hans er bare så fin da. Så flink og fin med han...Steller han, skifter på han, pusler rundt han og kler på han osv...Skikkelig flink. Og, i går når Damien bare grein og grein om han ikke fikk ligge i armen, så tok Ola og satt oppe med han i to timer mens jeg fikk meg litt søvn før neste amming...Er det rart jeg er forelska eller ?

LineM