12.08.03
HEKSEJAKTEN
Hekseprøvene
Det fantes utallige og oftest
veldig smertefulle måter å finne ut om en kvinne var heks eller ikke. Her
presenterer jeg noen av de mest vanlige.
Vannprøven: Offeret ble bundet med
høyre fot til venstre håndledd og motsatt, og ble kastet ut i vannet. Fløt
hun var hun skyldig. (Heksene kunne fly, og var derfor for lette lit å drukne).
Hvis hun derimot druknet, var hun uskyldig.
Vektprøven: Dommeren gjettet hvor
mye den anklagde veide, så ble hun veid. Hvis hun var lettere enn dommeren
hadde gjettet, var hun heks. Det ble sagt av Keiser Karl 5 at byvekten i
Oudewater i Nederland var spesielt pålitelig til dette formålet, og det førte
til at folk dro lange veier for å veie seg og bevise at de veide det de så ut
til å gjøre.
Nåleprøven: Den tiltalte ble
kledd naken og barbert på hele kroppen. Deretter ble hun overlevert til
bøddelen, som stakk en lang nål overalt i kroppen hennes. Han lette etter et
følelsesløst punkt, et såkalt Stigma Diabolicum, et Djevletegn. Fantes et
slikt følelsesløst punkt på kroppen hennes, var hun skyldig som heks.
Tåreprøven: Dommere og prester la
sine hender på heksens hode og sa:
"Jeg besverger deg i den hellige treenighets navn ved Jesu Kristi bitre tårer som ble utryddet på korset, ved den allerhelligste Jomfrus hete tårer, som hun rikelig lot flyte over sin sønns sår, ved alle Kristi disipler og apostlenes tårer som de har grått i livet og i døden - at du, hvis du er uskyldig straks gråter riktige tårer, men hvis du er skyldig, da slett ingen! I Gud Fader, Guds sønn og Gud den helliges ånd, amen."
Djevelens Merke
Det var allmenn kjent at de fleste hekser hadde et merke et sted på kroppen,
plassert der av selveste Satan. Dette var Satans segl, som ble gitt under
innvielsen til heks.
Dette merket kunne være et arr, en føflekk, et fødselsmerke eller en tredje
brystvorte.
På den annen side, hvis en person ikke hadde noe merke, betydde ikke det at hun
var uskyldig. Prester og andre kom fram til at Satan puttet sitt merke på alle
hekser han ikke kunne stole på. Dermed var de uten merke enda farligere og enda
ivrigere tilhengere av Satan.
De mistenkte ble kledd nakne og alt kroppshår ble barbert bort. Deretter ble
kroppen gjennomsøkt etter Djevelens Merke. På menn befant dette merket seg
ofte under øynene, leppene, armene eller skuldrene.
På kvinner var merket ofte på brystet eller kjønnsorganet.
Når et merke ble funnet, stakk en bøddel en nål eller kniv inn i merket. Hvis
offeret ikke blødde eller følte smerte, var hun skyldig.
Mange heksejegere brukte kniver med blad som trakk seg tilbake når det støtte
mot noe, så offeret ikke fikk noe merke, enda det så ut som knivbladet gikk
inn i kroppen. En enkel måte å få dømt mange uskyldige mennesker til døden.
Henrettelsesmetoder av hekser
I England og Amerika ble heksene
hengt, men i Europa ble de brent på bålet. Den vanligste metoden var
pælemetoden. Heksa ble bundet fast til en trepæle, og et bål ble bygd opp
rundt henne. Krutt ble ofte festet til offeret, for å more tilskuerne. Dette
var en langsom og smertefull død, det kunne ta flere timer før hun var død.
Trepælene ble stående igjen etter henrettelsen, og til tider sto det hele
skoger av slike svartbrente pæler på torgene i byene.
Den andre metoden, som var mest brukt i Skandinavia, var stigemetoden. Offeret
ble bundet til toppen av en stige, og ble lempet inn i et stort bål. Dette var
en raskere og mindre smertefull død enn ved pælemetoden.
Noen kjente hekseprosesser i Norge:
1590: Anne Pedersdotter ble stevnet
av bergenseren Adrian von Buskskodt som heks. Stevningen bundet i at greven ikke
ville at sønnen hans skulle gifte seg med Annes datter.
1613: Demningen til dammen under
Blåmannen ble ødelagt, og borgemester Rasmus Lauritssønns jernmølle ble
revet bort. Noen ble også drept. To kvinner ble anklaget for å ha brukt
heksekunster for å ødelegge demningen, og ble brent på bålet.
1620: Borgemester Lauritssønns
skip forliste, og Anna Kristensdatter ble tatt i forhør. Under tortur erkjente
hun seg skyldig, og fortalte at hun hadde slått tre knuter på et tørkle i den
ondes navn, spyttet på det, og kastet det i vannet for å vekke uværet som
forårsaket forliset. Hun ble brent.
1670: Oldemor Ragnhild, mormor
Kirsten og mor Ingvild ble anklaget som hekser av datteren til Ingvild på 11
år.
1680: Under tortur tilsto Marit
Olsdatter at hun i store høytider tjente Satan som trommeslager på Dovre.
Heksehysteriet i Salem
Verdens mest kjente hekseprosess fant sted i Salem i 1692. Salem ligger i
delstaten Massachusetts, og ble kolonisert i slutten av 1620-tallet av engelske
emigranter. De kom som Guds utvalgte folk for å bygge et nytt Jerusalem.
Heksejakten begynte i jordbruksbygda Salem, hvor det bodde omkring 600
innbyggere. Til sammen ble 144 mennesker formelt anklaget, fengslet og tiltalt
for trolldom i løpet av noen få måneder. På kort tid ble 19 mennesker hengt,
og en klemt ihjel.
Da heksejakten var over, hadde også 5 dødd under forvaring,
og mange hadde fått sine liv ødelagt etter harde fengselsopphold.
Det er kommet ut mange vitenskapelige undersøkelser knyttet til
Salemheksene,
bare fra år 1997 til 2000, er det kommet 15 stykker.
Det er januar 1962 i Massachusetts, og svovelpredikanten Samuel Parris er
nettopp blitt utnevnt til det kirkelige overhodet i Salem. Plutselig blir den ni
år gamle datteren hans, Elisabeth, og hennes kusine, Abigail Williams, alvorlig
syke.
De får krampeaktige anfall med utrop, oppkast, besvimelse og
ukontrollerte bevegelser. Landsbylegen William Griggs blir tilkalt, og etter
nøye undersøkelser kommer han fram til at jentene er forhekset, hjemsøkt av
onde ånder.
Det sprer seg fort at Satan har kommet til byen...
Barna blir bedt om å identifisere heksene som har trollbundet dem.
Jentene
peker ut tre kvinner, blant annet Tituba, som var slavehusholderske hos
Elisabeth.
Under forhøret tilstår Tituba at hun er i jevnlig kontakt med Satan, og at han
har instruert henne i å pine og plage barna. Det at Tituba tilstod, reddet
livet hennes.
Det var de som nektet som fikk dødsdom.
Jentene skapte fullstendig kaos, og nå begynte alle og se seg rundt
etter
mistenkte. Så er hekseforfølgelsen i gang...
Plutselig fikk en rekke ungjenter de samme symptomene som Elisabeth og Abigail,
og flere og flere mennesker ble anklaget for hekseri. Ann Putnam var en av
jentene som var forhekset. Hun var hovedvitne i 19 av rettssakene, og i den
nærliggende landsbyen Andover sørget hun for at 50 innbyggere ble arrestert,
mistenkt for
trolldom.
De som ble funnet skyldig ble hengt. Det var den vanlige dødsstraffen for
hekser i New England. Da heksejakten ble opphevet i desember 1692, var 14
kvinner og fem menn hengt. Mange av de tiltalte var helt klart uskyldige kvinner og menn som aldri hadde
hatt noe med trolldom å gjøre.
Men samtidig ble antagelig mange av verdens trolldomskyndige
også drept.
Tidene forandrer seg, og de få heksene som er igjen får stort sett leve i fred.
Men til og med i dag finnes det enkelte lignende hekseforfølgelser i enkelte
land i Afrika...
Minnesmerke over de uskyldig drepte i Salem under hekseprosessene.
Minnesmerket står i Danvers (tidligere Salem).