12.08.03
Nær-døden-opplevelser
I en nær-døden-opplevelse får
astralkroppen kontakt med andre dimensjoner, kanskje et himmelsk paradis, og
kommer tilbake til den fysiske kroppen med en klar erindring om alt den har sett
og følt.
Dette skjer gjerne på operasjonsbordet, mens pasienten er sterkt bedøvet og
blir av legen beskrevet som død i flere sekunder. Pasientene får gjerne en
følelse av at de forlater kroppen og stiger opp mot taket, der de blir værende
å se ned på sin egen kropp og legene som står rundt. Etter at pasientene har
våknet, kan de i detaljer fortelle hva som foregikk og ble sagt under
operasjonen.
Mange av de som har hatt en nær-døden-opplevelse har beskrevet det som
å reise gjennom en tunnel av lys. Noen sier også de har møtt sine nærmeste
som allerede har avgått ved døden, eller sett andre vesener.
I 1937 holdt anatomiprofessor Sir
Auckland Geddes et foredrag om en nær-døden-opplevelse i Edinburgh. Han hevdet
av opplevelsen var blitt fortalt ham av en lege som ønsket å være anonym.
Legen hadde følt seg syk en stund, og en morgen våknet han og forstod at det
var svært kritisk. Han skjønte at slutten nærmet seg, og i samme øyeblikk
følte han at bevisstheten hans delte seg i to atskilte aspekter, den mentale bevisstheten
og den fysiske kroppen. Den mentale bevisstheten forlot kroppen, og kunne
observere scener hvor som helst i verden, det fantes rom, bare tid.
Legen merket seg at menneskene hadde
ulike auraer i seg.
Før han rakk å utforske denne tilstanden mer, så han en venn komme inn i
rommet og ringe etter lege. Samtidig så han at legen mottok samtalen, og alt de
gjorde for å redde livet hans.
Mennesker som opplever dette er ofte uvillige til å vende tilbake til sin fysiske kropp, det var også denne legen, men han ga til slutt etter og ble dratt tilbake til den fysiske verden.
Felles elementer for stort sett alle som har en slik opplevelse er en dyp følelse av fred i dødsøyeblikket, og en reise gjennom en lang tunnel til et landskap der venner og slektinger er for å ønske velkommen. Alle som har kommet så lengt beskriver det som en følelse av å ha "kommet hjem."
En lege sa etter å ha reddet en
pasient som påstod å ha hatt en nær-døden-opplevelse:
"Jeg har snakket med folk mange ganger for å få dem til å akseptere
døden, men dette var første gangen jeg har måttet få noen til å akseptere
livet."
Etter at de har vendt tilbake til livet, ser alle som har hatt en
nær-døden-opplevelse på livet med andre øyne. De frykter ikke lengre døden,
men passer godt på livet sitt og blir gjerne mer medfølende og omfavner livet.
Det har vært forsket mye på disse
opplevelsene, men de blir som oftest avfeiet som hallusioansjoner pga mangel på
oksygen til hjernen. Medikamenter kan også ha noe av grunnen.
Men dette forklarer likevell ikke hvordan hjernen kan skape hallusionasjoner
når EHG-målingen er flat og ikke registrerer noen hjerneaktivitet.
Det merkeligste av alt er at pasientene, også små barn, kan beskrive gjennopplivningen nøyaktig, og huske hva det medisinske personalet sa og gjorde, til og med hvordan de så ut, selv om de har forlatt rommet når pasienten våkner opp igjen.