Rasen har et langt hode med korte �rer. Den har en imponerende overlinje, som blir fremhevet av den hvelvede og stolte halsen. Kroppen er kompakt, sterk og dyp med robust konstitusjon. Skuldrene er kraftige, lemmene korte og sterke med god benstamme. Nederst p� bena er det rikelig hovskjegg, og h�vene er harde og m�rke og lite utsatt for sykdom. Krysset er lavt og hellende, slik som hos dalesponnien, som viser friesisk innflytelse. Selv om krysset er sterkt, er det ikke massivt slik som hos de tunge trekkhestene. Halen og manen er tykke og kraftige og blir sjelden tynnet ut eller flettet. Ingen annen farge enn svart er tillatt.

Romerne verdsatte frieseren som en kraftig arbeidshest, selv om den var stygg i deres �yne. Tusen �r senere har den blitt penere, og den beviste sine egenskaper som et sterkt, rolig og utholdende dyr da den bar friesiske og tyske riddere i korstog. Kontakt med orientalske hester forbedret utseendet forbedret rasen ytterligere, og det samme gjorde tilf�rselen av andalusisk blod da Spania okkuperte Nederland under �tti�rskrigen.

Fordi frieseren utmerket seg for vogn, under rytter og som g�rdshest, ble den mye brukt til � forbedre andre raser. Oldenburgeren ble for en stor del grunnlagt p� friesisk blod. Englands dalesponni og fellponni ble ogs� p�virket da frieslenderne og de svarte hestene deres dannet flanken for de romerske legioner. Gjennom sin etterkommer old english black p�virket frieseren ogs� Englands great horse ( n� kalt shirehest), og ogs� den norske d�lehesten.

Smidigheten og temperamentet gj�r frieseren til en god ridehest. Det er imidlertid som kj�rehest denne hesten virkelig kommer til sin rett, for den har nydelig balanse og imponerende bevegelser med energisk, aktivt trav. I rasens hjemland er det popul�rt � spenne denne hesten foran den tradisjonelle friesiske giggen.