DALIDA,
Stjerneliv fra
Egypt til Frankrike
Kairo – Paris, 25. desember
1954: Det er like før hun fyller 22 år og den unge mørkhårede kvinnen med
holdning som en dronning anser denne flyturen for å være sitt livs største
eventyr. Midtveis mellom lysene i hjembyen og ”lysets by”, susende gjennom
luften fra øst mot vest, overgir Yolanda Gigliotti seg fullstendig til de 1001
drømmer som surrer rundt i hodet. Gale, naive og barnslige drømmer, drømmer om
luksus og lykke, men også – fremfor alt – drømmer om å bli stjerne, selve
hovedgrunnen for reisen. Med ambisjoner og viljestyrke nok til å få pyramidene
til å skjelve venter Yolanda på at det snart blir hennes tur. Dalida, en artist man ikke
kunne overse, med en fantastisk karriere. Men også en skjør, beskjeden og varm
personlighet som med sine sanger bygget rundt seg både gjennomlevde og
forkastet livets karusell. Legenden
Dalida gjenspeiler personen hun var mesteparten av tiden; Vakker, varm og stolt
sto hun midt i en storm av applaus, en storm som hittil ikke har avtatt i
styrke. Rakrygget i sollyset og i skinnet fra lyskasterne valgte hun å leve
sitt liv som en madonna av kjøtt og blod. Hun skjulte aldri sine feil, men
valgte å dele dem med publikum.
For å nevne noe av det hun
oppnådde i løpet av sin karriere: Hun var den første artist noensinne som
mottok gullplate, hun var den første artist i Europa som hadde "fans", hun var
den første som sang disco i Frankrike og hun var den første kvinnelige artist
som hadde utsolgte hus hver dag i 3 uker da hun ble engasjert av Palais des
Sports i Paris. Fra sin aller første opptreden, under ledelse av Lucien
Morisse, Eddie Barclay og Bruno Coquatrix og frem til sine "lyse år" med sin
bror og produsent Orlando, gjennomlevde hun (og sprengte grensene for) sin egen
skjebne til hun ble en myte.
Enten de var intime,
triumferende eller pinlige, fant nesten alle store øyeblikk i hennes liv sted i
skyggen av en annen mye: Olympia. Det var i denne berømte konserthallen det
hele startet i 1956, da hun var med i Europe 1 – programmet "Numeros und de demain"
(Morgendagens nr. 1) på radio. Det var på Olympia hun sto etter at et
hensynsløst komplott ble rettet mot henne, og hun klarte å snu oddsene i sin
favør og gjorde sin største suksess noensinne. Noen år etter feiret hun at hun
var tilbake 8 måneder etter et selvmordsforsøk. Da hun var ferdig med "de kalde
årene" inviterte hun sitt publikum til kjærlighets-rendez-vous her. På denne
scenen mottok hun åtte franske "Oscar"-priser for sine sanger. Her feiret hun
25-års jubieum som artist (Og i ett segment av showet var hun iført den samme
kjolen som ved debuten!!). Dette var aller siste gang opptrådte offentlig, men
hun var stadig aktiv i studio.
Gylden er en god
beskrivelse av Dalida; en profil som en etruskisk gudinne, masse gyldent hår,
hundrevis av gullplater og ikke minst hadde hun et hjerte av gull som aldri
inngikk uærlige kompromisser. Ser vi bakenfor all glamouren og alle
æresbevisene fra mange land, finner vi alikevel at de mest følelesesladede og
til og med rørende vitesbyrdene i Dalidas univers fremfor alt er sangene
hennes. Disse platina-belønnede vinyldeilighetene har fått en egen glans i
årenes løp, og for mange av oss er de forbundet med gode minner. Mesterverket
over alle, og et must for å overleve på en øde øy, er nok 12 CD-boxen "Orlando
Years" som inneholder samtlige Dalida-innspillinger etter 1970 på
"International show", plateselskapet som hennes yngre bror Orlando startet.
Orlando hadde helt siden 1966 fungert som hennes kunstneriske leder. Hun sang
for plateselskapet Barclay fra 1956-70, og en stor del av sangene fra denne
perioden var franske versjoner av internationale hits. (Barclay har gitt ut en
10 CD-box hvor samtlige inspillinger er tatt med.). Darla Dirladada" var en
kjempehit i 1970, men den virkelige forandringen startet da hun begynte å tolke
materiale av bl.a. Mikis Theodorakis, Jaques Revaux/Michel Sardou, Michel
Legrand, og ikke å forglemme Gilbert Becaud eller Didier Barbelivien. Flere
klassikere som "Avec le temps" av Leo Ferre, "Je suis malade" av Serge Lama
eller "Que reste-t-il de nos amours" av Charles Trenet (som mye senere skrev
"Le visage de l’amour" for henne) ble fremført og gjenskapt av Dalida – til
stor fornøyelse for komponistene som så sine sanger få nytt liv. Lysende unge talenter som Pascal
Sevran, Michalele Lana, Paul Sebastian (og senere Michael Jouveaux, Jeff Banel
og Gilbert Sinoue) sto på pinne for Dalida døgnet rundt. Med deres sanger i
ryggen opplevde hun sine "gylne år" fylt med hits som "Pour ne pas vivre seul",
"Paroles, paroles" (den legendarisk duetten m/Alain Delon), "Il venait d’avoir
18 ans" og den fantastiske "Gigi L’amoroso" som nådde toppen av de franske
listene og i andre land, bl.a. Hellas, Canada, Spania og Japan.
Noen år senere overrasket
hun alle da hun med kraftfull brillianse skapte seg et navn innen et område
ingen trodde hun ville prøve: Disco musikk! Her var hun en virkelig pioner,
1976-versjonen av "J’attendrai" er den aller første franske discoplaten. Hun
påkostet seg også den luksusen av å være den første i Frankrike som lagde
musikk-video: Første ut var "Generation ’78". Deretter "Ca me fait rever" og
"Laissez-moi danser (Monday Tuesday)", og maken til dette hadde ingen sett før.
Som oppvarming før konserten i Carnegie Hall fylte hun Palais des Sports iført
en fantastisk glitterkjole med høy splitt, koreografert av Travoltas danselærer
Lester Wilson. Konserten var totalt forskjellig fra alt hun hadde gjort
tidligere og totalt utsolgt også!
Noen måneder senere gjorde
hun det samme showet i Egypt og Libanon, hvor hun er en av de største
stjernene. Hun spilte inn "Salma ya Salama" på arabisk spesielt for denne delen
av verden, noe som ga henne tilnavnet "Fredssanger" da den ble spilt overalt under
President Sadats besøk i Israel.
1981 feiret hun sitt
25-års jubileum som artist på Olympia. For å unngå konkurranse ble hun invitert
av fransk TV til å være med i programmet til Martine & Gilbert Carpentier.
Hun gjorde stormende lykke og ble siden invitert tilbake en rekke ganger. I
programmene fremførte hun sine nyeste sanger, spesielle duetter og en rekke
sketsjer som viste at hun også hadde et stort komisk talent. Senere gjorde hun
et fyrverkeri av et TV-show, "Dalida Ideale", i samarbeid med Jean-Christophe
Averty.
På samme tid spilte hun inn
sanger som står i total kontrast til alt annet hun har gjort. Som et ekko av "A
ma maniere" (som hun spilte inn noen år før) kom først "Pour en arriver la" og
deretter "Mourir sur scene" som begge to fremsto som usedvanlig klartenkte
utsagn. I ettertid kan vi selvfølgelig se disse sangene i et helt annet lys.
Dalida sa seg villig til å
kvitte seg med all staffasje, da Youssef Chahine tilbød henne hovedrollen i "Le
sixieme jour" (Den sjette dagen). Filmen fikk glimrende kritikk da den kom i
1987. Men selv "gudinner" med plass på toppen av filmverdenens pidestall kan
føle seg melankolske og deprimerte. Desverre var Dalida heller ikke noe unntak
fra denne regelen.Gjemt bort i dypet av sin sjel hadde Dalida fremdeles en del
av det lille barnet Yolanda Gigliotti i seg. Men solens datter ville ikke leke
lenger. Den 3.mai 1987 kastet hun inn håndkleet og trakk ned rullgardina. For
alltid. Ugjenkallelig. Legender oppstår i kjølvannet av tragiske og spesielle sjebner, og Dalidas
begynte her.
Etter 14 år, 120 millioner
solgte plater og tusen sanger er Dalida hjertelig tilstede fremdeles. "Comme si
j’etais la", "A ma maniere" og "Come si fossi qui" er nye CD’er med opptak
tilrettelagt av Antoine Angelelli og produsert/arrangert av Orlando. Disse
platene skaper avisoverskrifter og skaper turbulens i diskoteker,
radiostasjoner og i platebutikkene. På kino høres Dalidas innspillinger i noen
av de beste franske filmene: "Mina Tannenbaum", "Gazon Maudit", "Pedale Douce"
og "Un air de famille". Overlegen eleganse: Dalida
kommer til sette sitt preg på år 2005, en nyttårsfeiring hun gjorde seg ferdig
med allerede i .....1969, med sangen "L’an 2005". Skulle det overraske?
Selvfølgelig ikke. Når alt kommer til alt har en stjerne alltid rett. Særlig de
som er født under Egypts himmel, hvor stjerneglansen alltid har vært spesiell
og alltid vil være det....
Dalidas
merittliste:
Dalida spilte inn sanger på
7 ulike språk: Ca.500 på fransk, ca. 200 på italiensk og drøyt 200 fordelt på
tysk, spansk, japansk, engelsk og arabisk. Hun solgte i overkant av 100
millioner plater på verdensbasis. I 1974 toppet hun listene i 12 land
samtidig;I 9 av landene med "Gigi l’amoroso", i de andre 3 med "Il venait
d’avoir dix-huit ans". Samme år ble hun tildelt en "Oscar" (fransk musikkpris)
for denne verdenssuksessen.
13. januar 1975 mottok hun
platinaplaten for "Gigi L’amoroso" fra Benelux-landene og hun hadde dermed
slått den forrige rekorden som var Sinatras "Strangers in the night" fra 1965.
En måned senere mottok hun en pris fra Det franske plateakademiet da de kåret
"Il venait d’avoir dix-huit ans" til årets sang.
Hun fikk allerede i 1958
prisen "Bravo du Music Hall" sammen med Yves Montand. Hun har mottatt prisen
for beste kvinnelige artist fra Radio Monte Carlo hele fem ganger. I 1963
mottok hun også "Oscar" for beste "verdensartist" og en "Oscar" til da hun ble
den første artist som passerte 10 millioner solgte plater. Da hun fikk
platinaplate i 1964 var det første gang dette trofeet ble tildelt en kvinnelig
artist. Hun har mottatt 7 ulike priser fra Radio Luxemburg. I 1968 ble hun
tildelt Paris By’s medalje (og ikke mange artister har den!!). Fra Italia fikk
hun prisen for beste TV-program 1967/68 etter at hun medvirket i
"Canzonissima".
I rask rekkefølge ble hun
også tildelt 20 ulike utmerkelser fra diverse land og 52 gullplater. En ny
"Oscar" ventet i 1973 for artistisk triumf. Av de mer spesielle og
prestisjetunge prisene hun har blitt belønnet med kan vi nevne to spesielt: I
juni 1968 ble hun utnevnt til "Kommandør av Kunst, Vitenskap og Litteratur". I
desember samme år fikk hun i rådhuset i Paris, som eneste artist noensinne, den
franske stats æresmedalje overrakt av General De Gaulle for sin innsats som "en
av de beste ambassadørene innen fransk sang".
I 1981 ble hun tildelt
diamantplate for sine 25 år i fransk showbusiness og samme år "Goldene
Europa"-prisen fra Tyskland som årets mest populære stjerne. I 1982 gjorde
ukebladet "Paris Match" en spørreundersøkelse om hvilke kvinner som hadde mest
innflytelse på de franske folk. Dalida var den eneste representanten fra
showbusiness og hun slo ut Daniele Mitterand (daværende presidentfrue)!
Hun plasserte seg blant de
tre beste da "Tele jours 7 Magazine" kåret de beste kvinnelige artistene i
1985. Året etter avholdt "VS.D Magazine" en lignende konkurranse og her endte
hun opp mellom Mireille Mathieu og Jeanne Mas.
At hun ikke bare satte spor
etter seg som artist, men også som menneske beviser en undersøkelse som ble
gjort i 1988; Franskmennene ble bedt om å oppgi hvilken personlighet innen
politikk, vitenskap eller kultur som hadde gjort mest inntrykk på dem i løpet
av de siste 20 årene. Resultatet ble som følger: General de Gaulle: 16 %.
Dalidas ensomme selvmord: 10 %. Pave Johannes Paul den 2: 7 %. Mor Theresa: 3
%.
Som en siste ære fikk
Dalida en gate i Paris oppkalt etter seg på begynnelsen av 1990-åra.
