Denne kronikken vart fyrste gongen offentleggjort i Aftenposten 6. august 1997:
            http://www.aftenposten.no/bakgr/970806/kronikk.htm            

                   Kronikk, onsdag 6. august
                    
                   Psykiatriens makt og respekt for individet

                   LARS OLLE ENGAAS

                   Den nye loven om psyskisk helsevern må redusere psykiaternes
                   makt og pasientenes avmakt, skriver kronikkforfatteren,
                   sosionom og freelancejournalist med mangeårig erfaring innen
                   ungdomspsykiatri. Han påpeker at det lukkede psykiatriske
                   systemet i Norge, med dårlig fungerende kontrollmekanismer og
                   mangelfull statistikk, ikke er i stand til å ivareta pasientenes
                   rettssikkerhet.

                   Hvert år foretas det i overkant av 8000 psykiatriske
                   tvangsinnleggelser i Norge. I tillegg kommer et ukjent antall tilfeller av
                   tvangsmedisinering og bruk av mekaniske tvangsmidler på syke og
                   helt forsvarsløse mennesker.

                   Alle disse tusenvis av tvangsvedtak og frihetsberøvelser forvaltes av
                   noen hundre psykiatere uten nevneverdig juridisk kompetanse. Det er
                   en illusjon å tro at det ikke skjer overgrep i dagens psykiatri.

                   Mye av årsaken til at psykiatrien oppleves som menneskefiendtlig av
                   pasienter, pårørende og enkelte fagfolk, skyldes først og fremst den
                   utstrakte bruken av tvang. Norske borgere kan tvangsinnlegges,
                   tvangsmedisineres, tvangsisoleres og tvangsbindes med sengebelte,
                   håndrem, fotrem og spesialtrøye. Dessuten finnes det forskrifter om
                   kontroll med brev og pakker til og fra pasienter, slik som i fengslene.

                   I kontrollkommisjonens årsrapport for Gaustad sykehus for 1996
                   står det at kommisjonen "har registrert hyppig bruk av beltelegging".
                   Aftenposten bekrefter dette i en reportasje 13. mai i år, der det
                   fremkommer at ved den ene akuttposten på Gaustad ble ni pasienter
                   lagt i tvangsbelte i 1990, mens foreløpige tall tyder på at antallet kan
                   komme opp i 40 for 1997.

                   Selv om statistikken om bruk av tvang i psykiatrien er elendig, tyder
                   mye på at også tvangsmedisineringen av pasientene stadig øker. I
                   årsrapporten for 1996 skriver den tredje kontrollkommisjonen for
                   Dikemark sykehus at "det er ganske mye bruk av
                   tvangsmedisinering". For Oslo har antall klager til fylkeslegen på
                   tvangsmedisinering økt fra 50 i 1990 til 98 i 1996.

                   Et stort skritt i helt gal retning er at Sosial- og helsedepartementet nå
                   foreslår å utvide det tvungne psykiske helsevernet utenfor de
                   psykiatriske sykehusene. Det tenkes spesielt på utvidet adgang til å
                   tvangsmedisinere hjemmeboende mennesker med psykiske lidelser.

                   Psykiater Petter Holmesland skriver i en kronikk i Dagbladet
                   15.12.96 at et "dårligere psykiatrisk helsetilbud åpner for billigere og
                   mer lettvinte behandlingsformer, dvs. piller". Videre står fylkeslegen
                   for Akershus, Tor Ødegaard, frem i Aftenposten 15.07.96 og sier at
                   "rettssikkerheten til psykiatriske pasienter som tvangsbehandles med
                   legemidler, er truet". Fylkeslege Ødegaard mener at de som klager
                   på tvangsmedisinering, opplever slik medisinering som en betydelig
                   krenkelse og et alvorlig inngrep i deres personlige integritet.

                   Erfaringer fra Finland og Midt-Sverige viser at det kan drives effektiv
                   psykiatrisk behandling med minimal bruk av medisiner. I et prosjekt
                   som startet i 1992 under ledelse av professor Ville Lehtinen fra
                   Helsingfors, viste det seg at over halvparten av 136
                   førstegangspasienter klarte seg helt uten de tunge medisinene.
                   Halvparten av dem som hadde tatt neuroleptika ved innleggelsen,
                   sluttet med sine doser etter noen uker. Resepten var mye omsorg,
                   terapi og engasjement - uten bruk av ekstra ressurser.

                   Den konvensjonelle institusjonskulturen med mange møter, seminarer
                   og administrasjon gir ikke rom for slik omsorgsfull behandling. En
                   rapport fra det svenske instituttet Spri i 1994 viser at psykiaterne
                   bare bruker rundt 30 prosent av arbeidstiden direkte med
                   pasientene.

                   Det er god grunn til å hevde at det skjer en overdreven og ulovlig
                   bruk av tvangsinnleggelser i Norge. Med forbehold om ukomplett
                   registrering og ulike måter å samle inn data på har det vært rundt
                   5000 tvangsinnleggelser hvert år i perioden 1980-1990, deretter en
                   jevn stigning til i overkant av 8000 slike innleggelser i 1995.
                   Professor i sosialmedisin i Tromsø Georg Høyer sier at i et historisk
                   perspektiv har dette antallet aldri vært så høyt. Derimot er antallet
                   pasienter som til enhver tid er tvangsinnlagt i institusjon, gått ned til
                   ca. 4000 på grunn av reduksjonen av heldøgnsplasser.

                   I doktoravhandlingen "Tvunget psykisk helsevern i Norge" fra 1986
                   konkluderer Georg Høyer med at vilkårene for tvangsinnleggelse
                   ikke var til stede for mellom 15 og 30 prosent av dem som klaget til
                   kontrollkommisjonene. En annen undersøkelse, publisert i 1995 av
                   psykolog Stein Rønnow og psykiater Helge Waal, konkluderer også
                   med et overforbruk av tvangsinnleggelser i akuttpsykiatrien i Oslo
                   "som er rettssikkerhetsmessig betenkelig og som har ugunstige sider
                   når det gjelder behandlingen".

                   Når det brukes så mye tvang i psykiatrien, er det spesielt viktig med
                   et skikkelig kontrollsystem som fungerer godt.
                   Kontrollkommisjonene fortjener imidlertid kritikk. En gjennomgåelse
                   av arkivet ved Statens helsetilsyn i fjor viste at mange av de 58
                   kontrollkommisjonene ikke hadde sendt inn årsrapporter på flere år,
                   noen ikke siden slutten av 80-tallet.

                   Instruksen for kontrollkommisjonene pålegger dem å sende inn
                   rapport "ved utgangen av hvert kalenderår". Senest 4. juli i år kunne
                   Østlandssendingen melde at den ene kontrollkommisjonen ved
                   Dikemark sykehus ikke hadde sendt inn årsrapport på fem år, og
                   kommisjonsformannen ved Ullevål sykehus og psykiatrisk klinikk på
                   Vinderen sa han ikke husket sist han sendte inn årsrapport.

                   Slike årsrapporter er meget viktige fordi alle klagesakene fra
                   pasientene skal komme frem i dem. Manglende rapporter bidrar til å
                   kamuflere forholdene på institusjonene overfor Helsetilsynet,
                   fylkeslegene og offentligheten. Helsedirektør Anne Alvik innrømmet i
                   fjor vår at dette var kritikkverdig. Kritikkverdig er det også at
                   Statens helsetilsyn ikke er interessert i å føre en skikkelig statistikk
                   over pasientklagene på frihetsberøvelser og tvangsmedisinering, mens
                   vi har grundig statistikk over forbruksklagene på kjøp av fjernsyn og
                   hvitevarer.

                   I fjor ble det foretatt en tilfeldig opptelling av pasientklagene i
                   psykiatrien i forbindelse med en kontrollkommisjonskonferanse i
                   Tromsø. Statens helsetilsyn spanderte en månedslønn, og
                   gjennomgåelsen av klagene ble utført av advokat og
                   kommisjonsformann Ulrik Hegnar. Opptellingen er ikke fullstendig,
                   men den viser at kontrollkommisjonene for 1993 mottok 1380
                   klager. Hele 724 klager ble trukket tilbake før de kom til behandling.
                   I 94 saker fikk pasientene medhold.

                   En av årsakene til at så mange pasienter trekker klagen sin før eller
                   under klagebehandlingen, kan være den pasientfiendtlige
                   bestemmelsen i paragraf 9 i lov om psykisk helsevern. Der står det:
                   "Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan ny klage ikke
                   kreves fremmet før minst seks måneder er gått."

                   Ganske oppsiktsvekkende kom en overlege i psykiatrien med en
                   usedvanlig kraftig kritikk av kontrollkommisjonene på konferansen i
                   Tromsø. Overlege Asbjørn Restan ved Gaustad sykehus mente at
                   kommisjonene sviktet sine oppgaver overfor pasientene. Han
                   betegnet kommisjonene som anonyme, bortgjemte og sovende
                   organer, mente at de måtte reformeres, og at det i hvert fylke burde
                   være et fast kontor med jurist og sekretær som kunne gi råd og
                   veiledning til psykiatrien.

                   Det siste året har det vært ropt på nye milliarder til psykiatrien, ikke
                   minst fra psykiatrien selv. Riktignok er sengetallet redusert fra
                   omtrent 12 300 til vel 6700 senger i 1995, men at de gammeldagse
                   sinnssykehusene med rundt 3000 lobotomerte ofre på samvittigheten
                   forsvinner, er det vel ikke så mange som beklager. Likevel har det
                   aldri vært brukt så mye penger og mange årsverk i psykiatrien som i
                   dag.

                   Ropet om mer penger kan være en avsporing fra det som psykiatrien
                   virkelig trenger: En skikkelig fagetisk debatt der innholdet og
                   behandlingsmetodene i psykiatrien diskuteres. For den enkelte
                   pasient er holdningene, respekten for individet og den daglige
                   omsorgen viktigere enn antallet ansatte og kronebeløp. I Aftenposten
                   21. mars 1994 etterlyser sjefpsykolog Halvor Kjølstad ved Statens
                   senter for barne- og ungdomspsykiatri en mer "menneskekjærlig"
                   psykiatri.

                   Den nåværende lov om psykisk helsevern er blitt karakterisert som
                   "de hvite frakkers lov". Det nye lovforslaget som kommer i løpet av
                   sommeren, må bli pasientenes lov. Lege Finn Skårderud skriver i
                   boken "Farvel til institusjonen" at et "naturlig krav til et slikt lovverk er
                   for det første en betydelig omvurdering av tvangsbegrepet både i
                   behandling og innleggelse. Det må være en udiskutabel målsetning i
                   psykiatrien at all behandling skal være frivillig".

                   All erfaring fra institusjoner viser at dårlig rettssikkerhet alltid gir
                   dårlig behandling. I et lukket psykiatrisk system med tusenvis av
                   tvangsbehandlinger daglig kan aldri rettssikkerheten bli god nok. Den
                   nye loven som kommer, må redusere psykiaternes makt og
                   pasientenes avmakt. Tvangsbruken i psykiatrien har tatt fullstendig
                   overhånd og er på kollisjonskurs med de humanistiske frihetsidealene
                   som vi roper hurra for 17. mai. Den utstrakte sammenblandingen av
                   makt og psykiatri reduserer både menneskeverdet, rettssikkerheten
                   og helbredelsesmulighetene for de psykiatriske pasientene.