Tilbake til hovedsida
Mo i Rana 1952. Brakkeanlegget litt ovenfor midten av bildet er Talvik
tuberkulosesykehus, hvor Talvikparken nå ligger. Nærmest til venstre,
Sentrum kino.
Dyster sykdomshistorie skal minnes
I Talvikparken i Mo i Rana skal det sommeren 1999 reises et monument for å minne
om tuberkulose-sykehuset som ga navnet sitt til parken i sentrum av byen.
Opprettelsen av sykehuset skjedde under høglydte protester fra Mo-samfunnet.
I dag er det sikkert mange som ikke veit hvorfor Talvikparken har fått navnet sitt, et
navn som er knytta til et stykke svært dyster og dramatisk norsk sjukdomshistorie.
Hjerte- og lungesyke vil nå reise ei minestøtte i parken, så vi ikke skal glemme hva
som skjedde her.
I 1947 ble Statens tuberkulosesykehus for tuberkuløse opprettet i Mo i Rana, i noen
brakker som de tyske okkupantene hadde bygd og forlatt da de ble jaget heim året før.
Vårvinteren 1946 ble det tilsatt folk, og de fleste av dem hadde tidligere jobbet ved
Talvik Tuberkulosehjem og Barnekoloni i Talvik i Finnmark. Sykehuset på Mo fikk raskt
navnet Talvik, og var først og fremst beregna på å ta imot tuberkulosepasienter fra
Finnmark, som var blitt deportert sørover da tyskerne svidde av Finnmark i 1944 og som
nå ikke hadde noe sykehus å vende heim til.
I Mo i Rana ble tuberkulosesykehuset og de hardt prøvde pasientene mottatt med ei kald
skulder av byens besteborgere, som må ha vært nærmest hysterisk redde for smitte.
Navnet fikk altså det provisoriske sykehuset i Mo etter «Talvik tuberkulosehjem og
barnekoloni» i Talvik i Finnmark. Talvik ligger i en sidearm av Altafjorden, og det
statlige tuberkulosehjemmet der hadde vært i drift siden 1920. Men i 1944 ble sykehuset,
i likhet med mesteparten av bebyggelsen i Nord-Troms og Finnmark, brent av tyskerne.
Pasientene ble evakuert, først til Korsfjord, kort etter sørover til Trondheim, Oslo og
Skammerstein ved Valdres.
Tuberkulosepasientene fra Finnmark ble gjennom evakueringa utsatt for svært store
påkjenninger, og dødsprosenten blant dem var derfor uhyggelig høg. Dette skriver
forfatteren Dag Skogheim om i skriftet «Med slukte lanterner», utgitt av
Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.
«Alle tre guttene døde»
Mange av de som ikke tålte de ekstra påkjenningene var barn. En av Skogheim sine
informanter husker tre unger i samme familie som døde: «Gutten lå hele natta, hadde det
forferdelig, men var så tålmodig, så tålmodig. Snart etter døde han. Han var den
første som døde på Skammerstein. Jeg mener å huske at alle tre guttene døde...».
Under krigen var titusenvis av finnmarkinger blitt spredt rundt omkring i Norge.
Gjenreisninga av Finnmark begynte nesten umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Men
det var ingen institusjoner tilbake til å ta imot de tuberkulosesyke. Inntil nye sykehus
kunne bygges, måtte man opprette provisorier andre steder. Ett av disse provisoriene var
Talvik sykehus i Mo, som ble innrettet i et tysk feltlasarett staten hadde overtatt i
1946.
«De uhyggelige
sykehusplanene»
Da planene for dette ble kjent, vakte det smitteredsel og harme blant deler av befolkninga
i Mo. Kommunestyret protesterte. Avisa Helgeland skreiv på lederplass:
«Til tross for at de kommunale myndigheter i Mo har protestert på det kraftigste og til
tross for at departementet er vel uvitende om den uvilje denne planen har vakt blant Mo
bys befolkning, vil departementet trumfe gjennom denne nærmest uhyggelige ide».
Leger rykket ut og avviste faren for at lokalbefolkninga kunne bli smittet, men også det
ble på lederplass imøtegått på det kraftigste av «Helgeland»:
«Fra lægehold heter det at plasseringen av et tuberkulosehjem midt i et bebygget strøk
ikke er smittefarlig for befolkningen, men en slik påstand kan ikke være forsvarlig. En
rekke pasienter går fritt overalt - på kinoer og restauranter og andre steder. Ikke alle
av dem er vel så helt forsiktige når det gjelder f.eks. spyttig på gaten, hvor som
kjent ikke bare voksne, men også barna har sin tumleplass. Det er opprørende og vil
vekke en høyst berettiget harme mot de myndigheter som sitter med ansvaret. De kommunale
myndigheter bør pånytt gå inn til departementet med en bestemt og begrunnet protest mot
denne uhyggelige sykehusplanen».
Men Talvik ble opprettet, tross motstand som i dag fortoner seg som hjerteløs, fra
kommunens politiske ledelse og fra i hvertfall deler av Mos befolkning.
Torstein Finnbakk
Pleiere ved Statens tuberkulosesykehus, Mo i Rana, - bedre kjent som Talvik
sykehus.. Trolig er bildet tatt i slutten av 1950-åra. Bak, fra venstre: Liv,
Åshild,
Ragnhild Hegglund, Synnøve, Ranveig Øines, Liv Simonsen, Randi Flate, og
Lena Christensen. Foran: Kristine Karlsen, kjøkkensjefen Laura Røkland,
kjøkkengutt Terje Ruud fra Hammeren, kjøkkenassistent Solveig Øines, og
Rønnaug Jensen.
Støtte i altaskifer
Monumentet over Talvik tuberkulosesykehus i Mo i Rana vil bli reist i Talvikparken
i løpet av sommeren 1999, i altaskifer.
- Alt er ordnet, også i forhold til parkvesenet i Mo, og minnestøtta er bestilt, sier
Elsa Pedersen, leder for Landslaget for Hjerte- og Lungesyke i Alta. Oppdraget med å
realisere minnestøtta i parken på Mo har hun fått fra Finnmark fylkeslag av LHL, som
står samla bak initiativet.
- Nå gjenstår bare å samle inn pengene, 30-40.000 kroner som dette vil koste. Etpar av
oss vil reise nedover for å være med på avdukinga av støtta, sier hun.
- Det lever ennå folk som var pasienter der. Men åra har gått, og man har vært i ferd
med å glemme det som skjedde med de tuberkuløse fra Finnmark, ei glemt krigshistorie.
Støtta skal være til minne om de som ikke kom tilbake, sier Elsa Pedersen.
- Jeg kommer gjerne til Mo i Rana for å være med på avdukinga av denne minnestøtta,
sier forfatter Dag Skogheim til Rana Blad. Skogheim er en av de som aller mest har kjempet
for å ta vare på historia til tuberkulosen og dens mange ofre. Skogheim ble sjøl ramma
av sjukdommen i ung alder. Han har skrevet bøker og artikler og holdt foredrag om emnet,
og har stått sentralt i arbeidet med å få grunnlagt et tuberkulosemuseum på Vensmoen i
Saltdal.
- Det er viktig at det blir reist et minne om Talvik sykehus i Mo i Rana. Det skylder Mo
sine hardt prøvede landsmenn, tilføyer Dag Skogheim.
Talvikparken. Slik den framstår i dag, er det
ingenting som minner om et dramatisk stykke
norsk sykdomshistorie.
To ganger på Talvik
Torgerd Møller fra Berlevåg hadde to opphold som pasient ved Talvik sykehus på
Mo.
- Første gang var i 1947-48, andre gangen i 1951-52, forteller hun til Rana Blad.
- På sykehuset var det mest unge folk. De fleste mellom 16 og 30 år.
Sykehuset var delt i manns- og kvinneavdeling. Det var meget strenge restriksjoner. Vi
fikk ikke ha noe med hverandre å gjøre. Det var forbudt for menn og kvinner å snakke
sammen, noe vi måtte snike oss til.
Vi begynte med å snakke sammen gjennom vinduene, men da ble de spikra igjen, minnes hun.
Hun forteller også om strengt vakthold og gjerde rundt sykehuset. Man måtte som oftest
snike seg ut om man hadde behov for en luftetur på byen. Torgerd Møller trur de strenge
reglene var et resultat av presset utenfra, det faktum at lokalbefolkninga i
utgangspunktet var så negativ til sykehuset og pasientene.
- Det hendte at fruer som gikk gata nedover forbi sykehuset holdt kåpekragen foran munnen
for ikke å bli smittet fra sykehuset.
En pasient fra Rana fikk mora si på besøk, men hun turde ikke å gå inn for å se til
dattera si, husker Torgerd.
- Jeg syns minnestøtta er en god ide. Jeg har sjøl følt på kroppen hvordan det var.
Under siste oppholdet gjennomgikk jeg to store lungeoperasjoner. Jeg fikk fjerna fem
ribbein, og fikk men av det for resten av livet. Jeg var også på Mo tidlig på
60-tallet. Da var jeg og så på at de rev Talvik. Man opplevde mye der, både av sorg og
glede, sier Torgerd Møller, som i dag er 69 år og planlegger å være med når
minnestøtta i Talvikparken skal avdukes.
Mo var ikke begeistret
Dorthea Tomsvik, nå bosatt på Tomma, ble ansatt som sykepleier da Talvik ble
oppretta på Mo i 1947.
Hun er intervjuet i «Med slukte lanterner» av Dag Skogheim, og uttaler her blant annet:
«Jeg erindrer at Mo kommune ikke var begeistret for Talvik, ikke i det hele tatt. I
avisene var det store oppslag, ja jeg tror det var oppslag o Osloavisene også, at Mo
kommune ikke ville ha noen tuberkuloseanstalt midt i byen. De tok løfte av dr. Foss,
første overlegen vår, om at ingen pasienter måtte gå utenom gjerdet. Det ble ikke
respektert, for vi tok det ikke alvorlig, syntes pasientene hadde det vondt nok som det
var, og jeg har ingen minner om at vi jaget på dem for å holde dem innenfor gjerdet.
Velkommen følte vi oss ikke. Folk var vel redde for smitte.
Vi var som en stat i staten, ja, absolutt. Innenfor gjerdet var det en fin ånd, et godt
forhold mellom alle, men dr. Foss hadde ubehageligheter med kommunen. Han var forarget,
reagerte sterkt noen ganger, men sa ikke så mye til oss. Dr. Foss ble ikke lenge ved
Talvik før han sa opp og reiste.
Hvem som sto bak forlangendet om at pasientene skulle holde seg bak gjerdet, om det var
kommunestyret i Mo i Rana eller ikke, det vet jeg ikke. Vår neste overlege sa rett ut at
pasientene måtte få gå under åpen himmel hvor de ville, -de som andre mennesker, og
etterhvert ble folk hyggelige imot oss.»
Tuberkulose
Tuberkulose («tæring») framkalles av tuberkelbakterien Mycobacterium
tuberculosis, og reknes for å være den farligste av alle smittsomme sykdommer. Den blir
spredt gjennom nysing og hosting, og kan være svært smittsom. En pasient kan smitte
mellom 10 og 12 mennesker i året. Inkubasjonstida er oftest fra en til to måneder.
Lenge fantes det ikke andre midler mot tuberkulose enn langvarige kuropphold og ulike
omfattende lungeoperasjoner. Seinere gikk man over til å bruke antibiotika. Et stigende
problem er at det fra tid til annen dukker opp tuberkelbakterier som er motstandsdyktige
mot antibiotika.
Tre millioner mennesker dør årlig av tuberkulose i verden. Sykdommen er med andre ord
langt fra utryddet. Fortsatt blir åtte millioner mennesker syke av tuberkulose hvert år,
og tre millioner dør av sykdommen, de fleste i U-land. I mange U-land øker nå
tuberkulose sterkt på grunn av AIDS-epidemien. Tuberkulose øker nå også i industriland
på grunn av økende fattigdom blant enkelte befolkningsgrupper og på grunn av
innvandring fra land med høy forekomst av sykdommen. Samtidig øker også andelen
pasienter som har basiller som medikamenter ikke virker på.
I løpet av 1900-tallet har mer enn 290.000 nordmenn dødd av tuberkulose, som lenge var
vår folkesykdom nummer en. Bare i året 1945 døde det her i landet 1980 personer av
sykdommen. Ei tid ble tuberkluosen nærmest rekna som utrydda her til lands, men fortsatt
diagnostiseres nærmere 300 tilfeller av tuberkulose i Norge pr. år. Fortsatt dør
pasienter av tuberkulose i Norge, fordi diagnosen ikke blir stilt i tide. Nær halvparten
av de nye tilfellene er innvandrere. Tuberkulosekontroll blant innvandrere
vanskeliggjøres ved at det foreligger lite informasjon om sykdommen på deres morsmål.
Behandling av tuberkulosepasient i gamle dager.
Tilbake til hovedsida