Tilbake til hovedsida
Resume:
Review of a book, Lars Borgersrud: "Nødvendig innsats" ("Necessary effort") about the "Organisation Wollweber", an anti fascist militant organisation in the thirties that committed sabotage against German, Italian etc cargo ships. Also about the Wollweber Organisation's heir in Norway during World War II.
Torstein Finnbakk:
Nødvendig sabotasje
Organisasjon Wollweber er for de fleste et ukjent begrep, til tross for at den spilte ei
vesentlig rolle i europeisk historie i et par tiår av dette århundret, og til tross for
at den fikk vesentlig betydning for den aktive norske motstandkampen under Den andre
verdenskrig.
Lars Borgersrud har med si bok «Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive
motstanden» gitt det hittil viktigste og grundigste bidraget til å gi ei passende
lyssetting til dette dramaet. Borgersrud har skrevet fleire bøker om norsk
okkupasjonshistorie. Boka «Nødvendig innsats» er ei popularisering og bearbeiding av
doktoravhandlinga hans, «Wollweberorganisasjonen i Norge» fra 1995.
Ernst Wollweber (f. 1898)var den tyske kommunisten som på midten av 1930-tallet fikk i
oppgave av Komintern å skape en internasjonal sabotasjeorganisajon, med formål å ramme
tysk, italiensk og annen fascistisk skipstrafikk. Wollweber bygde i løpet av 30-tallet
opp et nett av aktive sabotasjegrupper, blant annet i Norge.
Mange av sabotørene var unge mennesker som hadde vært frivillige i Spania for å
forsvare Republikken mot Francos fascistiske opprørsstyrker.
Ernst Wolweber hadde i fleire år tilholdssted i Oslo, og var norsk gift. Etter krigen ble
han sikerhetsminister i DDR, før han falt i unåde hos makthaverne.
Her i landet skulle en av Wollwebers fremste aktivister, Asbjørn «Osvald» Sunde, etter
den tyske okkupasjonen ble leder for den aller viktigste aktive motstandsgruppa, som
oppnådde merkbare resultater med sabotasje, likvidering av nazister osv. Sundegruppa sto
med si aktive linje både i motsetning til Heimefrontens forsiktige linje og paradoksalt
nok også i motsetning til Norges Kommunistiske Parti. Til tross for at Sunde og hans
organisasjon/Wollweber heilt fra førkrigstida var underlagt en av Komintern sine desker,
var det heile tida et prinsipp at organisasjonen ikke skulle ha noen tilknytning til de
nasjonale kommunistpartiene.
Borgersrud sannsynliggjør i stor grad at Asbjørn Sunde under krigen stort set staka ut
kursen sin på egen hånd. Han viser at Sunde nødvendigvis måtte ha vært mindre
sentraldirigert fra Moskva enn Milorg var det fra England, og slår dermed et drøyt hull
i ei myte om at Sunde både før, under og etter krigen skal ha vært en slags agent for
Moskva. Denne versjonen brakte blant andre Egil Ulateig til torgs med boka «Raud krigar,
raud spion», som har tildels ganske grove karakteristikker av Wollweber-organisasjonen og
Sunde. I 1954 ble riktig nok Sunde dømt som spion for Sovjet, men på et
kaldkrigsgrunnlag som neppe ville ha stått for en norsk rett i dag.
For første gang siden Asbjørn Sunde ga ut si eiga bok «Menn i mørke» får vi, takket
være Borgersrud, ei dokumentarbok som viser omfanget av Osvald sine sabotasjehandlinger,
og som setter dem inn i et meir rettferdig og nøkternt historisk lys.
Fleire myter blir avkledd, blant annet at Sunde skal ha vært uansvarlig anarkist og
nærmest en terrorist, en påstand som såvel nazistene som fleire av etterkrigstida sine
norske historikere velvillig har brakt til torgs.
Med denne utgivelsen er virksomheta til Sunde og hans aktivister, for det meste unge
arbeiderkvinner og -men, brakt enda et skritt nærmere full rehabilitering som ei viktig
og heilt nødvendig kraft i norsk motstandskamp under okkupasjonen.
Boka er interessant på fleire måter, ikke minst fordi forfatteren har hatt tilgang på
sovjetiske, tyske og til dels også svenske arkiver som tidligere ikke har vært åpne for
innsyn. Borgersurd dokumenterer, forhåpentligvis til manges forkrekkelse, det intime
samarbeidet som fant sted mellom norsk, svensk og tysk politi (GESTAPO) i 30-åra, når
det gjaldt opplysninger om Wollweber sin organisasjon og norske venstreradikale. Etter at
Norge ble okkupert, fortsatte svensk politi å utveksle opplysninger om norske
motstandsfolk med GESTAPO, som var kommet fram under tortur av norske motstandsfolk i
Tyskland. I fleire tilfeller første dette direkte til opprullig av sabotasjegrupper i
Norge, fengsling og også dødsdom mot norske patrioter. Det mest groteske eksemplet er i
så måte saka til Wollweber-aktivisten, nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen, som allerede
i 1939 ble fengsla i Sverige, og som så ble utlevert til Tyskland og halshogd sammen med
en annet norsk Wollweber-sabotør, Barley Pettersen fra Narvik. Med tanke på dagens
internasjonale politisamarbeid er dette en tankevekker.
Borgersrud si bok er en dokumentar, men den sitrer lik fullt av spenning. For alle som
mener de bør vite meir om europeisk og norsk historie i 30- og 40-åra er «Nødvendig
innsats» et høyst «nødvendig innputt».
Lars Borgersrud:
«Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden»
Universitetsforlaget
350 s