Tilbake til hovedsida
En historiker og biografiskriver har framsatt en del skjellsettende teorier omkring den for lengst avdøde forfatteren Knut Hamsun. Det ble spekulert i hvilken Hamsun vi hadde hatt, dersom han ikke hadde gjort det han gjorde. Hvis Hamsun hadde forblitt på Hamarøy, ville han for eksempel neppe ha blitt nazist. Det ble han derimot av å bo i Grimstad. Dessuten ville bøkene hans ha blitt annerledes av å bo på Opeid.
Av dette kan man slutte at så vel den politiske smittefaren som evnen til å skrive er ulikt fordelt fra landsdel til landsdel.
Så hvis Knut Hamsun hadde slått seg ned på Kongsberg, hvilken verdensanskuelse ville han da han falt for? Antroposofien, muligens. Og kanskje ville han ha blitt pasifist av å bo på Bud, fordi det ligger ganske nært sivilforsvarsleiren på Hustad, som riktig nok ble anlagt etter Hamsuns død. Men allikevel. det er noe med det flate landskapet der omkring som gjør folk fredsæle. Hadde Hamsun flytta dit, ville vi kanskje ha fått ei bok om gravsteinproduksjon i et steinbrudd på Eide, «Bergets grøde.»
Hva så om Hamsun hadde flytta til Vadsø. Da hadde han kanskje gitt seg kommunismen i vold, og heiet på de antifascistiske partisanene. August-bøkene ville derimot ha blitt drepende kjedelig av å bo der nord. Hovedpersonen ville utvilsomt ha kjøpt seg nygårdsvoldbåt og ligget og bantes og andøvd på kålmulefiske i Barentshavet, bind etter bind.
Men hva om Knut Hamsun hadde flytta til Lofoten? Da hadde han kanskje slett ikke blitt forfatter, men rorbuferievert i Stamsund. I hvert fall hvis han hadde vært født 100 år seinere enn han var i virkeligheten.
Hadde Hamsun derimot tatt med sin Marie og flytta til Velfjord, og i tillegg var født i mellomkrigstida, ville han ganske sikkert ha stemt SV. Da ville vi ha fått en serie bøker hvor han August sleit i steinbruddet på Akselberg om natta og diskuterte politikk på samvirkelaget i Hommelstø om dagen.
Og gud veit – kanskje – hva det ville ha blitt av Hamsun dersom han hadde vært født og oppvokst i Brønnøysund. Kremmer og høyremann?
Kanskje var det tross alt best at det gikk som det gikk?
Et bidrag til litteraturforskninga
Dette er den første i en serie relativt innholdssvake nordnorske beretninger. Hvis denne slår an, noe jeg ikke kan se noen grunn til, kommer det kanskje fleire. Kanskje ikke. Her følger i alle fall den første, og muligens siste, innholdssvake beretningen: Smørvikværingene, de var ikke aill når du såg dem, som det heter. Fri for kai var de, så det var beint fram en lyst. Søkte om midler, det gjorde de, like så årvisst som tjelden kom tilbake. Men hva fikk de, fra fylket og kommunen og staten? Nei, ikke så meget som bakpå min hånd. Så de så seg ikke anna råd einn å støype seg ei kai sjøl. Ut av betong, veit jeg. Så bjura de opp sementsekker med det rømtes nedi fjæra. Derpå lånte de sementblanderen hans Ledvart, og var det noe de hadde nok av i Smørvika, så var det fjærsand. Og vatn, for den saks skyld. Tok de så med seg hver sin jernspade, gluntene, og så hiva de seg i blandinga. (Det var nå ikke det de var mest vant til, å blande - helst tok de det ublanda, der i grenda. Parentes slutt). - Hm! Han bi før tørr! meinte han Ledvart, som hadde mest land og derfor hadde oppkasta seg til en slags syning, eller støypingsbas, og nå sto han som i trance og gløtta inn i sementblanderen. - Kedå, tørr, ha du kje hørdd om vazeline? ropa han Krestian, idet han la inn en ny kvartrull skrå, og på sitt primitive vis atter gjorde forsøk på å være morsom.
- E meint støypen, din kålrabiskolt! svara basen, og slo ei bøtta kaldvatn i blanderen, bare så kalkskyen sto kvit omkring dem. Han Hidevart, som hadde vært i transporten under førstegangstjenesten, sto for trillinga, og slingra det ene trillebårlasset etter det andre oppi forma. Mens han las bannskap heile tida. Jo, nå skulle det bli nykai, meinte smørvikværingene, og kasta oppi forma til armering alt de klarte å rote fram omkring heimhusene, av gamle ljåer og kaffekjeler uten lokk og rustne krokatspiker og gamle hestegreier og sykkelrammer og all den mannsjit som tenkes kunne av spesialavfall som de ville bli av med. Han Haubart kom liketil dragende med kårkallen, men da sa basen stopp. Mens de holdt på med sitt der nede i fjæra, så kommer han Ark I. Medes våres luntendes forbi. Han hadde skjete på meir enn eitt dass, som man sier, og gikk for tiden på Universitetsskolen i Hovedstaden. Og medkvart, når han er blakk, tok han seg en heimtur for å skryte av foreldrene. Ikke var han redd for å ta i et tak, heller, der han gikk og spønte småstein med finskoene sine bortover bygdavegen. Gjorde han seg ærend ned i flomålet til den støypende foreldregenerasjonen, der akkurat kvinnfolkene, på sitt vis,var møtt fram for å ause opp småkaffe til proletariatet. - Åja, heill dåkk støyping, goddag, sier han til kallene, flågvitet, idet han setter til livs en av Jonella sine uforlignelige småkaker - Åja kai, sier han. - Å dåkk trur det vil flyt! sier han viktig. - Mæn det skal jeg kavere for at det ikke gjør, tilføyer han selvsikkert. - For dåkk har ikke tatt tilstrekkelig omsyn til naturlovene, sier han skittviktig. - For det kommer alder i verden til å flyte hvis ikke pullertkoeffisienten på kaikanten blir høyere enn sementblanderen sitt tyngdepunkt. Vet jeg, sier han, viktigprøtten.Og støpte de ikke flytekai? Og flaut det kanskje ikke? Ke du trur?
TORSTEIN FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Hain bi no vel rægn
Er det ikke underlig - vi kan aldri glede oss over den årstida
vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om
hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet
for å gledes over alt det våren har å by på,
er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan
sommeren blir: Hvis sjura bygger reir - jeg husker ikke om det er høgt
eller lågt - så blir det noe med at det blir enten en
varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat
den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når
vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er
det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller
lite rognebær - mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene
er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem,
men den ble beisk.)
På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum,
bodde det før i tida en såkalt original. La oss kalle
ham Krestian.
Når han Krestian møtte folk på gata, eller
når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka, uansett om
det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa
han alltid: "Hain bi no vel rægn!"
En gang trudde han Adolf at han skulle komme kan Krestian i forkjøpet,
og overrumple han. Da de møtte på gata en riktig godværsdag,
skynda han Adolf seg å si Krestian sin replikk: "Hain bi no vel
rægn!"
Da ble han Krestian kjempesint og svara: "Trur du verkele dæ
bi rægn a sjyfri himmel, dijnn tåpkuk!"
Krestian pleide hver morra å gå en halv mils veg
fra Halsøya utover Leirfjordvegen mot et sted som heter Rynesåsen.
Dette var også et fast innslag i hverdagen - ja også søndagen.
Krestian skal aldri ha skofta denne gangarturen, visstnok av medisinske
årsaker. De sa han gikk av seg vatnet, hva de nå meinte med
det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk
forståp dette.
I alle fall: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt
uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje var vegen i tillegg
hølete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene,
de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesialle fotgjengeren, som
like godt kunne gå midt etter veglina som langs kanten.
En morra da han Krestian var på sin sedvanlige gangartur,
hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten
skulle passere, skjena den mjuke trafikanten ut i vegbanen - og dermed
smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt
på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta,
hvor offeret forsvant ut av syne.
Den svært engstelige bilisten stoppa doningen sin, og frykta
nok det aller verste da han sprang fram på grøftekanten
der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.
Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk se en skikkelse liggende
på rygg i grøfta, urørlig. Akkurat idet bilisten
skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og
puls, åpna han Krestian auene og stirra rett inn i ansiktet på
turisten, og sa:
"Hain bi no vel rægn!"
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om samferdsel, kjærlighet og ferskfisk
Dagens høytflyvende tanker skal blant annet handle
om mellom-menneskelig kommunikasjon, også kalt samferdsel. Videre
blir det presentert litt tenkning omkring foreteelsen fysisk fostring
vinters tid. Dernest kommer et avsnitt hvor forfatteren for et øyeblikk
dveler ved det urgamle temaet kjærlighet. Og endelig rundes
det hele av med noen strøtanker om ferskfisk.
I ei bygd lengre nord på Helgeland levde det en gang
en mann. La oss kalle ham Syver . Syver var det vi kaller en original,
en verneverdig art som det finns få gjenlevende eksemplarer
av.
Den første historia om Syver som her skal berettes,
skriver seg fra telefonens barndom. Fra nabogarden kom det en
dag bud til han Syver – telefonbud. Han var ikke sein om å springe
over åkrene, og ble vist inn i storstua hvor den tids internett
hadde sin hedersplass. Slik skikken var, tjuvlytta gardfolket nyfikne
til dialogen som nå utspant seg: «Ja. Nei. Ja. Ke.. Mnei.
Mnjau. Mja. Hadet!» «Nå, hvem var det som ringte?»
undret de etterpå. «Nei du veit, eg e ikkje heilt sekker,
men eg trur det va hainn Frans i Korgen...» «Ke du mein det
va hainn vil?» «Nei du veit, eg e kje heilt sekker,
men eg trur eg ska få eitt høylass hos hainn.»
Syver dro så heim, spente merra for høyvogna
og la i veg de dryge milene til kirkestedet. Seint på kvelden kunne
naboene iaktta ham på returen, der han kom kj¿rende opp
gjennom bygda. Fremst på vogna satt han Syver, bratt i nakken,
røykende fredfylt på krokpipa si. Høyvogna var
tom – i alle fall nesten. For midt oppi satt – forsvarlig bundet
– en bitteliten svart og kvit hundekvalp. «Du veit, eg haurl
ulite feil...», sa han Syver.
Syver var en ivrig skiløper. En vakker vintersøndag
med sol over skaresnøen hadde ungdommen laga til «spretthopp»
oppe i lia, og nå inviterte de han Syver til å innvie
denne idrettsarenaen. Og Syver stilte opp, på sine
massive, parafin-håle, hikoryplanker. I stedet for skidress var
han som sedvanlig iført våmmålsbukse, og oventil
bar han med verdighet den store vinterfrakken sin. Det Syver ikke visste,
var at guttungene for anledninga hadde laga en ekstra-ekstra sprett på
hoppet. Da Syver gjorde sitt prøvehopp, gikk det ikke
bedre enn at han for rett til værs, gjorde etpar desperate flaks med
armene – inni frakken – og landa nede på sletta idet han planta bakendene
på skiene godt nedi den hardtrampa snøen. Guttungene samla
seg på skadestedet og var nyfikne etter å høre idrettsutøverens
kommentar. «Nei, du veit: Uvant med bakken, og så frakken!»
svarte han Syver, og kom dermed til å lage et ordtak der i bygda.
Syver blei ikke gift før i godt voksen alder. Det
skjedde først etter at de samme naboguttungene hadde avertert
etter kjerring til ham, i ukebladet «Skib O’hoi». Syver
var sjøl uvitende om dette avertissementet. Men da det – for ham
heilt uventa – en dag kom et brev i postkassen fra ei der nord, trakk
han på seg blådressen og la ut på reise. «Du
veit, eg ska vesst få meg kjærring», mumla han da han
dro. Og slik gikk det. Han fikk ho med seg heim, og giftemål
ble det.
I bryllupet – mens guttevargene sto sammen med brudgommen og
drakk utfor ungdomshusveggen – intervjua de ham om han hadde «hatt
seg kvinnfolk» før han ble gift.
Da svara han Syver som så: «Nei, du veit... Men ein
gong va det nære på. Eg va på stu-loftet ilag med tjenest-tausa.
Og eg va kommen så langt at eg ha fått fira broka
nedpå hælan...Mæn så haurl eg ho mor ropa at
det va middagsmat. Å du veit, då va det berre å
spreng, før eg va ju klar over at det va fersk-auår...».
Torstein Finnbakk
Om mat og brunost
Det er så mye å gjøre for tida at jeg har
problemer med å holde vekta. Det vil si: Problemer med å
holde den oppe.
Egentlig er jeg ikke særlig for mat. Men så glømmer
jeg meg bort, og bryter den i meg, så mye som det rømmes,
og det blir merkelig nok plass til mer og mer for hver gang.
Man skulle kanskje ikke tru det når man ser meg, men jeg
er veldig spar på fettet, det usunne flesket. Vi er opplært
til å tale ilt om flesket. Slik var det ikke med han Edvart i Abaklehøla.
Som navnet antyder, kom han fra en plass med det velklingende navnet
Abaklehøla. Plassen lå langt til fjells. Skrinn jord var
det, og nattefrost til langt uti august. Så når de år
om annet i det heile tatt fikk drevet fram potet, var det intet mindre
enn et gussunder. Kanskje var det derfor de ble litt skrytne av seg der
i garden. En dag han Edvart var innom på ei nabogard, spurte de
hva de hadde hatt til middag heime hos han. Da svara han Edvart: "Heime
i Abaklehøla et vi udelukkende feitt."
Jeg liker forresten ikke feitt. Har jeg kanskje alt nevnt det?
Er som antydet redd for overvekt. For ikke å snakke om sukker.
Det er jeg så redd som døden. I alle fall nesten. Men noen
fanatiker er jeg ikke. Jeg setter gjerne til livs et par wienerbrød
til frokost, og ei dugelig stykke iskaka til lunsj. Litt "gomat" attåt
ettermiddagskaffen er heller ikke å forakte, og kan vel neppe ha
særlig å si fra eller til for fedmen. For ikke å snakke
om skikkelig lefsa med godt smør og gomme - eller brunost på.
Visste dere forresten, sørhelgelendinger, at lenger nord
i regionen kaller vi brunosten for "møsbrøm"? Prim skal
for øvrig ha båret samme benevnelsen - jaja - brunt er det
nå, det og. I alle fall: Før i verden var det vanlig at
man kokte møsbrøm, altså brunost, på gardene.
Hvis man hadde geit, vel å merke. Ho Minda i Storskogen var en kjent
møsbrømkoker. En dag kom ho Nirsbent-Else gående til
Storskogen, i den hensikt å kjøpe seg en brunost. I den tida
var innpakningspapir mangelvare, og ho Minda bar seg for at ho ikke hadde
såpass som et stykke pergament å emballere osten i. Men da
svara ho Nirsbeint-Else: "Nei, det e kje fale, eg har paper sjøl.
Eg fainn eitt paper borti skogen - det ha vøre møsbrøm
i det før!"
TORSTEIN FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
En kjøretur en sommerdag
Dette som nå skal fortelles, hendte i ei tid så langt
tilbake at alt flyter sammen i bleike minner og episodiske glimt, lagra
på min biologiske harddisk som slitte, usammenhengende videoklipp.
Det var ei tid da motorsykkelen var det mest brukte motoriserte
framkomstmiddelet blant folk flest, før opphevinga av bilimportforbudet
– ei tid da bare tanken på en promillegrense på null komma
to ville ha fått lattersalvene til å runge under takbjelkene
på ungdomslokalet.
Det var også ei tid da lappen, sertifikatet som det høytidelig
het, satt ganske laust hos ”den bilsakkyndige”. Førerprøven
var så langt fra noen skrekkinngytende eksamen. Du behøvde
verken glatt- eller mørkekjøringskurs. Men du måtte
riktig nok vise for deg en lapp fra lensmannen, før du kunne
motta det grønne førerkortet for bil og lett motorsykkel.
Den seinsommers ettermiddagen det her skal fortelles om, kom
en kar - la oss kalle ham Oddmar - slingrende på 98-kubikken
sin oppover bygdavegen. På bagasjebæreren hadde han surra fast
to kasser bokkøl. Dermed ble sykkelen det som sjølfolk kaller
”rank”, med noe høgt tyngdepunkt. Når det dessuten tillegges
at det var forholdsvis nyskrapa grusveg den dagen, samt at han Oddmar langt
ifra var udopa, skjønner kanskje den skarpsindige leser hvor dette
bærer hen.
Slik bygdavegen gikk den gang, var det ett spesielt sted hvor
det var en svært kvass kurve. Nedenfor skrådde ei bratt rein
ned mot elva, og dette var lenge før autovernet kom dit til bygds.
Når veghøvelen hadde fart forbi, lå det alltid skavler
med grus i denne svingen, noe som slett ikke var bra for kjøreegenskapene
til en tohjuling med smale dekk.
Oddmar la i litt for høg stemning og ditto hastighet
inn i svingen. Det hjalp ikke verken bremsing eller kontrastyring – det
bar utfor vegkanten, nedover den styggbratte hellinga, og nesten ned
i elva.
En mann som hette Anton bodde like ved dette stedet, og var kjent
for å holde trafikken på bygdavegen under nøye oppsyn.
Han hadde tilfeldigvis stått ute på tunet og bivånet
motorsyklisten som forsvant i avgrunnen, og la på sprang for å
se om det sto til liv.
Til sin store lettelse oppdaga han Anton at ferden hadde stoppa
før det bar i elva, og at det lot til å finnes liv i syklisten.
Ølkassene, derimot, og innholdet i dem, var strødd ut over
et større område på åstedet.
Mens han Anton står der, litt i tvil om han skulle løpe
til gards igjen og ringe doktoren, begynte han Oddmar, syklisten, å
komme til seg sjøl.
Mens han prøvde å få for under seg, blingsa
han bort på han Anton og utbrøt irritert:
- K-kain su schei meg… e e du no her i-igjen!
Det irrelevante spørsmålsstillinga, pluss mangelfull
tekstuttale, finn Anton til å fatte en ikke så liten mistanke
om promillekjøring.
- Ke du ha vøre hen? Spurte Anton inkvisitorisk.
-E-eg ha v.., eg ha v.., v-vøre på Hemnes.
- På Hemnes – ke du gjorl der?
-E-eg ha vøre h-hosj lænschmainn!
- Hos lensmann? Ke du ha der å gjer?
-Eg ha v-vøre å f—fått æ- æ –drue..
æ-æ-æ-drueli…æ-æ-æ-druelighetsattæst!
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om kreaturer og mennesker
Nabokallen beskrev ho mamma som "Eitt eneståanes kretturmenneskje".
Ho mamma tok det som et kompliment - at ho hadde godt handlag
med dyra.
Folk flest er glade i husdyra sine, og vil de skal ha det
bra. Det finnes sjølsagt unntak. Noen lar for eksempel kyrne
drukne i sitt eget frau. Likevel kan vi fastslå at bufeet er vi
stort sett glade i.
Rovdyra er det verre med.
Når jeg lukker øynene, kan jeg huske en scene fra
ei grønn li oppe på ville fjellet. Familien står
tvikroket bortover tuene. "Rasp! Rasp!" Blåbærplukkerne farer
gjennom lyngen, og tømmes oppi den dryge pølsespanna. Lyden
av bær mot spann blir mindre og mindre hul etter hvert som det
fylles opp.
Påfallende ofte retter far ryggen og speider bortover myrene.
Det er alvor over blåbærturen, for vi veit at han far har
en skarpladd maskinpistol under ryggsekk-lokket.
Nei da, bildet er slett ikke henta fra siste verdenskrig. Det
dreier seg ikke om Milorg på bærtur, i nikkers, med Stengun
i sekken. Vi er på begynnelsen av 60-tallet, i ei fredelig
bygd på Helgeland. Det er ikke tysken man frykter, men bjørn.
Masse sau har blitt spist opp, formodentlig av bamsen, denne sommeren.
Småbrukerne væpner seg til tennene. Stengun’en, automatpistolen
med 32 skudd magasinet, synes kanskje i ettertid å ha vært
i drøyeste laget - og klart ureglementert til jakt. Men mottoet
var: "Skal det være, så skal det være".
Riktig nok ble det ikke felt noen bjørn den sommeren.
Mange tvilte på at den i det hele tatt var der, inntil noen guttunger
traff på den. De hadde med seg en gammal tyskmauser, kaliber 7.92,
men rakk aldri å løsne et skudd. Heldigvis, får man
vel si. Redselen ble for sterk. De fikk øye på bamsen gjennom
krattet, på få meters hold. Så tok de til å løpe.
Heimover. De som gikk opp spora etter guttenes hastige heimferd, gjorde
oppsiktsvekkende iakttakelser: Først hadde de løpt av seg
sokkene, så støvlene. Hvordan det fysisk var mulig å
kvitte seg med fotbekledninga i denne rekkefølgen, ble aldri oppklart,
bare konstatert som et faktum. Trulig skyldtes det den nedarva redselen
mot rovdyr. I riktig gammel tid trudde man for eksempel at jerven kunne
sluke en heil hest.
Men tilbake til den såkalte slagbjørnen heime. Den
ble ikke felt. Ikke før året etter, i nabobygda. Mageinnholdet
dens ble aldri underkasta noen DNA-analyse, så til dags dato veit
ingen om det virkelig dreide seg om en morderbjørn eller om
bamsen rett og slett var SV«er og vegetarianer.
Folk har lett for å ta av når det gjelder rovdyr.
De blir sinte på dem. Hatiske som om den onde sjøl skulle
ha tatt bolig i dyra.
Heller ikke den påstått lure Mikkel Rev har alltid
vært i kritthuset, sælig ikke hos jordbruksbefolkninga,
Norges ryggrad.
På den tida jeg her har mimra om - 60-tallet
- var reven for eksempel mannbisk etter å ta sau. Ikke
få dyr ble meldt revet bort, etter reven sine herjinger
blant beitende ulldotter. Et leserinnlegg i en hovedstadsavis minnet
meg på dette, at for 30-40 år sia ble titusenvis av
husdyr ble hvert år meldt tatt av reven. Onde tunger ville allerede
den gang ha det til at forlokkende erstatninger var en del av forklaringa
på det høge antallet rovdyrofre. Tobeinte rovdyr i saueflokken
har vært ei anna forklaring.
I alle fall. Det var den gang. I mellomtida har det skjedd rev-olusjonerende
ting. Skabb og pestilens og annen styggedom hjemsøkte revestammen
i Norge. Ei tid var det såpass få igjen av dem,
at det tilhørte sjeldenhetene å kjøre over
en rev på riksvegen. Det ble faktisk så lite rev igjen at den
endra vaner. Revenes Nasjonalforsamling fatta i 1980 et skjellsettende
vedtak: Det skullel heretter bare spises plantekost. Motivasjonen for vedtaket
var todelt. Sunnhetsargumentet veide nok tyngst. Det tok til å bli
kjent, også blant opplyste rever, at et vegetabilsk kosthold er sunnere
for skrotten enn å føre i seg alskens rå kjøttvarer.
Enda skarpere må det ha stilt seg når stammens kosthold for
en vesentlig del besto av kjøtt som ikke engang har vært kontrollert
av veterinær. Revesamfunnet håpa med andre ord på at overgang
til plantekost skulle bli et bolverk mot framvekst av revepest og skabb.
Vedtaket hadde en klar forebyggende hensikt. Den andre hovedmotivasjonen
for det såkalte grønnsakvedtaket, var pasifistiske
hensyn. Revestammen var etter hundreårs hets gått
trøtt av å være så å si fritt vilt,
på grunn av den utbredte mistanken om at reven tok sau. Særlig
bilder fra massemedia av døde, uskyldige smålam - påståtte
ofre for bestialske revers perverse kjøtthunger - skal ha vært
ungen på vektskåla for grønnsakvedtaket. Parolen var
"Aldri mer kjøtt - hvis du ikke er nødt". Man tok med andre
ord rev i seglene.
Det oppsiktsvekkende er likevel ikke det såkalte plantekostvedtaket
i seg sjøl, men det faktum at det ble så lojalt fulgt
opp av revesamfunnet. I alle fall gikk den norske revestammen, på
få utskudd nær, over til rein plantekost.
En effekt av vedtaket synes dessuten å være bedre revehelse,
for revestammen har økt formidabelt de siste åra. Den
som tviler på de opplysningene som her er gitt, henvises til å
lese statistikken: De siste åra har så å si ikke
en eneste sau blitt meldt ihjelrevet av rev, til tross for at revestammen
i dag er omtrent så stor som den var på 60-tallet.
En og annen høne, kan hende. Men få eller ingen sau. Derimot
har gaupe, bjørn og ikke minst ulv i løpet av de siste
ti-åra blitt temmelig ufordragelige for bøndene. Disse dyra
har sett sitt snitt til å suge seg på sauekjøtt, etter
at reven ga det opp. Kilden til denne visdommen er stadig de oppgitt
dødstallene blant beitende bufe. Tallene viser med all tydelighet
at ingen rev tar sau nå for tida. Mens vargen, derimot... men mot
den nytter det ikke med stengun. Jegerne tar helikopter i
bruk, og farer gjennom ulvekrattet som den reneste Rambo i Vietnam. Ingen
har foreløpig foreslått å bruke taktiske atomvåpen
- eller napalm - i rovdyrkampen. Men det kan være like om hjørnet
Her, hvor jeg sitter i fordragelighet i fritidshuset ute på
øya, blir jeg brått avbrutt, midt i mitt viktige resonnement.
En nabo kommer innom, i fullt feltantrekk: Det er kommet rev til øya,
og den er definitivt ikke på gulrotslang. Rådyrstammen - som
bøndene verger som om det dreide seg om husdyr - er trua av den
oransje demonen. Jeg går straks opp på loftet, låser
fram jaktbørsa og tar storskoene på. Så står jeg
der og veier et halvt snes gylne blyspiss-patroner i handa.
Jammen sa jeg vegetarianer!
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Den endelige løsninga for postplagen
Ei vise som Arild Nyquist laga for tjue år sia har
surra gjennom hodet mitt i det siste. Visa handler om en postkasse.
Arild får en klar beskjed fra landpostbudet: "Postmannen sa til
meg, vær så helvetes grei, sett kassa litt lenger oppi bakken.
Du bor jo nederst i en blindvei…!"
Og Arild gjør som han får beskjed om, flytter postkassa.
Men etter noen dager får han på nytt den samme beskjeden:
Flytt postkassa enda lenger opp i bakken: "Postmannen sa til meg, vær
så helvetes grei, sett kassa litt lenger oppi bakken. Du bor
jo nederst i en blindvei!" Enden på visa, bokstavelig talt, er
at han må plassere kassa si heime i hagen hos postmannen." "Og takken,
hva er den?" spør Arild, og får til svar at til gjengjeld
skal han få brev med mange slags godsaker i, jordbærsyltetøy
og vafler og anna snacks. "Og sola sklei rundt på en storslagen
himmel, og satte sitt lys på da'n," heter det i refrenget.
I det siste har jeg tenkt på at Nyquist var nærmest
profetisk da han skreiv denne muntre postkassesangen si.
Rett skal være rett: Nå er det ikke postmannen, eller
dama, som steller det til slik at Posten og posten sine tjenester er
blitt så ille tilredet og omstilte som de er. Svarene må søkes
"mycke høgre upp, " som det heter i ei anna vise.
Det er ingen selvføge lenger, at posten skal komme fram
- i hvert fall ikke at den skal komme til adressaten i løpet
av et par dager, slik det en gang var. Nå kan det like godt ta ei
uke å sende et kort til nabokommunen.
I såkalte grisgrendte strøk skal vi ikke ha
postkontor lenger. På mange øyer og i mange bygder skal
de heller ikke ha landpostbud. Posten skal i butikk, som det heter.
Hvis da ikke butikken er nedlagt - og hvis den skrantende nærbutikken
gidder å huse posttjenestene.
Vi skal få post på storkiosker og bensinstasjoner.
Det går, som det heter, mot valg. Tidligere kunne du forhåndsstemme
på postkontoret. Hvilket postkontor? Nå skal vi i stedet
kunne gjøre vår borgerplikt på bensinstasjonen.
På Statoil, midt mellom reoler med potetchips, Sputnik-CD'er,
marinert kylling og frostvæske, der skal det nå lyses
til valgting. Og den tyggegummidragende syttenåringen bak skranken
er valgstyret.
”Kystpartiet? Det er Shell, det!”
"Jeg skal få ei løkpølse med brød
og VG, og dessuten en Høyre, an AP og to DLF, 45 liter
blyfri og en SV ."
"Day and night - we never close." Vi gjør stadig Norge
billigere og billigere.
Nå koster det forresten penger å ikke få post.
100 kroner er taksten for å få posten stoppa i ei uke.
Det kan du forresten gjøre på Internett, så hvis
du allerede har stemt, trenger du ikke å ta turen til Statoil
enda en gang.
Jeg har pønska ut et nytt konsept, en ide som er
heilt i tråd med den nye Postens ånd: Innfør abonnement.
Ingen får post uten å abonnere. Dagsabonnement kan for eksempel
koste 10.000 kroner året. Det er et rundt og fint tall. Men kunden
må sjøl kunne velge hvor dyrt det skal bli. Man kan derfor
også tegne ukes, måneds, halvårs- og heilårsabonnement.
Sjøl vil jeg foretrekke halvårs - det vil si å
få post to ganger i året - mot et rimelig gebyr. Det er som
kjent mest regninger som kommer. Dessuten store mengder reklame,
som man må betale SHMIL for å bli kvitt.
Til å begynne med vil jeg ta et prøveabonnement
med post to ganger i året. Skulle det likevel komme
ubehagelige mengder med regninger og brosjyrer fra Rema, Elkjøp
, Expert, Menighetsbladet og hva de nå heter, skal jeg si opp
Posten og skru ned postkassa.
"Og sola sklei rundt på en storslagen himmel, og var varm
som en gåsesteik."
Veit du hva? Jeg trur forsyne meg Posten er ”in deep shit” for
tida. Hva trur du?
TORSTEIN FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om
teologi og ornitologi
Teologiske debatter har alltid fascinert meg.
Halvannet års tid før jeg erklærte meg som
hedning og sa farvel til Den norske statskirka sto jeg til konfirmasjon,
som det heter.
Konfirmasjonsundervisninga foregikk på sentralskolen. Det
var ei mils veg å sykle dit. Ettersom jeg, da som nå, aldri
har fått nok av mosjon, hadde jeg langt fra noen fare av disse
ukene med åndelig føde.
Det var gammalprosten sjøl som sto for opplæringa
av de kommende basunblåsere i den store, hvite flokk. Prosten
var en ortodoks gartner i herrens vingård. Dessuten hadde
han det med å gjøre noen merkelige grimaser, det som
i dag gjerne kalles "ticks". (Det å skjære ansikter kalles
på min dialekt for "å gjer bregde", "Prosten gjer så mykje
bregde," kunne folk kommentere på kirkebakken etter prekenen.)
Vi konfirmanter oppdaget også en annen særegen vane
hos prosten. I lomma hadde han et digert nøkkelknippe. Når
prosten ble ivrig, stappa han en neve ned i lomma, og så
tok han til å riste og rasle med nøklene sine, slik
at det oppstod en kraftig singlelyd. (Noen påsto at
det var noen heilt spesielle sysler prosten dreiv med djupt der nede i
lomma, men det var nok bare ondsinna snakk.)
Læreboka vår på konfirmasjonsskolen var rikt
illustrert med blyanttegninger som på pedagogisk vis illustrerte
ulike begivenheter i kristendommen si ærerike historie. På
ei av sidene var det bilde av en høgreist mann med lang, bølgete
hårmanke - sjølveste Frelseren, forstod vi.
Dette skjedde i de dager da ordet "palestiner" var fullstendig
ukjent i det norske språket. Vi godtok uten motforestillinger
at denne høyst nordisk utseende frelsermannen var født
og korsfesta i Midt-Østen. (The Beatles og Rolling Stones hadde
forresten nettopp innført sånn halvlang hårvekst,
så figuren framsto som ikke så lite trendy. Han likna
vel mest på Mick Jagger.)
Over Frelserens hode hadde tegneren, f med passer, skrevet en
halvsirkel. Over denne glorien svevde en litt diffus fugl, som tydeligvis
hadde til hensikt å gå inn for landing på Messias' hode.
Illustrasjonen hadde visst noe med pinsen å bestille.
Prosten sitt titusenkroners-spørsmål denne ettermiddagen
på konfirmasjonsskolen var: "Ha slags fugl er det som svever
over Kristi hode?"
Ved sida av meg satt Arne. Han var et naturmenneske av rang.
Han hadde en bestefar som bodde på bygda og som satte guttungen
inn i mange av naturen sine mysterier, som navn på planter og
dyr.
Ettersom ingen av oss andre gjorde tegn til å besvare prostens
spørsmål om fugleslaget, rakk Arne straks opp handa:
"Det e ei svalæ!"
"Hva sier du?" spurte presten, litt vantro, men også fordi
han var en smule tunghørt.
"Eg sei at det e ei svalæ!"
" Hva sier, du gutt? Brummet prosten retorisk, mens
han fikk disse krampene igjen og alt i ett veksla mellom trutmunn og
noe som til forveksling likna et smil: "Det er jo Den Hellige Ånd,
som symboliseres med en due!" fortsatte han, og satte i gang ei illevarslende
skramling med nøkkelknippet sitt, mens heile det skallede hodet
hans etter hvert antok en burgunder fargetone.
"Nei, det e ei svalæ, hør du. Det kainn no heinn
at prosten ikkje ha sett så mykje småfauel så eg ha!"
Prosten - om mulig enda mer mørkerød - nå
med trutmunn: "Hvordan kan du få deg til å si noe slikt?"
Nøkkelskramlinga hadde i mellomtida antatt de virkelig store
høyder.
Da utbrøt Arne, med en magamål-bass som røpa
at stemmeskiftet var godt i gang: "Det E ei svalæ. Eg sir det
på style' ".
Splitten i "stylet" - stjerten på fuglen. Det var for skogsmennesket
Arne et arts-kjennetegn som ikke var til å ta feil av.
Stilt overfor dette salige samrøret av teologi og ornitologi,
lyste prosten til frikvarter, mens han klipte iherdig med kjeften og
nøkkelknippet laget et øredøvende spetakkel.
TORSTEIN FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Det måtte bare sies
En perifer bekjent av meg, som jeg beundrer for sitt mot,
har to ganger i sitt liv foretatt seg noe tilnærmet voldelig. En
gang var da han på 70-tallet tok en gitar fra en mann og knuste
den. Den andre hendelsen skjedde i fjor, da min venn fravristet et menneske
en mobiltelefon – for derpå å trampe på denne
apparaturen.
Min bekjente er av den oppfatning at det er to store katastrofer
som i moderne tid har rammet den menneskelige sivilisasjonen:
I 1970-åra forpestet den akustiske gitaren våre liv, og
ved tusenårsskiftet var denne rolla overtatt av mobiltelefonen.
Etter min venns mening er begge disse innretningene støyforurensere
og nesten uoverstigelige hindere for utøvelse av Den gode samtale.
Jeg ser, som sagt, opp til denne modige mannen.
Siden vi i disse dager dessuten jubilerer over oppfinnelsen av
telefonapparatet – vil jeg gjerne berette en episode fra mitt eget liv.
For en drøy tid siden var jeg sammen med noen kollegaer
på et av disse bevertningsstedene hvor det i tillegg til
å bli servert diverse hvitløkmarinert matliknende substanser
også blir skjenket alkohol. Slike etablissement blir ofte kalt
vannhull.
Etter som kvelden skred fram i denne vår tids oase, ble
stemmevolumet til mine kollegaer merkbart høgere. Sjøl
om jeg er blitt både avfeldig og noe tunghørt
med åra, kunne jeg uten nevneverdige anstrengelser registrere
at begrep som «desk» og «layout» og «byline»
fløy gjennom lokalet. Ordet «vinkling» skal
også ha blitt nevnt.
Imens var det kommet mer drikkevarer på bordet,
noe undertegnede fremdeles – tross min framskredne alder
– ikke sier nei takk til i moderate mengder, ved ulike anledninger.
På et gitt tidspunkt – jeg er i dag ikke i stand
til å si hva klokka nøyaktig kunne være –
oppfatta jeg såpass at samtaleemnet atter en gang var dreid
over mot emnet mobiltelefoni. De relativt unge menn rundt bordet –
for de flerste av dem var av hankjlønn – var met ett inne i
en ganske intens og tidvis hissig debatt om dette høgt skattede,
transportable kommunikasjonsmidlet.
Hovedmotsigelsen gikk på spørsmålet om hvilken
type av slike apparater som egnet seg best for å putte inn ulike
fantasirike ringesignaler i, og hvilke som kunne utstyres med de
mest avanserte og iøynefallende logoer og desslike. Vitenskapelige
begrep som «Ole Brumm-theme» bli nevnt. Dessuten
ordet «WAP».
Det var da, etter timer i taushet eller relativ taushet, jeg
bestemte meg for å si det til dem: Å fortelle disse svært
unge representantene for yrket hvilke dårer de var, nær sagt
voksne menn de fleste av dem, som kunne bruke av vår kostbare tid
til rett og slett å sitte der og snakke om leketøy. Og desslike.
Ville jeg, som sagt, si til dem.
Jeg skreik det til dem, praktisk talt, der de satt
på sitt tåpelige vis, utspjåket i de barnslige klesplaggene
sine, pipende over de små lekesakene sine. Det var min hjertens
mening, og hvorfor i all verden skulle jeg spare dem for verdens
realiteter.
Kan hende det var derfor praktisk talt ingen av dem sa et ord
til meg, verken før eller siden den kvelden. De tålte vel
ikke at det satt en voksen mann der og helte malurt i deres grunne visdomsbeger,
som det heter.
Nåja. Jeg sa det egentlig ikke spesielt høyt. Det
vil si: Jeg det vel ikke sånn direkte. Ikke der og da. Men detkunne
jeg godt ha gjort.
Jeg kunne i alle fall ha sagt det da jeg endelig hadde fått
satt meg inn i drosja og var på tur heim. Men taxisjåføren
virket fra før av å være både mutt og
minimalt kontaktsøkende. Og noen andre var det ikke i bilen.
Men da jeg var kommet heim, da jeg hadde låst ytterdøra
bak meg og i triumf over endelig å være aleine hadde brygget
meg en mørk whisky. Da var det jeg sa det til dem. Der, foran
speilet: «Ole Brumm på mobiltelefonen! For noen barnslige
fjols dere er!» Eller noe tilsvarende. Skreik jeg. Nokså høyt.
Jaja, i hvert fall halvhøyt. Jeg syntes det var på sin plass
å si ifra.
Jeg bare er slik.
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om negrer og andre folk
Det som her skal berettes hendte lenge før NRK forbød
sine ansatte å si neger og mulatt og det som verre er.
Bestemor mi i kårstua der heime var av det reinslige slaget.
For eksempel var hun pinlig nøye på at vi skulle skylle
frukten under springet før vi spiste av den. Hvis jeg tok ei
drue rett ut av gråpapirposen og skulle stappe den i kjeften, da
gjorde ho besta skikkelig magamål:
- Fiss, du må kje et slekt så negran ha tøvlæ
me!
Først måtte nemlig sydfruktene vaskes grundig under
rennende vatn, før en kunne sette dem i seg.
Den gang, for mer enn førti år sia, hadde vi på
bygdene fått mye av ordforrådet vårt
fra ulike misjonærer som av og til gjesta skolehuset med lysbildeforedrag,
hvor det gjerne også var enkel men sunn servering av påsmurtmat.
Der ble vi orientert om det triste livet i negerland, mens vi
trædde i oss den ene vaffelkaka med egg etter den andre.
Vi slo godsakene ned med glovarm sjokolade, skjønt ennå visste
vi ikke hvor kakaoen kom fra.
Misjonærene den gang snakka vanligvis sørvestlandsk.
Jeg har inntrykk av at de stadig gjør det. Jeg mener å ha
hørt at jærbudialekt er et obligatorisk fag både
på misjonærskolen og på menighetsfakultetet.
Bygda vår lå avsides til. Hedenskap og overtru
rådde. Noen trudde for eksempel på Einar Gerhardsen,
mens andre sverga til kamferdråper. Derfor var vi ei ettertrakta
misjonsmark.
En av de stadig tilbakevendende apostlene snakka rogalending.
Han hadde levd sammen med de ville i det svarteste Afrika,
og kunne fortelle ganske levende om tilværelsen blant buskmenn
og hottentotter og pygmeer, kort sagt negrer. Spesielt ivrig var han
etter å vise oss hvor langt tilbake de lå i forhold
til oss i heimbygda.
Jeg ble mest oppskaka over at så utrulig grisete
der nede, en inngrodd skittensamhet som hang nøye ihop med all
hedenskapen.
For eksempel ble vi orientert om at folk i Etiopia benytta
kumøkk til praktisk talt alt mulig. Ikke nok med at de
brukte tørka kusjit til brensel, i stedet for never
og bjørkved som i kristne land. I stedet for balatum, linoleum
og lørvmatter, nytta etipoerne til og med det som kom ut
av bakenden på kua til å smøre utover golvene i de
usle krålene sine.
Og ikke nok med det, fikk vi se, ettersom de fargesprakende diasene
ble prosjektert opp på det nyvaska lakenet hennes Julie lærer:
Midt opp i denne møkkerdyngen av en landsby dansa de ville og
holdt et syndig spetakkel og skråla og vifta med spyd. Noen av dem
var såpass innbarka hedninger at de satte ringer i nesen – og dette
skjedde lenge før pircingens tidsalder.
Den skarpsynte leser skal ikke undres over at etter denne forestillinga
klirra strikkepinnene særs flittig rundt i småbrukerheimene.
Bondekvinnene så levende for seg all elendigheta
der nede i landene, og ville i det minste forsyne negerungene
med et par gode tjukksokker de kunne ha på seg, der de stabba
over kusjit-golvene sine.
Seinere kom jeg på sentralskolen og lærte å
synge om Hoa Hottentott. I ungdomsåra ble jeg internasjonalt orientert,
fikk smaken på ris og krydra brød. Enda noen år seinere
befant jeg meg i Kerala i det sørlige India. Ikke som misjonær,
riktig nok, men som journalist.
En brennheit ettermiddag, da jeg sto på landsbytorget
sammen med tolken, Aslam, sier han plutselig:.
- Det er en mann som skal svelge frosker.
- Æh? Sier ranværingen.
- Det er en mann som skal svelge frosker. Han svelger fem, og
så gulper han opp ti, opplyste den tålmodige muslimen.
Omsider dukker han opp, mannen som skal ete frosker. Musikken
settes på, skingrende og sprakende. Mannen som pleier å
ete frosker griper mikrofonen og ønsker velkommen til alle
tiders forestilling. Så begynner han å mime til musikken
som blir stadig høgere. Han mimer, danser, skriker og gjør
splitthopp. I mens er det kommet inn en mann med en gammal sykkel på
arenaen. Bak sykkelen går den en mann som holder seg fast i bagasjebæreren.
Syklisten og følgesvennen hans labber rundt og rundt på
plassen, i djup konsentrasjon. Det har samla seg ganske mye folk rundt
torget. Noen få ler, mens andre ser på i stort alvor.
- La oss gå, foreslår Aslam.
- Ja men froskene?
- Det blir ikke.
- Synd. Jeg skulle gjerne ha sett mer av den rituelle dansen.
- Rituell dans? You crazy. De er boms alle sammen, stappfulle
av marihuana. Vær glad du slapp å se resten!
Det hadde mørkna mens vi sto der. Månen så
opp-ned ut, der den hang på sin sørlige himmel. Kan hende
jeg akkurat da sendte en tanke til ranværingen som for største
gang så en afrikaner. Det kullsvarte mennesket hadde kommet med
en båt til Mo. Ranværingen kleppa tak i fremmedkaren, dro ham
inn i ei drosje og tok ham i triumf med seg heim. På tunet steig ranværingen
ut av bilen og ropte på kona si:
- Kjærring, nå må du kom ut å sjå
apæ!
.............
Faktisk – faktisk – er jeg glad for at NRK
er litt nøye på hva man skal
kalle folk.
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Det er ikke alltid like enkelt å stenge grensene
Det vil si: Hvis den som skal stenges ute for eksempel er ei
afrikansk trebarnsmor som kommer med fly fra Frankfurt til Gardermoen,
da er det enkelt å sende henne heim. Fremmedpolitiet behøver
ikke engang spørrehenne om hvorfor hun kom hit. Hun og ungene
hennes bare settes på første fly tilbake dit hun kom fra.
Svart og lett gjenkjennelig er hun, og dessuten mangler hun både
pass og visum,
Trekkfuglene som nå kommer tilbake fra varmere strøk
av kloden, har heller ikke visum. De har derimot virus med seg. I hvertfall
kanskje. Norge prøver nå å stoppe, for eksempel
munn- og klauvsjukeviruset, på grensen. Men det er ikke like
lett som å jage heim ei forsvarslaus kvinne på flukt.
Mens vi snakker om grensestenging, går tankene mine 15
år tilbake i tida.
Dagen etter at Olof Palme var tatt av dage, aktet jeg og en kompis
oss til Tarnaby for å kjøre slalåm.
Vi måtte snu, fordi svenskegrensen var stengt - ikke av
rikspolisen på grunn av statsledermordet, men på grunn av
snøstorm.
For 10 år siden var grenseovergangene våre strengt
bevokta igjen. Det foregikk kirurgisk amerikansk bombing av sykehus
og tilfluktsrom i Bagdad, og oppi dette døde vår egen gammalkonge.
Folk turte ikke å ta Mosjø-bussen. Man forestilte
seg et scenario der svartmuska irakere skulle trenge seg inn over svenskegrensen
i hopetall, for å lage uhygge i kongebegravelsen, som jo var
utrivelig nok fra førDa falt det i min lodd å intervjue
noe lokal purk ved en bomstasjon på en mellomriksveg.
De gikk rundt i største alvor i feltantrekk, med noen
søte så skytevåpen innen rekkevidde.
.
((E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen
nede. Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den
vesle toyotaen ved sia av den kvite volvoen. Svartemarja er blitt kvit,
tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på
sida.
En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet
på den vesle moelvenbrakka.
En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte
i snøen.
Jeg gjør kameraet klart.
Bajonetter på.
Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med smilet
kjekt på snei.
- Jeg kommer fra Rana Blad...
- Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig.
- Tred ind om her er trangt.
Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre.
Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk
ovn.
Foreløpig ingen energikrise.
- Det er ganske trangt her...
- Vi du ha kaffe?
- Jatakk...
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerke-prøve.
De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra
at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE.
Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe
min egen framskredne alder.
Jenta tvers over bordet er jævla pen inni uniformen. Krittkvite,
kraftige råkosttenner.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
- Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men
ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er
vi bevæpna. (Taushet) ...men det skal vi visst ikke si.
))
- Kaliber 22?
- Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør
han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
- Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med
feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
En av dem i feltjakka begynte uoppfordra på en muntlig
kronikk med tema Saddam Hussein, Uhyret fra Bagdad.
Og kaffen de serverte var i tjukkeste laget.
- Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre...
Han prater seg virkelig varm.
- Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og
spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfyllt
av kurdera og muhammedanera.
- Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
- Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
- Men det e da minst seks mil dit?
- Ja...
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
- Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det
så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men
det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran
kommer.
- Hva gjør dere da?
- Vi stopp berre dem som kjem aust...nei vestover, må
det vel bli.
- Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
- Nordmenn også?
- ??
- Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
- Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn
dem.
Om det har hendt noe?
- Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt
rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som
stanses av politiførstebetjent.
- Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag...
- Jaja, vi får poser litt før pressa!
- Sertifikat og vognkort...Jaha...Enn han som sett attmed deg,
hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då
han kjørt innover?
- Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer,
rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten
skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
- Sant å sei så ha vi vøre på fjelle
å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det
rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
- Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det
no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola.... Men
egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn
man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på
ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk,
forsåvidt...
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt,
mens ho åpner bommen.
Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på
radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen
1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav
var han ennå, og jeg var fem år.
Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og
så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske
at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det
er mulig jeg blander.
I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag,
stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue
- foran en svær mikrofon.
Der var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen.
Og Simon Slaattvik, nesten-ranværinge, som enda en gang ble Norgesmester.
I Fageråsen.
Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl
fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned
på sletta et sted og hoppa opp og ned i filtskoene for å
få varme i tærne.
På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa
et sted på Riksveg 50. De siste milene fikk vi skyss med han
Hilmar, læreren, som kjørte oss heilt heim i en beige
Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var
mørkt da vi kom heim, og jeg var blitt bilsjuk.
Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen
ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om
enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre
grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt
fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene,
som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er
det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene,
vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere,
en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene
med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt
åstedet på spark - hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka.
Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så
er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne
holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått,
misbilligende blikk på meg og mopper videre.
"Adgang Forbudt" står det på ei dør, som jeg
straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags
kontor.
- Eg sku ha snakka med purken.
- Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
- Her. Han kjem ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en
plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka.
Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.
Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen
dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr
på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små
snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men
jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka
diskret opp idet hun skulle gå.
- Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
- Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går
ut for døra ei vending. Skrap..skrap...ein fra Rana Blad, ska
vi sei at..Nå!...Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest
meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene
har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern,
nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder
og har sjekka-opp noe.
- Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg.
Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å
passe på. Ferdig med det.
- Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får
still-opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel.
Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg
i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
- Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. -
Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer
han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending
på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir
stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt
bort. Bildet tas behørig, og får teksten "Mo i Rana
lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale
terrorismen".
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Uteteater med finsk dop
Tankene vandrer denne gangen noen år tilbake i tid. I de
dager hadde jeg et blaff av interesse for nordisk samarbeid. Slik gikk
det til at jeg i største alvor dro til byen
Jyväskylä i Midt-Finland på finskkurs.
Hadde det ikke vært for dopen, ville det blitt en heller
traurig affære.
En flott sommerkveld ble vi deltakerne invitert til
friluftsteater-oppsetning med en amatørtrupp fra en liten landsby
i nærheten.
«Täälä Pohjan täden alla» het
stykket, på norsk «Under polarstjernen», og var skrevet
av ingen ringere enn Väinö Linna.
Scenen var et lite torp på et nes ved en innsjø
noen mil utenfor byen. Det krydde av lokale skuespillere. Noen av dem
hadde endatil forseggjorte husmannskostymer, slik at vi skjønte
hvem som var med i stykket og hvem som bare var kommet for å se
på.
Det var sommeren og det var varmt.
Ettersom vi alle - en del håndplukka, godt voksne nordmenn,
dansker og svensker - hadde gjennomgått et to ukers finskkurs,
sponsa av Nordisk ministerråd, stilte vi lydige opp til kulturkonsum
i den lyse sommerettermiddagen.
Kursdeltakerne var inndelt i grupper etter bakgrunnskunnskaper,
nivå og formodet intelligens. Vi førsteklassingene
i Ryhme Yksi (Gruppe En) ble tilvist plass på fremste
benk i friluftsteateret, formodentlig for at vi i det minste skulle få
med oss litt av handlinga – og for at lærerne skulle se
oss. Gruppa vår besto, utenom meg, av en lastebilsjåfør
fra Bogen, en hestemegler fra Akureyri og en lett forvirra arbeidsmarkedsbyråkrat
fra København.
De fleste av oss fra Ryhme Yksi (Gruppe En) lo høgt
og støyende da en hest plutselig kom prompende inn på
scenen. Hesten var blakk. Det var forresten jeg også, etter en runde
på byen kvelden før.
Da de skjøt med rødplast borti blåbærlyngen,
rekna vi med at det var vinterkrig, sjøl om humla suste og kleggen
beit den ettermiddagen.
Vi hadde med oss niste, for kvelden kom til å bli lang.
Ved sida av meg satt dansken. Han hadde med seg noen
skikkelige dopingsmidler, som vi nøt med forsiktighet
og stil, for bak oss satt en svenske fra Ryhme Kaksi (Gruppe To). Han
het Paul Niska, og var rotarymedlem og FPR (det er: Fenrik På
Rep), og vi frykta for at han skulle sladre til læreren.
Vi hygga oss kraftig der vi satt på de komfortable furustubbene
våre. Dansken og jeg tok oss tid til å drøfte
verdensproblemer. Han sa han trudde vi ville få
en separatistbevegelse i Nord-Norge innen utgangen av 90-tallet.
Jeg har sjelden truffet et så synsk menneske som ham.
Imens hadde teateret gått sin gang, helt til der
hvor lensmannen kommer inn på det stakkarslige tunet i en liten
Chevrolet lastebil, okerfarga, som veteranbilklubben i Jyväskylä
hadde klart å sveive i gang for anledninga.
Og finnene hujet og ropte «Horra!»
Men da lensmannen hadde arrestert den arme Aleksii Koskela den
eldre, åndet amerikaneren ut, slik at aktivistene fra
Bygdefolkets Krisehjelp lettvint tok lovens lange tarm igjen borti
vierkrattet – stikk i strid med både manus og forventninger.
Det ble tilløp til pipekonsert blant den yngre delen av
publikum da massene på scenen - i stedet for å rive den
forgjelda bonden ned av lasteplanet under seiersrop og rød fanevifting
- ga seg til å skuve på; chevvy'en, til de endelig fikk den
igang, og forfølgelsesscenen kunne fortsette uforstyrret.
Mens svenskene på Ryhme Kaksi (Gruppe To). bælja
og vifta med de tåpelige små skyggeluene sine.
Lastebilsjåfør Sixten, derimot, hadde
gjennomskua det heile. «Skitt i forgasseren», sa han på
sitt nylærte finsk, som nå var nesten flytende. Og
svor.
Hvordan det gikk med storyen til slutt, fikk jeg aldri vite.
Mens de holdt på med å forestille en primitiv
standrett, kom en annen kursdeltaker, folkepresten Abel fra Kiruna-traktene,
smygende framover mellom benkene. Han foreslo kjettersk en diskret retrett,
til en idyllisk sauna i nabolaget -– i den hensikt å nyte
noen kalde pils i all anstendighet.
Og moro ble det. Og forbrødring. Og forsøstring
og kulturutveksling over landegrensene.
Over oss kneisa den stolte hoppbakken til Matti Nykänen,
Laajavuori. Få husker vel Nykänen i dag. Blant de finske vinteridrettsutøverne
var han en førstemann, i hvertfall når det gjaldt
å stappe i seg gift. Men Vodka sto ikke på dopingslistene
den gang. Ikke øl heller. Det heter sikkert noe rart på
finsk, det også, som ingen dopingkontrollør klarer å
stave.
Nå skulle sjølsagt denne historia ha endt med at
vi ble tatt i dopinkontroll og heimsendt i vanære.
Men alle sto og kunne dra heim i triumf - med diplom.
På heimferden, like øst for Waasa, husker
jeg at Fiat'en begynte å lekke kjølevæske. Jeg måtte
stanse ved vegkanten og gå langt bortover den østerbottniske
prærien til en kornbonde og aller nådigst be om vatn. Men
han skjønte svensk, og faren hans hadde vært i de kvite slakterstyrkene
til Mannerheim i 1917, etter diplomene i gangen å dømme.
Da jeg hadde gått de par kilometrene tilbake til bilen med lua full
av vatn, oppdaga jeg en bekk like ved bilen, på den andre sida av
vegen.
Siden har jeg aldri vært i Finland. Ikke som
jeg husker, i hvertfall.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om en julepoets fødsel
På en gard heime hadde de noen såkalte inderster, en familie som bodde i ei lita stue som en gang hadde tjent som badstu, men som var gjort om til våningshus. Denne familien ble populært kalt "badstukaran".
Mannen i badstua, han Anton Andersa, var en gjev arbeidsmann, men vel hissig etter det sterke. Særlig nå det lei mot helg, fant han vegen til en av de små kaféene på kirkestedet, hvor det ble servert både lager og bokkøl og det som verre var.
"Men snill," sa man om han Anton Andersa, ei sannhet som ikke var hundre prosent vanntett. Når han ble full, ble han nemlig nokså melankolsk. Rette og slett i grynlag, som det heter. Ikke for det, han la aldri hand på folk eller dyr. Men det kunne gå hardt ut over inventaret. Trivelig var det neppe i badstua, de gangene han sparka i stykker en kjøkkenkrakk eller slamra ei dør såpass hardt i at kledningene løsna. Eller delja ei vedski mot ovnen så nevera spratt rundt i rommet. Eller heiv vottene sine opp i såddkasserollen som sto på ovnen.
Slik var det også en julaftes kveld han Anton Andersa kom heim ganske dørgende bedugga. Han var ikke verre enn at han dagen før hadde båret ei riktig vakker tolle av et juletre i hus. Kona, ho Margit, hadde julaftens ettermiddag gjort sin flid med å pynte treet. Og nå kom, som allerede antydet, husets herre heim.
Ho Margit hørte det nok allerede da han spønte støvlene av seg i gangen så det small i veggene, at han langt fra var noe solskinnsbarn. Så trødde han over dørstokken uten et ord, og strena like gjennom kjøkkenet og inn i stua.
Der inne satte han seg rett ned på golvet under treet og strigråt, mens han plukka den ene juletrekula etter den andre av treet og kleip dem i tusen knas inni hendene sine, i et anfall av rein spritforsterka mørketidsdepresjon. Julesteminga var til å ta og føle på, noe som ble ytterligere understreket da ho Margit ikke så seg anna råd enn å trive piassavakosten. No ga ho han Anton Andersa såpass mye børsting i fleinskallen at han avslutta vandalismen og for jamrende ut i sengekammerset.
På den samme garden, sammen med sjølfolket, bodde han Svein Benonisa, en mann som folk menite var en smule tullete og troskyldig. Mangt er blitt fortalt om ham, men observant skal han ha vært, og ingenting av det som foregikk der i garden og på resten av kirkestedet gikk han Svein Benonisa hus forbi.
Seint denne juleafteskvelden, mens man satt benket ved bordet og hygget seg med bakst og fetevarer fra årets grøde. Kommer han Svein Benonisa inn til de andre, og vennlig men bestemt forlanger han å straks få utlevert et stykke papir og en blyant.
? Mæn Sveinn, ska du skriv? No?
? Før eg ska skriv eitt dekt!
? Ska du skriv dekt på julaften?
? Før eg ska skriv eitt juldekt!
? Ke? Juldekt??
? Før no må dåkk ti still!
Han heiv seg i bordenden, spytta på kopiblyanten, og var i gang før de visste ordet av det.
Nå flokka husets folk seg nyfikne rundt ham. De tenkte nok med seg sjøl, at nå skulle bygda få se: Han Svein Benonisa, som var holdt for å være nærmest en undermåls tulling ? i ham lå det kanskje en diktersjel gjemt. Avstanden mellom bygdetulling og kunstner er som kjent så kort, så kort.
Nå kunne de over skuldra hans, i skinnet fra petromaxen, være vitner til at en dikter ble født.
Han skrev:
"Månens blege sjinn
Hen til Bastufolke titted ind.
Der var Juleglæde Fryd og gamen....."
Med fortetta spenning holdt publikum pusten, mens de venta på fortsettelsen. Da brøt et smil fram på Svein Benonisen sine snusbrune lepper, og med ei flirfull humring raste han ifra seg den avsluttende linja bortover papirstykket:
"...Då hainn Anntonn Annersa satt å kleip sund jultrekuln."
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om kjøreturer og desslike
Praktisk talt utallige anekdoter
knytter seg til mestring eller mangel på mestring av motorkjøretøyer. For
ikke å snakke om kvinnfolk.
En nabo heimefra, la oss her kalle ham Gustav, var blant dem som først da han
ble godt voksen kom seg til å ta førerkort. Han ble aldri noen stor bilfører.
Han hadde for eksempel ei rekke folkevogner, som alle fikk den ublide skjebnen
at kløtsjen etter kort tid ble utslitt. Å høre han Gustav starte folkevogna,
var en opplevelse for livet. Først lot han startmotoren få det glatte lag, så
lenge og vel at motoren for lengst hadde tent, og du formelig hørte hvordan han
tykje åt startkrans og spytta ut laustenner. Nå rusa han Gustav motoren til
turtallet nærma seg et sekssifra tall, og den blågrå røyken hylla inn bilen,
gardsplassen, hus og folk så til de grader at en hvilken som helst miljøvernkonsulent
ville ha falt om i krampegråt hvis
han hadde fått oppleve det. Fremdeles sto folkevogna like dørgende stille. Med
ett kunne du skimte en bevegelse, etter hvert som han Gustav begynte å slippe
ut kløtsj. Han kjørte gjerne bortimot en kilometer før han slapp ut den siste
centimeteren av koplingspedalen, og bilen gjorde et rykk som en galopperende
gris med hikke.
Før folkevognene hadde han Gustav en Volvo duett, du veit en slik PV varevogn. En gang kom han kjørende oppover bygda. Bak seg i bilen hadde han ei stor tønne, som inneholdt i alt 15 stamlakser, fineste sort fisk som skulle kjøres fra klekkeriet til stryking lenger opp i elva.
I en av disse leie svingene gikk det ikke bedre enn at han Gustav møtte sin likemann udi kjørekunsten, postmannen, front mot front. De hadde neppe hatt overvettes høg fart, for ingen av de eldre herrene ble nevneverdig kvestet av sammenstøtet.
Verre var det med laksen, som kom settende framover og i panikk ble liggende og tørrplaske omkring i hver krik og krok av Volvo'en. Etter hvert kom hjelpsomme naboer til unnsetning. Man fikk roet ned de to sjåførene, som nær var gått til gjensidige fysiske gjengjeldelsesaksjoner mot hverandre.
Så bar det til å ta laksen. I alt 14 sprell levende, desorienterte, sleipe, aggressive laks sprella og spratt rundt i Duett’en. Det var lakseskjell til og med på sladrespeilet. Men til slutt var de på plass i dunken, alle unntatt en. Den femtende var og ble sporløst borte, og ryktet ville raskt ha det til at den hadde havna i en fryser. Dette ville nok også blitt dens ettermæle, hadde det ikke vært for sønnen i huset, som observerte at det var blitt sånn "tråillukt" i farsan sin bil. Det ble berammet renovering og full interiørvask. Det var da man sporet opp den femtende, uglade laksen, halvt i oppløsning, på lit de parade i hanskerommet...
Nå over til en annen bilhistorie, fra enda eldre tider.
En mann het Mindor. Han hadde kjøpt seg en såkalt kalesjebil, nå for tida gjerne omtalt som kabriolet. Mindor var en av de første der i bygda som begynte med drosjekjøring. En av de første testpassasjerene var Mindors far, han Olvar. Mindor var redd for å møte hester på vegen, og mota seg kraftig opp før han kjørte. På denne første drosjeturen gikk det ikke bedre enn at bilen sklei i lausgrusen og sladda av vegen på et smalt sted. Nedover en bratt skrent bar det. Kalesjebilen slo kollbøtte et par ganger, før den stilte seg vakkert opp på hjulene, midt ut i en bekk som rant der nede.
På mirakuløst vis var både far og sønn kommet fra det uten skader, den åpne bilen til tross. Men han Mindor, som hadde tatt seg mer enn en kjørerdram før jomfruturen, måtte nærmest auses ut av førersetet og bringes inn på fast grunn med hevert. Etterpå intervjua bygdefleipen han Olvar om tildragelsen.
- Jau, meinte Olvar, det hadde ikke vært større fart under utforkjøringa enn at han godt kunne ha slengt seg av bilen hvis han hadde villet.
- Jamen kefør svartn hoppæ du kje då?
- Næi, su, eg ha no betalt før turn, så eg tænkt eg sku no varæ me heilt fram!
- Men ke det va skaft at dåkk kjaurl av vegen?
- Næi, det m'u snakk om! Det e eitt mysterium. Ha det einno så vøre i fyillæ... Mæn, du veit, hainn Mindor hainn va klår, klenke ædru! sa han Olvar.
Dermed hadde han skapt et ordtak. Den dag i dag kan man høre dette hermelset brukt der i bygda, når noen har hatt seg ei grundig slurvefylla: "Du veit, hainn va klår, klenke ædru..."
Den samme Olvar hadde to sønner - den allerede omtalte Mindor, samt broren Arne. Ingen av disse to var spesielt mye for seg, og det er sagt at de debuterte forholdsvis seint i sengehalmen.
Særlig Arne gikk det stadig tregt med, uansett hvor mye spenefeitt han greidde i håret, og uansett hvor mange liter skalløl han satte til livs før han spankulerte bort til ungdomslokalet. Men Mindor gjorde etter hvert framskritt. En lørdagskveld hadde han nemlig fått det såkalte snøret i bånn, "klår, klinke ædru" som han var.
Han hadde fått hånd om ei av de mer løse kvinnelige eksistenser fra kirkestedet, som han i triumf brakte med seg heim. Uten unødig opphold dro han den livsbejaende kvinnen inn på sengekammerset. Mens han Mindor ligger der sammen med henne og morer seg under fellen, river en bekymret fader Olvar opp kammersdøra, tar pipa ut av kjeften og utbryter:
- Du Mindor, du lyt no læt hain Arne og få prøv!<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om leger og legeråd
Lenge hadde vi hatt
legemangel her til lands. Men han Hernes fant opp fastlegereformen. Filosofien
var at vi skulle dele på de doktorene vi tross alt har. Så skulle det bli nok
til oss alle. (Det er visst noe her som jeg ikke har forstått: Vi har for få
leger her i landet, men når vi deler dem mellom oss - vel fire millioner
mennesker - så blir det en på
hver. Jaja, la nå være å fundere
mer på det! )
Sia sist har også jeg fått
min egen fastlege, så nå har jeg ingen ting å klage over. Jeg
tilhører jeg dem som ikke jobber der hvor jeg bor. ”Hain e ikke der
som hain spise,” som det heter i Vett og Uvett. Men fastlege har jeg likevel fått.
Legen min utøver sin praksis i Nordfold. Det ligger i Steigen kommune. Dette
til orientering. Der har han kontoret sitt og alle legetingene sine. Det er
visst en utenlandsk lege jeg har fått. Navnet tyder i hvert fall på at han er
franskmann. Han heter Vakant.
Jeg er forresten veldig
spent på å oppleve resultatet når han Tønne er ferdig med å reformere
sykehusene.
Av en eller annen grunn
kommer jeg i hug to brør som bodde i ei lita bygd. Foreldra deres var
religiøse mennesker. Derfor hadde alle 12 ungene bibelske navn.
De to brørne det her skal berettes om bar derfor navnene Kanar og Lukas.
Det var ei bærekraftig
bygd de bodde i. Derfor dreiv brørne med jakt som attåtnæring. ikke minst
revejakt. En gang hadde de felt en rev som var full av skabb. Visse tegn tyda på
at de to var blitt smitta av denne skabbreven. Derfor måtte de to gi seg i veg
til doktoren. Det var ei gruve der i bygda. Der hadde de en bedriftslege som var
tysk og het Frau Ziegel.
Kanar og Lukas kom inn på
legekontoret, strauk luene av seg og bar fram ærendet sitt. De snakka på den måten
at den andre overtok der den første slutta:
”Det va no deinn her klåen,
førstår du…”
”…at vi truidd kanskje
vi va vørt besmettæ ita skabb, førstår du…”
”…ja, asså ita rævskabb,
førstår fruen…”
”Reweschkabb, jawohl.”
sa bedriftslege Frau Ziegel, satte brillene på seg, tok i øyesyn de skurvete
nevene til karene og grøsset en smule.
Nå var dette en lidelse
som strengt tatt lå utfor allemenn-legen sin kompetanse, og
derfor bestemte ho seg for å konsultere
den lokale dyrlegen.
Veterinæren var
opprinnelig dansk, og når kyr ble sjuke, hadde alltid et standardråd.
”Giv koen tjære”, pleide han da å si.
Mens han Kanar og han Lukas
nå satt der og klødde de skabb-befengte nevene sine, ringte Frau Ziegel til
distriktsveterinæren. Hun hadde ett av disse telefonapparatene med høyttaler,
så pasientene kunne følge med i samtalen som utspant seg.
Legen: ”Jah, jai skulle
ja gjerne vite om du har noe guten
råd mot reweschkabb?”
Veterinæren: ”Ja men det
fins da kun et effektivt middel, der virker – ikke?”
Legen: ”Jawohl?”
Veterinæren: ”De
smittede individer må man jo straks ta og skyde!”
Legen: ”Jawohl…?”
Veterinæren: ”Og så må
jo kadavrene brændes og umiddelbart graves ned!”
Legen: ”Jawohl…”
Men da så hun bare i hælene
på han Kanar og han Lukas, som i full fart rømte fra kontoret.
>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>
Initiativ
– og det motsatte
Denne gangen skal det handle om initiativrikhet – og
det motsatte. Om det å se det godt likt - og
se det ulikt.
Den første historia gikk
for seg tidlig i etterkrigstida. En
mann heimefra fikk slik veldig trang til å svi seg en skvett brennevin. Men det
var sukkerrasjonering i landet, og den nærmeste kilden til
raffinade var i nabolandet.
En morra heiv han seg på
sykkelen, og trødde de dryge fire milene oppover til den
innerste fjellgarden på norsk side av grensa. Der tok han på seg
ryggsekken, og tok fatt på den en mil lange turen over fjellet og fram til
handlesmannen på svensk side. Når han først var på handelstur, braut han så
mye sukker oppi sekken som det var rom til, og vel så det. Så da han tok fatt
på heimturen tilbake over fjella, hadde han syttifem kilo farin av
det fineste slaget i sekken.
Det sier seg sjøl at det
var ei merkbar bør han bar på. Kan hende han tok seg fem minutter og etpar
munfuller friskt fjellbekk-vatn, før han surra ryggsekken fast på sykelen og
tok fatt på resten av heimferden.
Omsider kom han heim. Støl
i lår og legger var han blitt, da han tredde av seg sekken og slengte den på
kjøkkengolvet.
Det var blitt morgen igjen.
Noe av det første han gjorde, etter å ha kveikt under kaffekjelen, var å skru
på radioen, for å få med seg siste nytt fra verden der utefra.
Den store nyheta fra Norsk
Telegrambyrå den morgenen var at sukkerrasjoneringa fra den dagen var oppheva.
Om det ble noe brennevin av
det, melder ikke historia om. Men jeg går ut fra at det ble.
Noe mindre initiativrik
sies det at ho var, ho Jendrine.
Ho Jendrine var
gammaljenta, og dreiv garden
sammen med søster si, som heller ikke var gift.
De to søstrene holdt seg
for seg sjøl. Ingen mannfolk sies å ha sluppet til der i garden, og lite
selskap søkte de med andre folk.
Av og til skapte det
seg slik at sjølve naturen og gardsdrifta krevde sosial kontakt.
En dag oppdaga søstrene at
ho Staselin oppførte seg noe snodig, og etter familierådslagning måtte de
bare konstatere at gromkua rett og slett var blitt ”oksgærn”, det vil si
viste tydelige tegn til at no venta ho å bli parra. Hanndyr var tabu der i
garden, så for å løse det akutte behovet hennes Staselin, var det ikke annen
råd enn å søke grannehjelp.
Ho Jendrine var tross alt
den som var mest for seg av de to søtrene, så det falt i hennes lodd å forøke
å få løst problemet.
En dag kom ho Jendrine
derfor leiende med ho Staslin til
nabogarden, hvor de hadde en gjev okse.
Ho Anna var, som antyda,
heller blyg og forsiktig. Men ho banka da på, og steig innfor kjøkkendøra. Ho
helsa lågmælt ”Guds fred på huset”, og stilte ho seg opp nede ved døra,
klistra opp imot veggen, med hendene bakpå ryggen.
Ho kviskra at nei, ho
skulle ikke sittet, og neitakk, ho hadde nettopp drukket kaffe.
Gardsfolket prøvde å få
henne i gang, med de sedvanlige frasene om godt vær og føre. Men forgjeves.
Det smalt ikke ord i ho Jendrine.
Men etter ei sund kremta ho
og mumla, mens ho skrapte litt med skospissen og såg ned i golvet:
”Eg kjem med ei ku…men
eg veit ’kje...”
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om å dyrke et redskap
På en gard hadde de, som de første der i bygda,
fått seg ny potetsettemaskin.
Maskinen stod på tunet og smilte i
vårsola, som glitra i den flotte,
røde lakken. Da
høvde det seg slik at en nabo
kom på besøk. Han fikk se det flotte,
nye vidunderet, som han tok
seg god tid med å ta i øyesyn. Etter å ha vandra rundt doningen etpar
ganger og studert mekanikken
grundig, utbrøt han: "Dæven! Det hære va gjevt - ke det e før nåkkæ?"
Av og til, når jeg ser eller leser om disse nye datamaskinene, får jeg noe av samme følelsen: Så og så mye minne, så og så feitt skjermkort, lydkort, så og så stor skjerm, prosessor, HD, CD ROM, RAM, DVD - og hva det nå heter. "Fint ska det va."
Aldri noen gang tidligere i verdenshistoria har et redskap vært gjenstand for større oppmerksomhet og dyrkelse enn det som blir datamaskinen til del.
Kan noen forestille seg at en framtredende deltaker i norsk skoledebatt på 1800-tallet skulle ha uttalt: "Det er paatide at man faar Hestedrosjen inn i Skolestuen, hvisikke vore Børn skal forblive Sinker, om Man foretager en Sammenligning med de vilkaar som tilbydes Dicipler i Nord-Amerika og Frankrig".
Var det noen som ved århundreskiftet i fullt alvor mente at folkeskoleelevene skulle utstyres med hver sin eksplosjonsmotor, som var en av den tida virkelige nyvinninger? Jeg skal ikke dra fram flere eksempler, bare nevne at en annen svært moderne nyvinning ble gjort da Alfred Nobel i 1866 fant opp dynamitten, uten at man dermed... ? Jaja...de fleste har vel allerede nå skjønt hvor jeg vil hen.
Da de første datamaskinen ble oppfunnet på 40-tallet - sjølsagt var det svært primitive saker - mente framtredende forskere at man neppe kunne forestille seg kraftigere maskiner.
I dag ler vi av slik uforstand. Av og til besøker vi et teknisk museum, og drar litt på smilebåndet over tungvinte innretninger som forfedrene våre sleit med, og som ble gammaldagse før vi fikk snudd oss.
Det man burde gjøre, er å hive PC'ene ut av grunnskolen, før de blir for gammaldagse.
Send i stedet elevene ut i skogen og opp i trærne. DET vil
være et framskritt.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Om
gjeldmonsen Røders liv og virke
Vi hadde en gang et
husstandsmedlem som bar det stolte navnet Røder. Røder var halvt,
eller kvart, skogskatt, og hadde sitt opphav på Sør-Helgeland.
En dag skrev jeg en epistel om min kjære, lodne venn:
Røder er lat. Han ligger
for det meste på sofaen. Han sover og røyter og har nok med seg sjøl. Særlig
barnevennlig er han heller ikke. Hvis noen prøver å stryke ham over den mjuke,
langhåra pelsen, freser han. Av og
til både biter og klorer han som kvittering for slike velmente kjærtegn. Det
er ikke tilrådelig for andre enn
husets egne folk å forsøke å sette seg i den stolen hans.
En gang var psyken hans nær
ved å koste ham livet. Det høvde seg slik at nabokona hadde en hunnkatt, som Røder
pleide å slåss med. Slagsmålene foregikk som oftest under ei trapp. Denne
skjebnesvangre dagen hadde kattene igjen røket i hop, med fresing og kloring og
alt som hører til et skikkelig katteoppgjør. Mens kamphandlingene var på sitt
heiteste, prøvde nabokona å gripe inn og skille de stridende parter. Det
skulle komme henne dyrt å stå. Røder skambeit henne i den ene tommelen, og
det gikk ikke bedre enn at det satte seg verk i skrubbsåret. Nabokona tok
umiddelbart kontakt med den lokale helsesjefen, som satte fram trusler om
likvidasjon. Mens han hadde fatwaen hengende
over sitt bustete hode, var Røder fåmælt. Han satt heime den vinteren, og lærte
å elske de nære ting.
Heldigvis var helsesjefen
av den sorten som ikke rir den dagen han saler. Derfor ble dommen aldri
rettskraftig, og følgelig heller ikke satt ut i livet.
Huset vårt sto på et
utfyllingsområdet i Mo i Rana, et slags Gårdsøya i tredje potens, som det
aldri ble noe av, og som de i stedet la ut til boligfelt. Det var vel på den
tida Røder gikk inn i sin religiøse epoke. Hver dag kunne han sitte i vinduet
og se ut over slettene. En morgen betrodde han meg at han skulle danne sitt eget
prosti, Mobekkleira prosti. Han var, noe seint, riktig nok, blitt inspirert av
Børre Knudsen lekeprosti-prosjekt, Strandebarm. Men i likhet med
helsesjefen er helle ikke Røder noe handlingens dyr.
Det var vel da han erkjente at det er et handikap å gå på fire: Han
kunne således aldri få reist noen bispestav. Det heile rant ut i sand,
kattesand, og dermed kom han aldri på kollisjonskurs med Trond Giske.
Røder har forresten et
karaktertrekk til felles med Børre Knudsen: Han er kvinnefiendtlig. Dette har
nok sine fysiske årsaker, og er neppe religiøst fundert. Røder ble nemlig i
ung alder kastrert. Derfor er det utelukket at han vil bringe oss gamle den
gleden å bli opphav til et kull eller to med nusselige små røderer.
Røders egentlige livrett
er fisk. Men det er sjelden han får oppleve å ete fisk
I motsetning til
tilreisende svensker og tyskere gjør han nemlig minimale innhogg
i den bærekraftige, lokale
bestanden av taragjedd.
I stedet nyter han som
regel tørrfor, næringsrik pellets i
konsentrert form, som dessuten ikke fører til søl og ekle, sure rester på
katteskåla. Røder har for øvrig
lite til overs for boksemat som er kjøpt i en av disse billigbutikkene.
Sånn sett har han en viss likhet med Bjarne Håkon Hansen.
For tida er Røder ekstra
lat og matlei. Dessuten er han lite kreativ når det gjelder å sette i finne på
noe nytt for å skape et mer spennende innhold
i sin noe grå, monotone og begivenhetsløse hverdag. Derfor var det ikke med særlig
stor forbauselse jeg forleden mottok hans budskap om at han nå vurderer å
melde seg inn i Arbeiderpartiet. Han er, som antydet, både lite potent,
maktarrogant og uglad når noen tar yndlingsstolen hans. Heldigvis blir det vel ikke mer
av dette med politikken enn det ble med den fikse ideen om prostiet, og heller
ikke har han sørget for å komme i manntallet.
Men tross alt er vi glad i
han Røder. Han er reinslig, praktisk talt.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Da
stueklokka slo og slo – og slo
På garden heime hos oss
fantes det ei stueklokke. Det var ikke et slikt tårnur med kasse i teak som
opptar et vesentlig areal av stuegolvet i ei lita landsens stue. Nei, det dreide
seg om et slik lite, nett pendelur til å henge på veggen. Med to lodd og en
pendel, bestående av en tjukk streng med en messingskive i, som var til å
skyve opp og ned for å justere tidas gang. Tallskiva var ei slik flat ei.
Tallskive, som besto av ei finerplate, var
utstyrt med romertall. Rundet dem var det dandert ei viss aning av rosemaling -
på kremgul bunn.
Klokka stamma fra det
bleike 1800-tallet, og var kommet til gard ad ukjente veger.
Det skulle visstnok ha vært
løyst på auksjon en gang. Klenodiet bar i familien navnet ”Schwartzwalderklokka”,
og etter navnet å bedømme hadde det sitt opphav i Sentraleuropa.
Sjølve urverket var gjort
av tre, formodentlig hardved.
I følge familiekrønikene
hadde det aldri vært i gang, inntil en dag da ho besta forlangte at det skulle
settes i tjeneste, i stedet for som til den tid, å henge til stas.
Han bessfar var ingen
teknikkens mann. Men for å få fart på urverket, sendte han bud på en nabo.
Mannen, som bar navnet Richard Johnson, hadde i ei årrekke vært bosatt i
Nord-Amerika, og var rekne som en tusenkunstner. Renommeet hadde han fått etter
at han hadde reparert ei stavkinne for ei kvinne der i bygda. Etter den bragden
hadde folk fått for seg at han kunne få det meste til å virke, slik at de bar
til ham defekte tråsykler, fjærharver, ja til og med folkemottakere, som han på
mirakuløst vis fikk til å gjenoppta arbeidet etter ei vis behandling.
En vakker dag kom
Richard Johnson anstigende til gards. Med seg hadde han en lerretspose,
hvor han oppbevarte spesialverktøyet. Det besto av ei hovtang og en kulehammer,
samt en bunt med hesjestreng. Hans spesialitet var forresten å reparere
oljemotorene som enhver gard med respekt for seg sjøl hadde, som drivkraft til
ymse innretninger.
Richard hadde en
standardsdiagnose. Han pleide å ta reparasjonsobjektet nøye i øyesyn, før
han mumla på amerikansk: ”I want a spark” – det mangla gnist.
Hvorvidt han også uttalte dette den dagen han saumfarte den gjenstridige
Schwartzwalderklokka, er uvisst. I alle fall gikk han løs på oppgava som
urmaker med dødsforakt. Strengbunten skal han ha funnet anvendelse for.
Etter et for meg ukjent
antall timers arbeid, fikk han betalinga si, som besto av et ukjent antall glass
heimbryggaøl, før han sykla goddemt heim.
Men før det hadde han
svingt pendelen til side, og fått uret tilbake til livet, til den tjenesten det
var eslet til, å måle tidas tann.
Utover ettermiddagen og
kvelden kunne han bessfar og ikke minst ho besta med tilfredshet konstatere at
schwarzwalederuret hakka traust i veg, og presis slo det de forvente antallet,
slag, så vel time som halvtime.
Da uret slo elleve slag,
fant han bessfar og ho besta det betimelig å krype under fellen på stueloftet.
Nå viste schwarzwalederuret
seg ikke å være spesielt lågmeldt. Kanskje skyldtes
det triumf over å være
vendt tilbake fra en anonym tilværelse i dødsskyggens dal. Slagene ble behørig
markert, med djupe dunk som skal ha blitt hørt også på nabogardene.
Ho besta og han bessfar lå
og lytta tilfreds til den malmfulle lyden.
Endelig hadde man fått det som folk der til gards, med ei skikkelig stueklokke som skulle varsle
både til rismål og dugurd, kirketid og kveldsverde.
Ved den skjebnesvangre
midnattstimen kom 12 dryge slag. En time seinere lå de fremdeles våkne, da
klokka slo sitt ene slag, med bud om det nattetid og kvile.
Det var ikke før i belgmørket
klokka to det virkelig tok laust: Ett – to – tre – fire, slag, fem –
seks – sju – åtte slag. Nei, ho ville ikke gi seg. Åtten-nitten-tyve, nei
du verden. Sjuogførti-åttogførti, niogførti… ”Jakob! No vekk vi heile
byga!” Men de lå foreløpig i
spenntak under sengeklærne, i håp om at loddet skulle nå i golv. Men den gang
ei. Niogseksti, søtti, einogsøtti, toogsøtti slag. ”Jakob!”
Nå heiv han Jakob bessfar
min fellen av seg. I makkoen byksa han ned trappa, snubla i mørket gjennom kjøkkenet
og forserte seg fram til stua. Der famla han seg fram til klokka, treiv ho og
heiv ho i golvet.
Det ble stille i stua,
stille i bygda. Klokka ble liggende på øverstuloftet i førti år, sammen med
avlagte vadmelsruller, pappesker med assortert innhold og komag-lester – med
andre ord slikt som finnes på ethvert loft. Det sies at han bessfar hadde
gjelda schwartzwalderklokka.
Sia har vi hatt som
tradisjon i familien vår at vi
ikke har gjort knefall for teknologien.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Pilking
På en dag som denne skulle jeg ha ligget langflat på vårisen med ei pilkestikke i handa.
Jeg skulle ha fira ned den trekanta, rød-og-messingfarga pilken, til den nesten nådde botn. Så skulle jeg begynne ”å repp”, urytmisk med høgrehanda. Er lykka god, kommer snart ei feit røyr smygende inn i synsfeltet. Nølende, men nysgjerrige. Nå gjelder det å være varsom med bevegelsene, så jeg ikke skremmer henne vekk. Det gjelder å vente til hun glir akkurat over synslinja mellom meg og pilken der nede. SÅ drar jeg til med et kjapt, langt rykk. Den umiskjennelige sprellinga, ekstra baskete å hale opp, fordi hun komme på tvers. Opp gjennom brunnet – slenge henne over kanten. Knekke nakken, la henne ligge der, feit og skinnende i vårsola med blodspor i kramsnøen. Slik var det vi gjorde isfisket - før maggoten kom – lå langflat over hølet, til en ble søkk blaut.
Oppå fjellet ovafor Vakkerdalen ligger noen små tjønner. Der ligger isen til i august. Fisken der er små, bitte små. Det var der han Hilmar skrøt av at han hadde dratt 75 røyer. ”Men eg rømt di på eitt naftaglas,” tilføyde han.
Vatnet var den gjeveste fiskeplassen for oss i Vakkerdalen. Vi i Vakkerdalen brød oss ikke om at storsamfunnet påsto at Vatnet lå ”på statsland.” For folket i bygda var rypa og røyra allmenning. Vatnet var spiskammerset. Vatnet hørte til Det Store Matbordet, hvor allmennheita kunne benke seg og sette i seg, hvor alle med største selvfølgelighet ble ønska velkommen til bords.
Den ubetjente turisthytta var en del av denne allmenningen. Lite populært var det når det kom fremmedfolk dit, slike som fulgte byregler og ikke gadd sette seg inn i uskreven lov. Bestefar fortalte at en gang kom sjølveste Stor-handelsmannsfrua fra den lokale Storbyen med sitt hoff til turisthytta ved Vatnet. Noe av det første frua gjorde var å gå på kjøkkenet. Blant det sparsomme dekketøyet som fantes i skapet, plukka hun ut det fattig likeste – fatene uten skår, koppene som hadde hank - og satte det i en særskilt stabel for seg. Derpå skred hun inn på stua, hvor en gjeng fjellfolk fra Vakkerdalen just hadde satt seg til å nyte en kaffeskvett. Her forkynte Storfrua med viktig røst at de koppene som sto stabla på benken, måtte ingen av dem røre, for de var forbeholdt henne og hennes følge.
Uten et ord reiste da han Per seg, i full bredde. Han luska ut på kjøkkenet, og satte alt på plass oppi skate igjen. ”I fjillæ e verken høg eiller låg. Her e vi aill lik,” sa han rolig, og satte seg ned med kaffekoppen og pipa igjen.
Mye skøy har foregått ”i Turiststuen.” Mange ganger kunne det bli festa til morran og vel så det, folk festa og fortalte historier og flirte. I påskenatta gikk latteren høgt under bjelkene, blanda med dufta av parafin-os og klær til tørk, bjørkved, fuselbefengt sprit og Rød Mix. På kjøkkenet sto panna med rester av røyr og brunstekt løk i stivna feitt.
Jeg husker ei natt vi våkna av noe forferdelig leven nede i kjøkkenet. Noen slo på metall med en hard gjenstand, så det ljoma og klirra i glassrutene. Lenge varte spetakkelet, som ble meir og meir hørbart. Så kom det en kjempesmell, og en lav stemme mumla tilfreds: ”Jau, der fækk eg deg!” Det var han Johan som var kommet til fjells på nattmorraskaren. Han hadde oppdaga ei mus som han jakta på i sinkbalja med ved som sto under ovnen.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
En gratis idé til Posten
For kort tid tilbake fikk man som postkunde den gledelige beskjed om at man nå kunne flytte postkassa heim til seg sjøl, etter at den i måneder har frista en heller traurig eksiltilværelse på et fellesstativ nede i gata.
Meldinga om at kassa nå igjen kunne spikres opp på egen vegg, kom sikkert overraskende på mange. Siden manns minne ofte strekker seg lenger tilbake enn tre uker, lever det fremdeles mange som husker den gangen Posten skulle ha kassene våre plassert ut på stativet. I stativkampanjen ble det brukt både ros og ris.
Riset bak speilet var at den som ikke inne fastsatt dato hadde flytta postkassa heimefra og til nærmeste fellesstaiv, risikerte å gå ei postlaus framtid i møte.
Lokkematen var storstilte stativkonkurranser med storslagne premier. Ola Hvermannsen og Kari Nordmann utstyrte seg med snekkerforklær, hammer, sag og uendelig skaperkraft, og førte opp det ene postkassestativet gjevere enn det andre. Det ble konstruert gilde små byggverk med torvtak, drakehoder, villmarkspaneling og innlagt lys.
De mest framskredne stativmakerne ble høgt skatta og premiert av velforeninger, som sto i intimt samarbeid med Posten. Lokalavisene hadde utallige positive oppslag om stativ-mestere som i triumf kunne bringe heim stativ-priser i form av keramikkplaketter og smijernsskulpturer, til minne om deres uegennyttige samfunnsgagnlige innsats.
(Hvis posten kjenner sin besøkelsestid, bør man nå kanskje premiere de mest oppfinnsomme postkassestativ-riverne? Tanken bare traff meg, sånn i forbifarta. Nok om det.)
Posten prøver for tida å få gjennomslag for enda et nytt konsept, med det forlokkende navnet "Post i Butikk" (PIB): Riv skrankene, få posten brakt dit folket formodentlig er - nemlig i butikken. Dessverre har ikke den geniale nyordninga blitt gjennomført med samme tempo og iver som Posten sine fremste ideologer hadde forestilt seg. De som jobber i butikkene har vegret seg. De har liksom hatt hendene fulle med å sitte ved disse apparatene som sier "pling", og å svinse rundt med den svarte dingsene som det kommer sjølklebende lapper ut av som de klistrer på butikktingene sine.
Men nå begynner det å løsne. Litt om senn blir det flere butikker som tar Posten inn i varmen.
Med stativ og antistativ-kampanjene i frisk erindring, slår det meg at Posten Norge allerede nå bør tenke ut sitt neste trekk.
Hva med å prøve en ny vri? Et nytt konsept. Ideen er følgende: Posten bør snarest starte en kampanje imot at pakkene og regningene våre skal blandes med lettmelk og vekeblad på Rema. I stedet bør Posten vurdere føre opp egne bygg til å ha postting inni. Slike hus kan man for eksempel bygge i byer og tettsteder, på øyer og i bygder. Kort sagt: Der hvor folk bor.
Jeg ser for meg at inni disse husene kan det være en disk, og et glassvindu med ei luke hvor det står "tal her". Bak skranken kan det for eksempel sitte ei dame ("postdame") eller en mann ("postmann"), gjerne iført rød dress. Disse postmenneskene kan for eksempel ta imot og lever ut pakker, slikke på frimerker - og ikke minst stemple, slik at det blir en liflig stempellyd å høre i lokalet.
Byggene kan man ganske enkelt kalle "Postkontor". Kunne det være en tanke? Ideen er i alle fall gratis.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Betydningsløse nordnorske beretninger
Vol. 3
I det følgende skal brerettes videre om små og mellomstore begivenheter i smørvikværingenes heller grå hverdagstilværelse, fjernt, akk så fjernt fra verdens konsentrerte maktsentra
Ettersom teknologien også etter hvert innhentet Smørvika, var det ikke til å unngå at man der, som ellers i det vi kjenner som den vestlige verden - tok i bruk såkalt moderne teknologi.
Således avløste for eksempel etter en tid hesten den gamle trekk-oksensom i si tid hadde avløst den trofaste trekk-sauen. Dessuten, på de anvendelsesområder hvor trebutter, kvarteler, tønner - og ikke å forglemme daller - i årtusener hadde vært markedsledende, der hadde nå for lengst sink-bøtten, sink-tønnen, sink-kvartelet, sink-spyttenakken og til og med sink-dallen for lengst gjort sin entre. Vi kunne også ha falt for fristelsen til å nevne sink-vasken (på den engelske språk: "the sink"), men denne oppfinnelsen er i virkeligheten arvtaker etter vaskervanns-stolen, en innretning som består av en treramme forsynt med et emaljert vaskevannsfat plassert i en fordypning på toppen.
Vår moderne tid blir ofte misvisende blitt kalt ”atomalderen”. ”Sinkalderen” ville utvilsomt ha vært mer dekkende. Ingen har vel hørt tale om en atombalje, mens vi alle er fortrolige med sinkbaljen.
Nå ville det ha ført for langt, og kanskje virket en smule trettende på leseren, hva vet jeg (ingenting, eller forsvinnende lite, sammenlignet med allverdens visdom og undere) - om jeg her, ufortrødent, skulle ha fortsatt min utredning om de bruksgjenstander fra det gamle lavteknologisamfunnet, som etter hvert ble erstattet av mer kostnadseffektive og arbeidsbesparende remedier.
La meg, før jeg går videre, kun nevne ett transportmiddel, som kan vise seg å bli stående sentralt i de begivenheter som jeg i den videre framstilling skal forsøke å beskrive brokker av. Det dreier seg om bilen. Egentlig: "Automobilen", men menneskets aldri sviktende forkortningstrang har gjort at denne metallkasse på fire hjul, selvdrevet ved hjelp av en eksplosjonsmotor, hos oss bare har blitt hetende bilen. Andre av våre søsterfolk, som det tyske, har villet det annerledes, og beholdt kun første ledd: Auto. Hos engelskmannen (og engelskkvinnen) heter det car, men det ville føre for langt, altfor langt, om jeg også skulle måtte benytte spalteplass til å forklare den uopplyste leser opphavet til dette utenlandske ordet. (Benevnelsen ”trikken” kommer på samme vis fra ”elektrikken.” Hvis utviklingen hadde forløpt litt annerledes enn det skjebnen ville, hadde vi kanskje i dag, fordi det opprinnelig het hestedrosje, ha kalt sporvognen for est, som jo er det danske ord for en estlender!)
I alle fall: Bilen var kommet for å bli. Liksom det er blitt et munnhell i dagens moderne samfunn at "dataen er kommet for å bli". Her må man aldri, jeg gjentar aldri glemme at det i tidligere tider fantes mennesker som på lettvint vis uttalte at "smørdallen er kommet for å bli," "munnladningsgeværet er kommet for å bli" eller at "damplokomotivet er kommet for å bli". (Dette siste utsagnet var dessuten svært upresist allerede i det øyeblikk det ble uttalt, siden lokomotiver har det med sjelden å oppholde seg, å bli, på samme sted over lengre tid.)
Så altså, til Smørvika var bilden kommet, om ikke for å bli, så i alle fall for å sette sitt preg på en i historisk sammenheng begrenset tid.
Ollvar i Smørvika, som tidligere er omtalt i denne spalten, var en av dem som tidlig skaffet seg en lastebil, hvormed han på bestilling drev befordring av ulike vareslag. Førerprøven ble på den tiden gjennomført i løpet av cirka fem minutter, og Ollvar sine sjåføregenskaper nådde neppe noen gang til de største høyder.
En gang ble han til sin ergrelse forbikjørt av en drosjebil, som milevis hadde ligget bak ham og tutet. På en noenlunde rett og oversiktlig strekning så drosjen sitt snitt til å tvinge seg forbi den sendrektige doningen. Da så også Ollvar sitt snitt - til å gjøre en finte med lastebilen, slik at han skrapte opp hele siden på drosjebilen. For å gjøre en lang beretning kort: Det endte i herredsretten, som det den gang het. Her måtte den snarrådige automobilfører svare for sine handlinger. Det gjorde han med glans, idet han uttalte:
- Ke ainnæ kainn eg gjær, når deinnn der steintuillingen kjæm å lægg førbi meg på mi vinstersiæ!
Senere, ved en annen anledning, gjorde den samme Ollvar seg atter bemerket i det lokale trafikkbildet, men denne gang som passasjer. Nærmere bestemt som påsitter på hans nabo, Ødevart, sin traktortilhenger. Hvorfra de kom, og hvor ferden siden endte, er for lengst gått over i forglemmelsens dunkelhet. Men nettopp denne dagen høvde det seg så forkjært at øvrigheten, i en bilsakkyndiges skikkelse (Den gang het det så, i dag heter det biltilsynet, eller rett og slett Statens Vegvesen, men la nå det ligge, la det ligge, har jeg sagt!)
I alle fall, nå blir traktor, med tilhenger og påsitter stanset, og bilsakkyndigen påpeker - en smule bryskt, kan man forestille seg - at passasjeren må forlate tilhengerkassen uten unødig opphold, da kjøredoningen verken er godkjent eller sertifisert for personbefordring.
Nå er det at Ollvar uttaler disse ord, som der i bygden senere er blitt for et munnhell å regne.
Mens han sitter der, med sin rake rygg lent opp mot forkarmen i traktortilhengeren, med armene hvilende slapt ned langs sidene - idet han stirrer bakover, liksom rett ut i den tomme luft - sier Ollvar med et sukk:
- No førtæl deinn sakkyndige meg spilder nytt.
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Det
fantes en gang en av-knapp
Sjøl meteorologen ser ut
som en tegneseriefigur.
På ruta smiler staskledde
programverter om kapp med hverandre, til hverandre og til politikerne.
Debattprogrammene er farser
og såpe, resirkulering av de samme kjendisene som atter og atter intervjues og
pludres med. Settingene er tilsynelatende ulike: Nyhetsinnslag, pjatting om løst
og fast og først og sist i studio, bokbad, valgkamp, spørrekonkurranser og
bredt anlagte og drepende kjedelige lørdagsprogrammer.
Bare avbrutt av ulike
uendelige serier, krim og latter, med den samme typen mennesker, bare med den
forskjellen at nå opptrer de i klart definerte roller.
Rein fiksjon.
Når ble det slik? Har det
alltid vært slik på eteren?
Jeg husker ei tid da det
bare fantes radio. Oftest sto den plassert på ei hylle, høgt oppe på kjøkkenveggen.
Under foregivende av at man skulle spare på
ustabil likestrøm eller batterier, sto den langt fra på kontinuerlig.
Men var det værmelding i
lufta, da kom den på: ”Dette er meteorologisk institutt.” Da steig han far
sjøl opp på kjøkkendivanen og lot tannbergen eller radionetten
ule og skrape ut sitt budskap. Ble det spådd regn eller sørvest, sørvest
eller regn, eller helst begge deler? Og så dagsnytt, i hvert fall på
ettermiddagskvelden, med nyheter ”hovedsakelig
fra Norsk Telegrambyrå.” Man nøyde seg som regel med det. Nei, jeg
hadde nesten glømt Ønskekonserten. Hvor mye var siste uka blitt samla inn til
Radiogavefondet, til gamle og andre verdige trengende som ikke hadde råd til et
eget radioapparat? Den som lurte på det, fikk svaret. ”Til postgirokonto nr.
18 er det siste veka komen inn osb.” Men hovedgrunne til at han far slo på Ønskekonserten,
var Jularbo. Kanskje kom ”Livet på Finnskogan” eller ”Drømmen om
Elin”, så fikk man heller stå ut med ”Guttemusikken” og ”Det er makt i
de foldede hender.” Når morgenandakten eller den obligatoriske og særs
offisielle utenrikskronikken med en eller annen pamp fra ting og regjering
begynte å tordne ut over kjøkkenbordet, kom av-knappen prompte til anvendelse.
Styringa av den knappen satte en klar grense for koloniseringa. Radiomannen (for
det var oftest en mann) sa hvordan vi skulle være her i landet, for å bli et
heilt land. Men ble røsten fra sør for innpåsliten, blei han rett og slett
avslått.
Nei, det fantes noen unntak
til. De store sportsbegivenhetene. Da var det lov å sitte klistra til apparatet
og skrive rundetider mens Kuppern gikk de mesterlige, ellipseforma løpene sine.
Eller når det var fra Holmenkollen, og reporteren skreik seg hes.
Særlig gjevt var det hvis
sportshelten kom nordfra. Når evenementet var slutt på radioen, styrta vi
ungene på dør. Vi gjenskapte Holmenkollen i Stuhåjen og Bislett materialiserte seg i
stålisen på ei pøle i elva. Slik lekte vi det som radioen sosialiserte
oss til, ved på lissom å gjenskape de nasjonale sportshelligdommene i det
heimlige terrenget. Jeg kunne legge nevene på baklommene, så var jeg Bjørn
Wirkola.
På samme vis gjenskaptes
de nasjonale pilarene når folk i grend og på øy tok til å
tromme sammen de små femogtyvemeters 17. maitogene sine, som en
heimelaga kopi av Det Norske Syttendemaitoget på Carl Johan. Riktig nok var det
ingen slottsbalkong å vinke opp til, men av og til stilte skolestyreren seg opp
og kasta karameller til de minste. Og så var det sekkelaup etterpå.
Jeg har tenkt - det er vel
det samme som skjer nå, med alle de små kongebryllupene, de heimlige
paneldebattene, de lokale standupkomikerne, den heimavla speakeren på
fotballbanen. Politikkens og sportens svar på olabilen.
Forskjellen er at ingen
kontrollerer av-knappen. Men hvor har det blitt av fjernkontrollen?
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
En
fredagsbønn
I
grålysninga samler vi oss til bønn, fredagsbønn.
Mens vi svinger brødkniven og rasler
Det er da vi hever våre røster og løfter våre hender her nede, og sender en
fredagsbønn til dere der oppe Bodø. Kjære NRK Nordlandssendinga:
La oss, om ikke mer enn bare en dag i
Kjære
dere der oppe, la oss ganske enkelt slippe det. Om ikke annet så en gang i året.
I en eneste morgensending. Vi ber så meget om å få slippe. Slippe å høre
visesangere fra en og samme visesangerfamilie synge for eksempel om hvilke
teknikker grågåsa benytter seg når den beveger seg gjennom lufta, og mot
hvilken himmelretning denne fuglen til enhver tid akter seg.
La oss videre slippe å høre sunget sanger om en eller annen fra
Lofoten eller Vesterålen som har fått seg nye briller, med farge på
innfatningen.
Og videre, la oss slippe å høre sangen om hvordan man i eldgammel tid
tilvirket lugger. La oss av og til slippe å få dette repetert mellom
klokka seks og sju, i grålysninga, som krydder til oppsiktsvekkende nyheter om
trafikale tildragelser i ei rundkjøring i Bodø sentrum.
Eller
en hes kommentator som belærer oss om en eller annen kokkelimonke i OVDS. Eller
i Nordlandsbanken. Eller i sjølveste Glasshuset.
Om
dette ber vi, samt om at vi ikke skal forgå, grunnet radbrekking av stedsnavn,
ullen diksjon og tåpeligheter forkledd som ironi.
Likedan
ber vi om å slippe, i hvert fall hver eneste virkedag i året, å høre
framført sanger om hvor mange tommeltotter enkelte bodøværinger har, for ikke
å nevne hese, dårlig barberte sangere enda lenger nordfra, som til eget
akkompagnement redegjør for hvilke hender de foretrekker å holde sine
hender i. La oss slippe dette. Om og om igjen. La oss, om ikke annet så et par
ganger i året, få høre en slått fra Velfjord, litt jazz fra Hemnesberget, ei
vise fra Vega, en rap fra Bindal . La oss, som antydet, slippe dette.
Ja,
såpass langt går vi i vår bønn, så desperate er vi i vår higen etter tegn
på et liv sør for Saltfjellet, at vi av og til rett og slett ber om å få høre
Bjørn Jens.
Det er kan hende for mye vi ber om. Men vi ber om av og til å slippe «Nordlandsnøtta», som vittige ranværinger for lengst har døpt «Nordlandssnøtten», fordi «snøtt» som kjent betyr noe ganske obskønt for oss fra midtfylket. La oss, i alle fall noen dager i året, slippe å fristes til å bli med i trekningen om et kaffekrus, slik at vi ikke behøver å ringe inn på sinnrike rebuser som «leve i hus pluss starve av», hvilket betyr «Bodø».
>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>>
Tilbake til hovedsida