Tilbake til hovedsida
Er
det ikke underlig - vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er
det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å
grue oss til. I stedet for å
gledes over alt det våren har å by på, er
dette tida da man på død og liv
skal spå hvordan sommeren blir: Hvis sjura bygger reir - jeg husker ikke om det
er høgt eller lågt - så blir det noe med at det blir
enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at
akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er
kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om
vinteren, med samme presisjon: Mye
eller lite rognebær - mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem,
men den ble beisk.)
På
Halsøya, litt nord for Mosjøen
sentrum, bodde det før i tida en såkalt original. La oss kalle ham Krestian.
Når
han Krestian møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget
eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller
det hølja ned, så sa han alltid: "Hain bi no vel rægn!"
En
gang var det en spissbur som trudde han
skulle komme kan Krestian i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata
en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere
Krestian sin replikk: "Hain bi no vel rægn!"
Da
ble han Krestian kjempesint og svara i affekt: "Trur du verkele dæ bi rægn
a sjyfri himmel, dijnn tåpkuk!"
Krestian
pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen.
Dette var et fast innslag i
hverdagen - ja også søndagen. Krestian skofta
visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller "rægn". Det
hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han "gikk av seg vatnet",
hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av
oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.
I
alle fall: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som
fortau og desslike. Kanskje kunne
denne ferdselsåra i tillegg
være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente,
var oppmerksom på denne spesialle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt
etter veglina som langs kanten.
En
morra da han Krestian var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en
fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig
kurve, fikk han for seint øye på
den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så
voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på
mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.
Den
svært engstelige bilisten stoppa doningen sin, og frykta nok det aller verste
da han sprang fram på grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.
Mindre
ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå
på rygg i grøfta. Urørlig. Akkurat idet den andre skulle til å bøye
seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna han Krestian auene og
stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild røst:
"Hain
bi no vel rægn!"
TORSTEIN
FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Heime
fantes det ei stueklokke. Det var ikke et slikt tårnur med kasse i teak som
opptar et vesentlig areal av stuegolvet i ei lita landsens stue. Nei, det dreide
seg om et slik lite, nett pendelur til å henge på veggen. Med to lodd og en
pendel, bestående av en tjukk streng med en messingskive i, som var til å
skyve opp og ned for å justere tidas gang. Tallskiva var ei slik flat ei.
Tallskive, som bestod av ei finerplate, var
utstyrt med romertall. Rundet dem var det dandert ei viss aning av rosemaling -
på kremgul bunn.
Klokka
stamma fra det bleike 1800-tallet, og var kommet til gard ad ukjente veger.
Det
skulle visstnok ha vært løyst på auksjon en gang. Klenodiet bar i familien
navnet "Schwartzwalderklokka", og etter navnet å bedømme hadde det
sitt opphav i Sentraleuropa.
Sjølve
urverket var gjort av tre, formodentlig hardved.
I
følge familiekrønikene hadde det aldri vært i gang, inntil en dag da ho besta
forlangte at det skulle settes i tjeneste, i stedet for som til den tid, å
henge til stas.
Han
bessfar var ingen teknikkens mann. Men for å få fart på urverket, sendte han
bud på en nabo. Mannen, som bar navnet Richard Johnson, hadde i ei årrekke vært
bosatt i Nord-Amerika, og var rekne som en tusenkunstner. Renommeet hadde han fått
etter at han hadde reparert ei stavkinne for ei kvinne der i bygda. Etter den
bragden hadde folk fått for seg at han kunne få det meste til å virke, slik
at de bar til ham defekte tråsykler, fjærharver, ja til og med folkemottakere,
som han på mirakuløst vis fikk til å gjenoppta arbeidet etter ei vis
behandling.
En
vakker dag kom Richard Johnson
anstigende til gards. Med seg hadde han en lerretspose, hvor han oppbevarte
spesialverktøyet. Det bestod av ei hovtang og en kulehammer, samt en bunt med
hesjestreng. Hans spesialitet var forresten å reparere oljemotorene som enhver
gard med respekt for seg sjøl hadde, som drivkraft til ymse innretninger.
Richard
hadde en standard-diagnose. Han pleide å ta reparasjonsobjektet nøye i øyesyn,
før han mumla på amerikansk: "I want a spark" - det mangla gnist.
Hvorvidt han også uttalte dette den dagen han saumfarte den gjenstridige
Schwartzwalderklokka, er uvisst. I alle fall gikk han løs på oppgava som
urmaker med dødsforakt. Strengebunten skal han ha funnet anvendelse for.
Etter
et for meg ukjent antall timers arbeid, fikk han betalinga si, som bestod av et
ukjent antall glass heimbryggaøl, før han sykla goddemt heim.
Men
før det hadde han svingt pendelen til side, og fått uret tilbake til livet,
til den tjenesten det var eslet til, å måle tidas tann.
Utover
ettermiddagen og kvelden kunne han bessfar og ikke minst ho besta med
tilfredshet konstatere at schwarzwalederuret hakka traust i veg, og presis slo
det de forvente antallet, slag, så vel time
som halvtime.
Da
uret slo elleve slag, fant han bessfar og ho besta det betimelig å krype under
fellen på stueloftet. Nå viste
schwarzwalederuret seg ikke å være spesielt lågmeldt. Kanskje skyldtes
det triumf over å være
vendt tilbake fra en anonym tilværelse i dødsskyggens dal. Slagene ble behørig
markert, med djupe dunk som skal ha blitt hørt også på nabogardene.
Ho
besta og han bessfar lå og lytta tilfreds til den malmfulle
lyden. Endelig hadde man fått det som folk
der til gards, med ei skikkelig stueklokke som skulle varsle både til
rismål og dugurd, kirketid og kveldsmat.
Ved
den skjebnesvangre midnattstimen kom 12 dryge slag. En time seinere lå de
fremdeles våkne, da klokka slo sitt ene slag, med bud om det nattetid og kvile.
Det
var ikke før i belgmørket klokka to det virkelig tok laust: Ett - to - tre -
fire, slag, fem - seks - sju - åtte slag. Nei, ho ville ikke gi seg.
Atten-nitten-tyve, nei du verden. Sjuogførti-åttogførti, niogførti?
"Jakob!"
Men
de lå foreløpig i spenntak under sengeklærne, i håp om at loddet skulle nå
i golv. Men den gang ei. Niogseksti, søtti, einogsøtti, toogsøtti slag.
"Jakob!
No vekk vi heile byga!"
Da
heiv han Jakob bessfar min fellen av seg. I makkoen byksa han ned trappa, snubla
i mørket gjennom kjøkkenet og forserte seg fram til stua. Der famla han seg
fram til klokka, treiv ho og heiv ho i golvet.
Det
ble stille i stua, stille i bygda. Klokka ble liggende på øverstuloftet i førti
år, sammen med avlagte vadmelsruller, pappesker med assortert innhold og
komag-lester - med andre ord slikt som finnes på ethvert loft.
Schwartzwalderklokka Det sies at han bessfar hadde gjelda ho.Sia har vi hatt som
tradisjon i familien vår at vi
ikke har gjort knefall for teknologien.
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Vi har et husstandsmedlem
som bærer navnet Røder. Røder er halvt, eller kvart, skogskatt, og har sitt
opphav her på Sør-Helgeland.
Røder er lat. Han ligger
for det meste på sofaen. Han sover og røyter og har nok med seg sjøl. Særlig
barnevennlig er han heller ikke. Hvis noen prøver å stryke ham over den mjuke,
langhåra pelsen, freser han. Av og
til både biter og klorer han som kvittering for slike velmente kjærtegn. Det
er ikke tilrådelig for andre enn
husets egne folk å forsøke å sette seg i den stolen hans.
En gang var psyken hans nær
ved å koste ham livet. Det høvde seg slik at nabokona hadde en hunnkatt, som Røder
pleide å slåss med. Slagsmålene foregikk som oftest under ei trapp. Denne
skjebnesvangre dagen hadde kattene igjen røket i hop, med fresing og kloring og
alt som hører til et skikkelig katteoppgjør. Mens kamphandlingene var på sitt
heiteste, prøvde nabokona å gripe inn og skille de stridende parter. Det
skulle komme henne dyrt å stå. Røder skambeit henne i den ene tommelen, og
det gikk ikke bedre enn at det satte seg verk i skrubbsåret. Nabokona tok
umiddelbart kontakt med den lokale helsesjefen, som satte fram trusler om
likvidasjon. Mens han hadde fatwaen hengende
over sitt bustete hode, var Røder fåmælt. Han satt heime den vinteren, og lærte
å elske de nære ting.
Heldigvis var helsesjefen
av den sorten som ikke rir den dagen han saler. Derfor ble dommen aldri
rettskraftig, og følgelig heller ikke satt ut i livet.
Huset vårt sto på et
utfyllingsområdet i Mo i Rana, et slags Gårdsøya i tredje potens, som det
aldri ble noe av, og som de i stedet la ut til boligfelt. Det var vel på den
tida Røder gikk inn i sin religiøse epoke. Hver dag kunne han sitte i vinduet
og se ut over slettene. En morgen betrodde han meg at han skulle danne sitt eget
prosti, Mobekkleira prosti. Han var, noe seint, riktig nok, blitt inspirert av
Børre Knudsen lekeprosti-prosjekt, Strandebarm. Men i likhet med
helsesjefen er helle ikke Røder noe handlingens dyr.
Det var vel da han erkjente at det er et handikap å gå på fire: Han
kunne således aldri få reist noen bispestav. Det heile rant ut i sand,
kattesand, og dermed kom han aldri på kollisjonskurs med Trond Giske.
Røder har forresten et
karaktertrekk til felles med Børre Knudsen: Han er kvinnefiendtlig. Dette har
nok sine fysiske årsaker, og er neppe religiøst fundert. Røder ble nemlig i
ung alder kastrert. Derfor er det utelukket at han vil bringe oss gamle den
gleden å bli opphav til et kull eller to med nusselige små røderer.
Røders egentlige livrett
er fisk. Men det er sjelden han får oppleve å ete fisk
I motsetning til
tilreisende svensker og tyskere gjør han nemlig minimale innhogg
i den bærekraftige, lokale
bestanden av taragjedd.
I stedet nyter han som
regel tørrfor, næringsrik pellets i
konsentrert form, som dessuten ikke fører til søl og ekle, sure rester på
katteskåla. Røder har for øvrig
lite til overs for boksemat som er kjøpt i en av disse billigbutikkene.
Sånn sett har han en viss likhet med Bjarne Håkon Hansen.
For tida er Røder ekstra
lat og matlei. Dessuten er han lite kreativ når det gjelder å sette i finne på
noe nytt for å skape et mer spennende innhold
i sin noe grå, monotone og begivenhetsløse hverdag. Derfor var det ikke med særlig
stor forbauselse jeg forleden mottok hans budskap om at han nå vurderer å
melde seg inn i Arbeiderpartiet. Han er, som antydet, både lite potent,
maktarrogant og uglad når noen tar yndlingsstolen hans. Heldigvis blir det vel ikke mer
av dette med politikken enn det ble med den fikse ideen om prostiet, og heller
ikke har han sørget for å komme i manntallet.
Men tross alt er vi glad i
han Røder. Han er reinslig, praktisk talt.
Torstein Finnbakk
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
På en gard hadde de, som de første der i bygda, fått seg ny potetsettemaskin.
Maskinen stod på tunet og smilte i vårsola, som glitra i den flotte, røde lakken. Da høvde det seg slik at en nabo kom på besøk. Han fikk se det flotte, nye vidunderet, som han tok seg god tid med å ta i øyesyn. Etter å ha vandra rundt doningen etpar ganger og studert mekanikken grundig, utbrøt han: "Dæven! Det hære va gjevt - ke det e før nåkkæ?"
Av og til, når jeg ser eller leser om disse nye datamaskinene, får jeg noe av samme følelsen: Så og så mye minne, så og så feitt skjermkort, lydkort, så og så stor skjerm, prosessor, HD, CD ROM, RAM, DVD - og hva det nå heter. "Fint ska det va."
Aldri noen gang tidligere i verdenshistoria har et redskap vært gjenstand for større oppmerksomhet og dyrkelse enn det som blir datamaskinen til del.
Kan noen forestille seg at en framtredende deltaker i norsk skoledebatt på 1800-tallet skulle ha uttalt: "Det er paatide at man faar Hestedrosjen inn i Skolestuen, hvisikke vore Børn skal forblive Sinker, om Man foretager en Sammenligning med de vilkaar som tilbydes Dicipler i Nord-Amerika og Frankrig".
Var det noen som ved århundreskiftet i fullt alvor mente at folkeskoleelevene skulle utstyres med hver sin eksplosjonsmotor, som var en av den tida virkelige nyvinninger? Jeg skal ikke dra fram flere eksempler, bare nevne at en annen svært moderne nyvinning ble gjort da Alfred Nobel i 1866 fant opp dynamitten, uten at man dermed... ? Jaja...de fleste har vel allerede nå skjønt hvor jeg vil hen.
Da de første datamaskinen ble oppfunnet på 40-tallet - sjølsagt var det svært primitive saker - mente framtredende forskere at man neppe kunne forestille seg kraftigere maskiner.
I dag ler vi av slik uforstand. Av og til besøker vi et teknisk museum, og drar litt på smilebåndet over tungvinte innretninger som forfedrene våre sleit med, og som ble gammaldagse før vi fikk snudd oss. Det man burde gjøre, er å hive PC'ene ut av grunnskolen, før de blir for gammaldagse.
Send i stedet elevene ut i skogen og opp
i trærne. DET vil være et framskritt.
TORSTEIN FINNBAKK
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
Tilbake til hovedsida