Tilbake til hovedsida

Hain bi no vel rægn 

Er det ikke underlig - vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til.  I stedet for å gledes over alt det våren har å by på,  er dette tida  da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir: Hvis sjura bygger reir - jeg husker ikke om det er høgt eller lågt - så blir det noe med at det blir  enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon:  Mye eller lite rognebær - mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene  er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)

På Halsøya, litt nord for  Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en såkalt original. La oss kalle ham Krestian.

Når han Krestian møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: "Hain bi no vel rægn!"

En gang var det en spissbur som trudde  han skulle komme kan Krestian i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere   Krestian sin replikk: "Hain bi no vel rægn!"

Da ble han Krestian kjempesint og svara i affekt: "Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, dijnn tåpkuk!"

Krestian pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var   et fast innslag i hverdagen - ja også søndagen. Krestian  skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller "rægn". Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han "gikk av seg vatnet", hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.

I alle fall: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje  kunne denne ferdselsåra   i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesialle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter veglina som langs kanten.

En morra da han Krestian var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint  øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.

Den svært engstelige bilisten stoppa doningen sin, og frykta nok det aller verste da han sprang fram på grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.

Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå  på rygg i grøfta. Urørlig. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna han Krestian auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild røst:

"Hain bi no vel rægn!"

TORSTEIN FINNBAKK

 <<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

Om et veggur og dets skjebne

Heime fantes det ei stueklokke. Det var ikke et slikt tårnur med kasse i teak som opptar et vesentlig areal av stuegolvet i ei lita landsens stue. Nei, det dreide seg om et slik lite, nett pendelur til å henge på veggen. Med to lodd og en pendel, bestående av en tjukk streng med en messingskive i, som var til å skyve opp og ned for å justere tidas gang. Tallskiva var ei slik flat ei. Tallskive, som bestod av ei finerplate,  var utstyrt med romertall. Rundet dem var det dandert ei viss aning av rosemaling - på kremgul bunn.

Klokka stamma fra det bleike 1800-tallet, og var kommet til gard ad ukjente veger.

Det skulle visstnok ha vært løyst på auksjon en gang. Klenodiet bar i familien navnet "Schwartzwalderklokka", og etter navnet å bedømme hadde det sitt opphav i Sentraleuropa.

Sjølve urverket var gjort av tre, formodentlig hardved.

I følge familiekrønikene hadde det aldri vært i gang, inntil en dag da ho besta forlangte at det skulle settes i tjeneste, i stedet for som til den tid, å henge til stas.

Han bessfar var ingen teknikkens mann. Men for å få fart på urverket, sendte han bud på en nabo. Mannen, som bar navnet Richard Johnson, hadde i ei årrekke vært bosatt i Nord-Amerika, og var rekne som en tusenkunstner. Renommeet hadde han fått etter at han hadde reparert ei stavkinne for ei kvinne der i bygda. Etter den bragden hadde folk fått for seg at han kunne få det meste til å virke, slik at de bar til ham defekte tråsykler, fjærharver, ja til og med folkemottakere, som han på mirakuløst vis fikk til å gjenoppta arbeidet etter ei vis behandling.

En vakker dag kom  Richard Johnson anstigende til gards. Med seg hadde han en lerretspose, hvor han oppbevarte spesialverktøyet. Det bestod av ei hovtang og en kulehammer, samt en bunt med hesjestreng. Hans spesialitet var forresten å reparere oljemotorene som enhver gard med respekt for seg sjøl hadde, som drivkraft til ymse innretninger.

Richard hadde en standard-diagnose. Han pleide å ta reparasjonsobjektet nøye i øyesyn, før han mumla på amerikansk: "I want a spark" - det mangla gnist.  Hvorvidt han også uttalte dette den dagen han saumfarte den gjenstridige Schwartzwalderklokka, er uvisst. I alle fall gikk han løs på oppgava som urmaker med dødsforakt. Strengebunten skal han ha funnet anvendelse for.

Etter et for meg ukjent antall timers arbeid, fikk han betalinga si, som bestod av et ukjent antall glass heimbryggaøl, før han sykla goddemt heim.

Men før det hadde han svingt pendelen til side, og fått uret tilbake til livet, til den tjenesten det var eslet til, å måle tidas tann.

Utover ettermiddagen og kvelden kunne han bessfar og ikke minst ho besta med tilfredshet konstatere at schwarzwalederuret hakka traust i veg, og presis slo det de forvente antallet, slag, så vel  time som halvtime.

Da uret slo elleve slag, fant han bessfar og ho besta det betimelig å krype under fellen på stueloftet. Nå   viste schwarzwalederuret seg ikke å være spesielt lågmeldt. Kanskje skyldtes  det  triumf over å være vendt tilbake fra en anonym tilværelse i dødsskyggens dal. Slagene ble behørig markert, med djupe dunk som skal ha blitt hørt også på nabogardene.

Ho besta og han bessfar lå og lytta tilfreds til den malmfulle  lyden. Endelig hadde man fått det som folk  der til gards, med ei skikkelig stueklokke som skulle varsle både til rismål og dugurd, kirketid og kveldsmat.

Ved den skjebnesvangre midnattstimen kom 12 dryge slag. En time seinere lå de fremdeles våkne, da klokka slo sitt ene slag, med bud om det nattetid og kvile.

Det var ikke før i belgmørket klokka to det virkelig tok laust: Ett - to - tre - fire, slag, fem - seks - sju - åtte slag. Nei, ho ville ikke gi seg. Atten-nitten-tyve, nei du verden. Sjuogførti-åttogførti, niogførti?

"Jakob!"

Men de lå foreløpig i spenntak under sengeklærne, i håp om at loddet skulle nå i golv. Men den gang ei. Niogseksti, søtti, einogsøtti, toogsøtti slag.

"Jakob! No vekk vi heile byga!"

Da heiv han Jakob bessfar min fellen av seg. I makkoen byksa han ned trappa, snubla i mørket gjennom kjøkkenet og forserte seg fram til stua. Der famla han seg fram til klokka, treiv ho og heiv ho i golvet.

Det ble stille i stua, stille i bygda. Klokka ble liggende på øverstuloftet i førti år, sammen med avlagte vadmelsruller, pappesker med assortert innhold og komag-lester - med andre ord slikt som finnes på ethvert loft. Schwartzwalderklokka Det sies at han bessfar hadde gjelda ho.Sia har vi hatt som tradisjon i familien vår  at vi ikke har gjort knefall for teknologien.

Torstein Finnbakk

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

Om gjeldmonsen Røders liv og virke 

Vi har et husstandsmedlem som bærer navnet Røder. Røder er halvt, eller kvart, skogskatt, og har sitt opphav her på Sør-Helgeland.

Røder er lat. Han ligger for det meste på sofaen. Han sover og røyter og har nok med seg sjøl. Særlig barnevennlig er han heller ikke. Hvis noen prøver å stryke ham over den mjuke, langhåra  pelsen, freser han. Av og til både biter og klorer han som kvittering for slike velmente kjærtegn. Det er  ikke tilrådelig for andre enn husets egne folk å forsøke å sette seg i den stolen hans.

En gang var psyken hans nær ved å koste ham livet. Det høvde seg slik at nabokona hadde en hunnkatt, som Røder pleide å slåss med. Slagsmålene foregikk som oftest under ei trapp. Denne skjebnesvangre dagen hadde kattene igjen røket i hop, med fresing og kloring og alt som hører til et skikkelig katteoppgjør. Mens kamphandlingene var på sitt heiteste, prøvde nabokona å gripe inn og skille de stridende parter. Det skulle komme henne dyrt å stå. Røder skambeit henne i den ene tommelen, og det gikk ikke bedre enn at det satte seg verk i skrubbsåret. Nabokona tok umiddelbart kontakt med den lokale helsesjefen, som satte fram trusler om likvidasjon. Mens han hadde fatwaen  hengende over sitt bustete hode, var Røder fåmælt. Han satt heime den vinteren, og lærte å elske de nære ting.

Heldigvis var helsesjefen av den sorten som ikke rir den dagen han saler. Derfor ble dommen aldri rettskraftig, og følgelig heller ikke satt ut i livet.

Huset vårt sto på et utfyllingsområdet i Mo i Rana, et slags Gårdsøya i tredje potens, som det aldri ble noe av, og som de i stedet la ut til boligfelt. Det var vel på den tida Røder gikk inn i sin religiøse epoke. Hver dag kunne han sitte i vinduet og se ut over slettene. En morgen betrodde han meg at han skulle danne sitt eget prosti, Mobekkleira prosti. Han var, noe seint, riktig nok, blitt inspirert av  Børre Knudsen lekeprosti-prosjekt, Strandebarm. Men i likhet med  helsesjefen er helle ikke Røder noe handlingens dyr.  Det var vel da han erkjente at det er et handikap å gå på fire: Han kunne således aldri få reist noen bispestav. Det heile rant ut i sand, kattesand, og dermed kom han aldri på kollisjonskurs med Trond Giske.

Røder har forresten et karaktertrekk til felles med Børre Knudsen: Han er kvinnefiendtlig. Dette har nok sine fysiske årsaker, og er neppe religiøst fundert. Røder ble nemlig i ung alder kastrert. Derfor er det utelukket at han vil bringe oss gamle den gleden å bli opphav til et kull eller to med nusselige små røderer. 

Røders egentlige livrett er fisk. Men det er sjelden han får oppleve å ete fisk

I motsetning til tilreisende svensker og tyskere gjør han nemlig minimale innhogg

i den bærekraftige, lokale bestanden av taragjedd.

I stedet nyter han som regel tørrfor, næringsrik pellets  i konsentrert form, som dessuten ikke fører til søl og ekle, sure rester på katteskåla.  Røder har for øvrig lite til overs for boksemat som er kjøpt i en av disse billigbutikkene.  Sånn sett har han en viss likhet med Bjarne Håkon Hansen.

For tida er Røder ekstra lat og matlei. Dessuten er han lite kreativ når det gjelder å sette i finne på noe nytt for å skape et mer spennende  innhold i sin noe grå, monotone og begivenhetsløse hverdag. Derfor var det ikke med særlig stor forbauselse jeg forleden mottok hans budskap om at han nå vurderer å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Han er, som antydet, både lite potent,  maktarrogant  og uglad når  noen tar yndlingsstolen hans. Heldigvis blir det vel ikke mer av dette med politikken enn det ble med den fikse ideen om prostiet, og heller ikke har han sørget for å komme i manntallet.

Men tross alt er vi glad i han Røder. Han er reinslig, praktisk talt. 

Torstein Finnbakk

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<< 

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

Om å dyrke et redskap

På en gard hadde de, som de første der i bygda,  fått seg ny potetsettemaskin.

Maskinen stod på tunet  og smilte i vårsola,  som glitra i den flotte, røde  lakken. Da  høvde det seg slik at en  nabo  kom på besøk. Han fikk se det  flotte, nye  vidunderet, som han tok  seg god tid med å ta i øyesyn. Etter å ha vandra rundt doningen etpar ganger og studert  mekanikken grundig, utbrøt han: "Dæven! Det hære va gjevt - ke det e før nåkkæ?"

Av og til, når jeg ser eller leser om disse nye datamaskinene, får jeg noe av samme følelsen: Så og så mye minne, så og så feitt skjermkort, lydkort, så og så stor skjerm, prosessor, HD, CD ROM, RAM, DVD - og hva det nå heter. "Fint ska det va."

Aldri noen gang tidligere i verdenshistoria har et redskap vært gjenstand  for større oppmerksomhet og dyrkelse enn  det som blir datamaskinen til del.

Kan noen forestille seg at en framtredende deltaker i norsk skoledebatt på 1800-tallet skulle ha uttalt: "Det er paatide at man faar Hestedrosjen inn i Skolestuen, hvisikke vore Børn skal forblive Sinker, om Man foretager en Sammenligning med de vilkaar som tilbydes Dicipler i Nord-Amerika og Frankrig".

Var det noen som ved århundreskiftet i fullt alvor mente at folkeskoleelevene skulle utstyres  med hver sin eksplosjonsmotor, som var en av den tida virkelige nyvinninger? Jeg skal ikke dra fram  flere eksempler, bare nevne at en annen svært moderne nyvinning ble gjort da Alfred Nobel i 1866 fant opp dynamitten, uten at man dermed... ? Jaja...de fleste har vel allerede nå  skjønt hvor jeg vil hen.

Da de første datamaskinen ble oppfunnet på 40-tallet - sjølsagt var det svært primitive saker - mente  framtredende forskere at man neppe kunne forestille seg kraftigere maskiner.

I dag ler vi av slik uforstand. Av og til besøker vi et teknisk museum, og drar litt på smilebåndet over tungvinte innretninger som forfedrene våre sleit med, og som ble gammaldagse før vi fikk snudd oss. Det man  burde gjøre, er å hive PC'ene ut av grunnskolen, før de  blir for gammaldagse.

Send i stedet elevene ut i skogen og opp i trærne. DET vil være et framskritt. 

TORSTEIN FINNBAKK

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

Tilbake til hovedsida