Tilbake til hovedsida

 

På Nordnorsken

Jeg kommer i hug en gutt i første realskoleklasse. Dette var på 60-tallet - altså svært lenge sia. En dag hadde de tegning på skolen.

- Oppgava er: Shake, sa læreren - lærerinne het det, den gang.

- Sjeik? spurte gutten forundra, for han var ingen danseløve just, og han dytta Anne som satt foran ham i ryggen med linjalen.

- Shake, dans, forklarte hun tålmodig.

Han svetta lenge, bøyd over klamme oljekritt. Om litt  sto verket   fram i heile si herlighet: "Shake i betong",  hadde han like godt kalt det,  og tegna et slags rutete uhyre.

- Nå er jeg abstrakt, tenkte gutten.

La oss kalle ham Vincent, navnet skjemmer ingen. Sia gikk han aldri kunstens tornefulle sti. Hans kall var å bli skolelærer, med begge ørene i behold.

Ialle afall. Han  forsynte de spekulasi-forma rutene på åndsverket sitt med sterk, tjukk fargestift. Men da tegnelærerinna kom borttil, sa hun bare:

- Nå-nå, og så skjeløyd nedover nesen sin ned på ham, med et lite stramt smil om munnen - ei mine som han lagra bak i hjernekista si og seinere skulle komme til å gjøre seg benytning av sjøl i liknende eller sammenliknbare situasjoner i livet.

Forleden besøkte jeg den nordnorske kunstustillinga, den årlige, i en av de nordnorske storbyene.

Tekstilkunstnerne i landsdelen gjør det slik nå for tida, de vever spekulasi-forma og sterkt farga ruter og er abstrakte.

- Nå, nå, mumla jeg da jeg så det. Men grensesprengende var det ikke.

Det er ei stund sia dette hendte. Det  var på den tid  Kåre Kivijärvi gikk omkring her nede, og bildene han stilte ut var tatt 20 år før dette igjen. Hans bygdeeldeste fra Brenna hadde allerede sittet i 20 år , klemt oppimellom kjøkkenbordet med kalenderen fra Brenna Kop. Innkjøpslag på veggen der bak seg. Slik var det også med portrettet av distriktslegen i Porsanger, stiv som han sto på venteværelset sitt med sneipen i handa, formodentlig røyksugen etter 20 års venting.

Skulptørene er spennende. De sprenger grenser, som det heter. Jeg kan så få faguttrykk, dessverre. Men Gerd Simonsen sine metallvever fikk det til å svinge inni meg - og da er vel hensikta oppnådd, sjøl om det ikke likna noen materiell størrelse. Det samme gjaldt Pia Pedersen sine skulpturer "Ulv i fåreklær" og "Får i ulveklær", skjønt de likna på stoler.

Det meste spennende bildet syns jeg var Solfrid Axnes sin grafikk-collage "Opp av havet". Den hadde noe utkantproblematisk over seg.

Videre falt jeg for Roar Werner Eriksen sitt maleri "Veien jeg går", med mye svart og med sennepsgule haustfarger. Dette bildet hadde også Nordnorsk Kulturråd sett mon i. I hvert all hadde de kjøpt det inn.

Det er ikke bare av lokalpatriotiske grunner at jeg syns Bjørg Langseth fra Bleikvasslia sitt høytrykk "Vinter" hadde noe ekstra over seg.

Per Adde sin rein i storformat med skogsfarger, i denne varianten kalt "Kamp", var et jævla bra maleri. Men jeg har liksom sett det før, som bildene til Kivijärvi.

Ingen  sto og gråt av lykke foran bildene på årets Nordnorsken. Men det var kanskje ikke så rart, for det var ingen andre enn meg der akkurat da.

 

Torstein Finnbakk

 

 

Tilbake til hovedsida