Svartisen kaller
Det var ventet stor-innrykk til Svartisen i helga, fordi denne siste lørdagen i juli regnes vanligvis som den virkelig store turistdagen på breen. Men riktig slik ble det ikke. Halvkaldt vær og duskregn gjorde nok sitt til at den helt store strømmen av turister uteble.
Men parkeringsplassen ved Svartisvatnet var ganske stappfull, og "Svartis 3" tøffa punktlig og trofast i sin skytteltrafikk over vatnet. Alt vitner om at Rana-delen av Svartisen fremdeles er en av de aller fremste turistattraksjonene i Nord-Norge.
- Er det mye folk her i dag? spør Rana Blad ferjemannen.
- Nei de' lite. - Hvor mye turister er det her i dag, da? - To hundre. - Og hvor mange regner dere på en virkelig stor turist-dag? - (Taushet) - Hvor mange er det her når det er mye folk på Svartisen? - Vi har itje diplomatisk førbinnels me Ranæbla.Med en usikker latter og litt forhutlet stiger avisa sin sendemann til Svartisen om bord, og setter seg forsiktig ytterst på motorkappa, mens en svak dieseldunst og fjellets velvære brer seg i kroppen.
Det skvaldrer på alle slags tungemål her om bord i Svartis 3 . Her forbauses man ikke av å høre praktisert både swahili, parshtu og sør-helgelender.Vel over på den andre bredden legger jeg merke til fottøyet til endel av de tyske damene. Spasersko. Ja, til og med sandaler med bare føtter, riktignok med nydelige rødlakkerte tånegler men det hjelper lite, når gradestokken ligger rundt 10-tallet og det yrer og blåser sur vind.
Men de mellomeurpeiske damer tar en alldeles kort promenade langs den blaute stien. Svartis-turen blir for dem en times venting under le-skuret. Veinte på en båt , som Tove Knutsen synger.
Journalisten er først i løypa oppover fjellsida, ihvertfall de første førti-femti metrene. Da piler en sisu-sprengt åtteåring fra Jyvaaskylaa forbi meg, fulgt av etpar italienske ungjenter, som forsvinner imot horisonten. Jeg stopper, og later som jeg fikler med kameraet.
Det er en drøy marsj de tre kilometrene fra vatnet og opp til breen. Journalisten har ikke vært her på ti år, og når jeg kommer over kneiken, lurer jeg på hvor de har gjort av breen... Men et par kneiker til, og rundt et par tjern og opp igjen så ligger den der.
Den sier ikke stort, Svartisen, unntatt når den kalver.
Og ikke er den svart, heller. Men den blå framtoningen med grå flekker virker så mektig når den bare ligger der, at du synes det sier doy-oy-oy-ong inni deg, som en gong-gong.
Ved det store fare-skiltet står ei ensom, alvorlig kvinne, og bare
