Tilbake til hovedsida
- Husk, du er kommmet til Rana.
Replikken, som var mynta på undertegnede, falt utpå haustparten for vel 19 år sia, da
jeg flytta hit. På den tida vandra jeg rundt i gamle, idylliske Strandgata. Raseringa var
allerede i gang, og jeg skyndte meg å ta bilder av noen av de låge, koselige små gamle
trehusene. De forsvant i løpet av kort tid, det ene etter det andre. Den gang prata man i
de ledende politiske kretser ennå høgt om at Moholmen burde jevnes med jorda, og det
blei etter hvert en stor diskusjon om det skulle gå en transportveg på utsida av den
gamle bybegyggelsen. Med "to stemmers overvekt og et nødrop" ble planene om
vegen skrinlagt, og et slags "vern light"-regime for Moholmen blei innført. Ikke
mange år etterpå ble den gamle arresten revet, med velsignelse fra bygningssjefen.
For meg, som hadde kommet flyttende fra Vefsn like før - med sitt nylig
påbegynte Sjøgata-prosjekt - virka hodningene hos det "statsbærende" partiet
i Rana håplaust reaksjonære, for å si det rett ut.
Etter kort tid slutta jeg å forbauses. Så å si heile Mo sentrum blei bygd nytt. Nå
hadde man virkelig sjansen. Enn om Rana ville skjele litt til Rognan, hvor de etter en
stor brann bygde opp et stilig sentrum, etter en plan som tok utgangspunkt i trivsel. Men
her i Mo førte man opp det ene monumentale bygget styggere enn det andre - alle i hver
sin stil. Folk behøvde ikke lenger å si det til meg: Du er kommet til Rana. Mye vatn er
rent i havet siden da. Men de ledene kretser i Rana later ikke til å ha blitt klokere
eller i takt med si tid.
Det meste av nybygging i Mo sentrum de siste 15-20 åra har vært en arkitektonisk og
trivselsmessig katastrofe. Stakobygget er ett eksempel. Meyersenteret et nyere og ikke
mindre groteskt, for ikke å snakke om den "forbrukerstyrte" nabokolossen. De fleste
bymiljødiskusjoner i Rana ender med at snøscooterproletariatet uttrykker sitt
"skrikende behov" for parkeringsplasser. Og parkeringshus har man virkelig hatt vett til
å bygge - den ene bunkersen etter den andre, i herlig samrøre mellom handelsstand, og
politisk ledelse. De to nevnte kategorier sitter vekselvis på fanget til hverandre her
på Mo, som i dagens Øst-Europa.
Foreløpig klimaks i byplanlegginga på Mo skjer da den freda Losjen blir revet midt foran
nesen på politisk og administrativ kommuneledele. Ikke engang politiet, som er raske til
å rykke ut om en ranværing urinerer i et smug en sein nattetime, reagerte da Losjen ble
smadra netters tid. Og nå - sentrumsparken. Jeg sier ikke meir. Du er kommet til Rana.
*****************************************************
- Vil renten og kronekursen nå komme til å fare opp og ned som en jo-jo? Olav Gran
Olsson kvekket på TV i går og gjorde oss uendelig mye klokere.
- Mja, si det, du, mumlet
Røder, gjeldmonsen, som lå uinteressert på golvet, uanfektet av den gjeldskrisa som
truer i horisonten.
Røder er feitt fornøyd så lenge han får pelletsen sin, og vurderer
å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Kanskje vil han gjøre karriere, rekrutteringskrise
som det er der i gården. Kommer han noen gang i formannskapet, vil det øke
gjennomsnittsintelligensen både heime hos oss og på Tinget.
Men nå er det renta som
står på dagsorden. Eller «renten», som de sier i media. Rentefoten, som vi lærte på
skolen at det het.
Enkelte folkeopplysningsartikler i dagspressa i det siste omtaler da
også fenomenet som om renta skulle være en vital legemsdel, popularisert legevitenskap i
Det Beste-stil, med titler som «Jeg er Kjell-Magnes rentefot». Jeg har forresten hørt
at Theisen skal fortsette i TV, nå som rentolog, med daglige rentevarsler: «Mandag og
tirsdag ventes renten å stige på Svalbard og i resten av Nord-Norge. I høyfjellet
østafjells er det utrygt for minusgrader og forbigående fastfrysing av kronen...»
For
svært lenge siden, det vil si ei veke, var det mange som snakka om støtteoppkjøp av
kroner. Denne mirakelmedisinen mot spekulasjoner og inflasjon er det blitt merkelig stilt
om. Men jeg akter aldeles ikke å tie. Tvert imot, jeg oppkaster meg med dette til
økonomi-journalistisk kommentator i særklasse, og gir med dette startstøtet til en
privat aksjon som skal redde Kongeriket fra konkurs. Nå skal jeg raske samen alle de
papirpengene jeg har, gå til min bankforbindelse og forlange: «Gi meg heile beløpet i
kronestykker!» Det samme med lønninga. Heretter godtas ingen skarve datautskrift. Jeg
skal ha pengene mine i pose, i kronesstykker, gjerne pakka i hendige pappstuter. Herved
oppfordres alle lønns-, trygde- og subsidiemottakere til å gjører det samme: Veksle inn
papirlappene. Kjøp kroner, og legg dem på kistebotnet, fjernt fra spekulantenes griske
langfingre. Sedler er landssvik.
*****************************************************
Ha det kje vøre førde at eg va nøgd, så ha det kje vørte at eg ha føre på
ælgtrænengssjuteng i år. Eg ha kje så mykje så rørt sektan på ælgbørsæ, ikke på
aille di år. Ho ha aill sin dag vøre så på at eg ha måttæ ruthåille ho ulite åt
vinstersiæ så ho kje sku va F R på. Jau, såm sakt, så for eg åt Reinæmoskojen
herienkveiln, å det va både sjur å mår å ligetæl resskatt di ha tægnæ på paper å hængt
på gran borti jesken, å hain Johanbjørnar kokæ kaffe. Å vi muræ å skaut. Jaudå, di
træft mekvart, di ainner karan. Mæn eg, sir du, ikke planær. Einn ho oppfaul seg
sålesen, ælgbørsæ, sålesen at ho betraktæ tælåme deinn dær pappsjuræ såm ein
truæ dyreart. Ikkje eitt træff i sjivæ, mæn måillspårutn sto bortimeillæ sirønæ
å isterkjærran.
- Det bi nok ikkje Kongelaget i kveill, drog hain på stainnplassen førsekti ein løsti
ein. Mæn hain kjikæ på skrå på meg før hain ha kansje haurt at eg va snar å drag i
masengen. Mæn eg smilt no bære mett kledelegste monalisasmil å plokkæ ihop tomhylsn å
sletræ ælgbørsæ atti baksete å for heim.
På heimturn så får eg sjå åver åvergangen i Langesæ der va det eitt utdrekkengslag
så ha strækt ein sånn brei ty-plakat, minst tie metær lang kanskje meir, me tæksten
«Gid du lenge, lenge, lenge, leve må». Jaha. Då det vel å vakkert va vørtn mørt så
for eg å skar ne deinn dær karn, å måran eitte så for eg på sjøttarbann å hængt
opp deinn dær tyræmsæ.Å eg tæl å mur å sjut, førstår du. Mæn næi. Ikkje
eingång når eg sektæ på det mettigst «lenge», så snertæ eg blenken. Å eg tæl å
peper å drog ho, børsæ, føst længer å længer tæ høger, mæn ikkje liv. Så meir
å, meir tæ vinster.
Å då fækk eg napp. Når eg sektæ på «Gid», så snertæ eg rengen åver å'en i
«må». Å no vist det seg det, førstår du, at eg mått skruv sideskruven ut så hain
bøtnæ kje længer. Så mått eg på Fundia førstår du, å få di tæl å sveis på
nån sæntimeter ækstra skruvgång, så eg fækk yderligere 150 knepp tæ vænstre. Å
då førstår du, då kåm ho. Då vart ho førstan på. Du veit di dær storsjøtteran,
hain Lillerødvainn å di dær karan, når di har børse så e på, då sir du kon eitt høl i
blenken. Mæn ælgbørsæ mi, førstår du, ho vart så på at då eg skaut opp tæ
prøven så vart det
**************************************************
Eg sir i avisen at bønnern di e så dyrisk reidd før at råvdyran ska tak sauen å et
dæm opp. Dein hær sommarn åg. Å stakkars stakkars smålam sei di, å læss så di syn
ont om kreturan så bi drepen a gaupæ å bjynn å jærv å varg å moværengæ inni
fjillan. Mæn det støst råvdyre a di aill det næm di kje me eitt kleven orl, før det e
næmle bønnern sjøl. Før ke di jær bønnern, jau di dræp kvar ein sau så snart det
bær utpå blåhaustn, før fote, jær di, å høgg opp tæl kotelættæ å det så bi
ijænne det mæl di tæl hakkpølsæ.
I deinn tiæ vi no ha vøre inne i ha førræsten Nårges Ryggrad vøre mæst opptatt a å
haill Åpen Dag, før ikkje å snakk om Åpen Frauvogn. På E6. Mæn det hør no egeæntle
ikkje hit.
Mæn no e det tiæ før å søk feilletællatels. Å får di kje tællatels, så sjut di
så lik samt.
Eg kjæm så på ei historiæ om ke det jækk før seg i Brygfjilldaln hereinåre. Det va
ein hålaus kårkaill så vævlæ tæl fjills i middagskviln mett i slåttåinn, å så
bar det kje likar tæl einnn at hainn jækk seg i einsteille (det er: gikk seg fast, så
hain ikke kåm seg værken opp eller tæbakers) på ei bærghyllæ oppi fjillsiæ.
Å kailnn tæl å hu å hålæ natt å dag i åttdagæ, så tæ sluitt så va di nån
karæ så tok seg fri ein dag å klængt me live såm innsats opp på fjille på øversiæ
a kårkailln. Å så førstår du så ha di rustæ seg me aill de tåg å reip så tæll
va der i bygdn å sjøyitt ihop sålesen at det vart bra langt mæn vart det langt nok? Å
næi, di nådd kje ne åt kailnn det va mykje så sjelt.
Så di jækk no slukøræ heim å så va det ein uta di, hainn Jænvart så satt i
hærrestyre. «Her e bære ein teng å jær», sei hain Jænvart å hivæ seg i borl-einn
å skreiv søknad. Åt Kången. Om feilletællatels, førstår du. Mæn Posten va kje
mykje snarar då einn no, å det jækk på trevekesvis uten at di fækk nåkkæ svar. Å
då vart di så førleiæ uta å hør på dein dær bæljengæ oppi fjille at di rætt å
slætt tok å skaut kailln. Å dajen eitte så fækk di feilletællatelsn. Å gla va no
di.
*****************************************
Eg sir i avisen at utskarpværengan di e kje aill når main sir dem. Einn di va så
kailaus at det va kje ainnæ rå einn at di tok å støyft seg ei flytebryggæ. Ita
støyp. Så førlegen va di, mæn di va kje opprådd, bjuræ ihop sementsækka me det
rømtest nei fjæræ, å så lånt di ein semeintblainnar os hain Ledvart, å va det
nåkkæ di ha nok a så va det fjærsann. Så tok di kvar sin jarspaæ, kørvan, åså
hivæ di seg i blainnengæ. (Det va kje det di va mæst vant me, å blainn så mykje, næi
det va no ænest føst å ænest sist der i bygdn).
- Hm, hain bi før tørr! sa hain Ledvart, hain va dein så ha mæst jorl å ha lekså
oppkastæ seg tel einslags naturle støypingsbas å no sto hain som i transe å gløttæ
inn i sementblainnarn.
- Kedå, tørr. Ha du haurt om vaselin? hain Jænskrestjan kuinn ikkje dy seg, deinn
sjælmen.
- Støypen, din tåpk... Svaræ basn, å så slo hain ei bøttæ kaillvatn i blainnarn
bære så det drefsæ omkreng di der di sto.
Å hain Hidvart så ha vøre i transporten i militære hain sto før trillengæ, å
slompæ trillbårlass ette trillbårlass oppi fårmæ åt det så sku bi nykaie, sjølve
juvelen i marinaen der i bygdn. Å me hain håill på der å grisæ hain Hidvart så heiv
hain oppi gammal sykkelrame å kaffekjelæ å steikomnæ å krokatspikar å avlagt
hæstgreiæ å aill deinn mainnsjit så tænkes kuinn så di ha kåmme dragan me ifrå
garlan tel armering. Det va telåme nån så kåm draksan me ein kårkaill, mæn då sa
hain Ledvart ståpp. Å me di heill på sålesen der å dømster å akaeder nei fjæra,
så kjæm hain Arki Medes våres føbi, hain går på høgskolæ i Tronnheim å tar seg no
heimeturæ mekvart å skrøtæ a føreillern når hain e blakk. Å gla i å ta i eitt tak
så hain e så går hain der å snøvæ bortåver bygdæveien å speinn småstein, å rek
så nei fjærsteinan der kaillan sett å heill småkaffe.
- Åja, heill dåkk støypeng, goddag, sei hain, flågvete.
- Åja kai,sei hain, - Å dåkk trur det flyt! sei hain. - Mæn det ska eg kaver før at
det ikkje jær, sei hain. - Før dåkk ha kje tikje omsyn tel naturlåvan, sei hain. -
Før det kjæm ailler i værden tel å flyt vis ikkje kiloprisen på kaie bi høger einn
sementblainnarn e tong. Veit, eg, sa hain, vektiprøtten.
Mæn kaillan di for heim å heintæ fjærnsynan å videospæleran å reiv me seg
mælkemasjinan å badekaran å kjøkkeninnrednengan, å pængan på kistbøtne å ei å
ainnæ tjænesttaus, å braut det oppi førkarlengæ ailt ihop. Å støyft dæm kje
flytekai? Å flaut det kje?
*****************************************
Eg ha slutæ å bryt i meg ægg a måran. Ikkje på gruinn av kolesteroln, mæn før det at
eg e syn ont om hønsen.
Å i tællægg så teinkje eg såm så: Kansje akkurat når eg sætt sjeiæ i plommen så
kjæm ein talgokse eiller ei møkerdongsiri flaksan førbi vindue. Å så får ho ont a å
sjå ke eg fær åt me deinn oppvæksanes fauelslæktæ. Sålesen e eg faktistalt heilt
på lenjæ me hainn Børre Knutsen i værn a det ofødte liv, deinn ofødte kjukleng
nærmar bestæmt.
Ikke det at det sjell nån a dåkk, mæn eg kain no aligevæl betru dåkk at eg e heilt
slutæ å bruk motorkjørty når eg ska på arbei. Ikkje bære førde at eg har støtt
arbeidsvæg, mæn eg ha lakt mærkje tæl at i Toranesæ på Fålkets Hus e det ein teteng
så heill bygging bol oppuinn taksjægge, å eg har kje mot tæl å skræm hain.
Derfør så bruk eg trampsykkeln, å då tar eg ein omvæg åver bruæ i Mobetjen,
førstår du, videre åver Langmoheiæ å ne etje Norlainnsveien, å så venkel eg åt
Sankthanshåjen før eg tar uinnælainne fatt tæl Nytårje, førstår du.
Eg ha kartlagt aill småfauelbolan i Mo, å vis eg ein sjeilln gång har ærn eintæn på
cooppen eiller dein ainner plassen så planlægg rutæ mi utifrå ke hæn det e
fuillvørpen, ke hæn di ei strøyft å kehæn di e flygarfærdi vørten, tetengongan.
Du får ikkje meg tæl å spiker opp eitt starhus. Det e så mørt å trångt inni didær
kasan at småfaueln stakkars får klaustrofobi å bi ijælskræmt. Å så værp hain
ikkje, å så har vi det gåan.
Julnek bein eg kje tæl å hæng opp, førde at snyspææræ kain svøl kårn i
ranghærsjen å kvælest attne det.
Det e årevis si eg jømt sjian puinn skøt-tæle. Eg slutæ å reinn, eitte at eg fækk
bu om at rypæ ho kuinn gang a høv oppi løypæ å bryt a kragæbeine. Då bjyint eg me
truge.
Eg hør førræssen di sei at dein dær faueltittardajen di dær fauelkaran bruk å ha i
Ængasjyen, deinn ska dæm sætt ein ståppar før, før måsn hain e så lite før seg at
hain bi uinnele viss du still deg opp å nistaræ på hain, å så sluitt hain å sjit
åså får hain førståppels å så slut hain å værp.
*****************************************
Hereindajen jorl eg meg ein sykkeltur ijønæ Mo. Eg sku på møte i Losjen, ha eg tænkt,
tørrlakt så eg va. Det va lejnne si eg ha haft hain ute, sykkeln asså, a dein ænkle
gruinn at det ha vøre vinter. Å på hålkæ der e hain kje nån kar, sykkeln asså. Mæn
i metten a mai e hain før det mæste bærrmark vørtn så då drestæ eg meg ut på ein
ailler så litn sykkeltur. Å eitteså det va søndag, så va det såpass langæ imeillæ
bilan at main blettæ. Truidd eg. Før det var ulite veinteng attne ruinnkjørengæ i
Toranesæ. Eg vart beint høvtuilln, førstår du, a å sjå på ranværengan der de
serklæ kvillaust ruint å ruint. Mæn eg førstår dæm gåitt at di tok seg nån
ruindæ, før di vågæ seg bortijønæ Strainngatæ ein eitte ein. Det e ju både jilt å
nåkkæ førhåillvis nytt me ruinnkjørenge, å nymotens vell i Ran sei sån serka ti år
gammalt. Jau du, eg fækk no eittekvart steklæ meg bortåt ein fotjængaråvergang, der
eg ha tikje oppstilleng. Mæn føstgåinnen eg tok speinntak å sku tråkkel meg åver,
jau då kåm det ein pærkjel ainnøvan i ei Geleinndervagen å sprutæ meg vel åver me
dyæ, førstår du, å dein næsten så kåm kjøran hain va så rasanes på meg å
kjørtye mett at eg mått gosnakk me sykkeln ein halltimes ti eittepå før å få hain me
meg åt byen. Jauda, eg kåm meg no åver gatæ, sjøl om det va nære på me ein Volvo
så næssen kleft hælsænan a meg.
Eg førsto no såpass eitte di dær antydnengan eg ha fått, at syklæ e ikkje spesiælt i
krithuse hos ranværengan. Kjæm eg så, eitte diværse sjærmyslenge, førbi
Samvirkelage. Mæn då såg eg at det vart kje nåkæ losjemøte, iværtfaill ikkje dein
dajen. Di håill på å kjaurl vækk ein matrialdonge me ein masjin. Å eittekvart så det
vart ryddæ så kåm det nån kaillæ me malengskostæ å kvitmaleng. Det va
Hainnelsstainnførenengæ så håill doneng før å lagæ meir parkerengsplassæ. Det
hastæ, før det sku varæ salg på Samvirke å Meyer å ei uta belletførrætnengen,
ailleriæ a måndajen. Å apropos: Ikkje begrip eg at di tør å ha så lite
parkerengsplassæ inni Ran. Ein tæl mainns må no varæ nok, sei du? Mæn einn
kjærrengen å ongan, ska di gang fri? Det e no kje meir einn rætt å rimele at di får
kvar sijnn? Å kefør ikkje mærk dæm me namn, kvar ranværeng sijnn plass? Di kain få
ideen, di så vill ha hainn. Det e tråss ailt valgår næste år.
*****************************************
Folosofi e ein vekti del a menneskets tilværelse. Godag, førræsten!
Hain Olvart hain va håiln før å varæ ulite a ein filosof der i bygdn, sprængfuill a
livsvisdom så hain va. Eitt odødele sitat eitte hain e før æksæmpel det hære:
«Eit langt liv ha lærdd meg at ska du jagæ sauen uinnæ lainne, så jeill det om å
kåm seg på øversiæ a sauen».
Kørvan di brukæ å gang åt hain Olvart å spælæ kort, mæn di va kje snill me hain
ailltiæ. Ein gång for di inn åt hain me hain va borte, å så låst di døræ, å så
nektæ di å slæpp hain inn då hain kåm heim. Då vart hain storsint å tok ei øks å
knatræ kjøkendøra, mæn då hain vel å vakkert va inne, va raserie lekså skreillæ a
hain, å så sei hain bære me mild røst: «Åja, dåkk spælæ kort!».
Hain Olvart, hain ha sjete på meir einn eitt dass, mæn hain va kje bære opptikjen uta
di åndele værdian, næi så langt derifrå. Hain va osedvanle gla i mat åg, særle
færskauar.
Ein dag kåm hain åverraskanes å oveintæ å obøen åt nabogarlæ, å då hain kåm
ijnn i kjøkene får hain sjå at di sett å et færskauar. Hain ga seg kje tiæ tæl å
hæls godag, mæn svengæ seg åt borle me ein gång å så sei hain: «E det her eg ska
sett?».
Hain va gammalongkar hain Olvart. Nabokørvan di kuinn ikkje blett me å varæ niørsle me
hain, å ein gång, førstår du, så sporl di hain rætt ut om hain ha haft seg
kvinnfålk.
«Mnæei, mæn ein gång va det nære på. Eg håill på å krasæ på stuløftæ ilame
tjænesttausæ, å eg ha just firæ boksæ neom ræva, mæn då ropæ ho mor at det va
middagsmat, å eg visst ju at det va færskauar...».
*****************************************
Det vart no bære guss goe vere det hære gåitt nyår!
Kedeskaftat strakst det li åver nyårsdajen så bi hainn finver?
Bejynnelsn a januar e tiæ før eittjetanke å oppsummereng. Ikkje aill uta åss kainn syn
tæl vækst i åre å jækk uinnæ nyle. Hainn Osvall va kje uta di så reiv snarkjen a
kjelostn. Ein dag hainn satt attne ovn å gros v seg i nesbøran så si ho Osvaldæ
sålesen:
- Du ha kje jort det gusskafte grainne på heile fjorlåre, ha du kje, dijnn svaretns
syrian!
- Ha eg kje det ha eg kje det? Kem det va så bar ut jultreet a tyvedajen?
Hainn va kje kjeint før å varæ spandabel, hain Osvall, mæn det va di så meint hainn
satt på oberørte sjælelige ressursær. Sålesen va det ein dag præsten møtte ho
Osvaldæ nepå butikken å så sei hain:
- Såvidt jeg har hørt, er Deres mann en person med sjeldne gaver.
- Jau, kvittert ho Osvaldæ. - Eg ha kje anamt julgåvæ ifrå hain på mijnst tie år.
Mæn me seg sjøl va hainn ikkje fuillt så gniaraktæ, va hain kje, hain Osvall. Såm me
eitt uinner klaræ hainn i satt ailler å skaff seg eitt særtefikat, å ein pent brukt
Moskvitsj kåm hain heim me i triumf.
Ein gång hainn kjaurl i største fart ut på bygdæveien tætt framom busen, så Bus-Jens
så sjåfør va hain bræmsæ i villels, hivæ busen i grøftæ så skulongæ å
mælkspainne å formjølsækkæ di spratt væggimellæ. Då veivæ hain Bus-Jens ne rutæ
å så sei hain:
- Du Osvall dett tåpkretur, kainn du kje trafikkreglæ i det heile tatt?
- Mæi, sei hain Osvall. - Det e dåle me det, eg trur kje eg kainn jølp deg, mæn vis du
kjør åt lænsmainn å spør, så får du sekker rede på det du luræ på.
*****************************************
Det e kje ailt så ser ut sånn så det e, f¢r å sei det på deinn måten. Hainn Torval
føræksæmpel hain va kje håilln før å va uta di jupestan (det er: ikke blant de
klokeste). Ein kveill i aveintn då hain kåm inn, då va hainn kje belli å hain sa at
«Arnakken hain e kje stort å lit på. Di skriv at vi fækk nymåne i går, mæn eg eg ha
v¢re å gl¢ttæ på hein, å det e no deinn same mån vi ha i førivekæ!»
Hain Torval hain vart nater på ho Dardanellæ, ha eg fått meg førtærdd, på ein
jultrefæst, før ho sa at nesen hains hainn va så lang å grainn (det er: tynn) at hainn
såg ut så ein snøtt (det er: han-menneskets penis).
Mæn di vart no jift på gammardagan di toen, ho Dardanellæ å hainn Torvail, fresk å
røri like tæl det siste, va di, f¢rtærdd fålk, bortsett ifrå det at hainn Torvall va
så dyrisk plagæ me f¢rkj¢lels, hainn fækk det me det at hainn mått snyt seg me'ngong
(det er: stadig vekk).
Eg e no beint kje sekker på ke det hære bær hæn, eg kjæm så på ho Konfusæ, ei
gammaljeinæ (det er: gammel jomfru) heime. Ein dag for ho leian åt nabogarlæ me ei
oksgærnku. Det va kje heilt fritt f¢r at ho va ulite bytingsaktæ (det er: beskjeden) ho
Konfusæ, mæn ho pekkæ no på å jækk inn å neiæ «Guds fred» å stilt seg opp attne
kjøkendøræ me heinn på ræva, åså sa ho: «Eg kjæm me ei ku, men eg veit kje.»
Å no ska eg fortæl nåkkæ tråilløyle (det er: meget morsomt) tæl sluitt. Tantæ
heinnes Konfusæ, ho Jens-Hans-Doret, ho kåm ein gång åt nabogårn åt Sletthammarn. Å
ho kåm no inn å bar opp ærnan sennæ, jaau det va no det at ho vill kjøp ulite
møsbrøm (det er: prim, brunost). Jaudå ho Bentinæ i Slætthammeræ ho va kje tongbæen
ho vog opp ei mark me m¢sbr¢m, mæn så sei ho: «Du sku apseluitt ha haft eitt paper
(det er: papir) å haft møsbrømmen i men no e eg så opprådd før paper. Nei, e eg
verkele paperlaus vørten, eg lyt gang på løftæ å sjå om...". "Neidå
neidå", sei ho Jens-Hans-Doret, "vøl ikkje vøl ikkje, eg har eitt paper me
meg, sjå her, eg fainn det borti skojen, det ha vøre møsbrøm i det før!».
*****************************************
Eg tappæ opp heimbryggæøle iaftest. Ikkje det at det vart nåkkæ å skrøtæ a, bære
sempelt tomtebrygg. Bortsett ifrå eitt ekstra sokker-kilo åså nån få nevæ rosiner å
gjernæ ulite jortornsalt, før eg ha haurt at det ska varæ så jæft før at det ikkje
ska bi sånn frøktele sprutgång.
Jaudå eg mått no smak på det og, gjestersøe. Å no så eg e kommen tæl hyddjæ så
kain eg førsekker at det e kje meir einn før vanle matøl å rekn.
Visst dåkk førresten at det va på deinn hær tiæ di brukæ å brygg, strakst hainn
vart levˆer i adventn, Hain Tommås Før Jul, så di kaillæ det, når det vart regn
å glarhålkæ puinn jul. Jauda det kuinn sagt heinn i eldgammal ti at di svidd seg ein
skvætt, både tæl jul å ainner kjerkjehøgtie. Di føllt arnakken sålesen meir før i
tiæ, jorl dæm.
Førræsten så kjæm eg på ei historiæ eg lyt førtæl dåkk, og ho e bættele så
arti:
Det høvd seg sålesen at det va nån kørvæ så ha vøre borti ein bekkjedal å kokæ
seg nånogtrædve reinnanes flaske.
Å etjepå at åinnæ va over så berætt dem om det hær storvarpe åt kårkailln, hainn
Johan-Nirs, førstår du. Hainn ha svidd nån stampæ i si velmaktstid, hainn va gla i det
der slaje einno, men det vart sjelnar å sjelnar kåst før hains del, før ho Mentusa,
kjærringæ va så frøktele reliøs vørten.
- Men, sei di, kørvan, men det va sørgele at det vart så mykje hår i brennvine, før
det va ein raillmons så droknæ i satsen.
- Nei, no fjas dåkk før meg, sei han Johan-Nirs, no lug dåkk, før det fer då kje hår
igjønnæ sputniken, tåpkørvæ, sålesen når ein kok, sei hain Johan-Nirs, hain vart
passele arg, kailln, meir hålaus va hain no ikkje.
Men sir du så tok de der ratækørvan å kørdd i ein kåpp åt hainn Johan-Nirs. Men
før dem sjænkt hainn så ha dem vøre å røst gangle med bust a gammalmerra å haft opp
i glase. Å førstår du hainn Johan-Nirs hainn drakk me velbehag før det va så just
ikkje nån asmak på det dære, om det va ailler så mykje enkeltkokæ.
Men plussele så fer det såm eitt fermels over ansekte på gamlingen, å hainn frøs å
spøtt å svær å hekst eitte vˆere:
- Jau så gu va det hår! kvæsæ hainn fram.
*****************************************
Vi journalister beskyldes ofte for å ty til store ord, kanskje særlig når vi mangler de
virkelig feite sakene. En kretsmester i kulestøt står, om han er aldri så blyg, alltid
i fare for å bli omtalt som «karismatisk» på sportssidene, og blir uforvarende
plassert i bås med både Abraham Lincoln, Mao Tsetung og Yngve Hågensen.
Da Vegard Ulvang gikk som fortest på ski, og følgelig var på sitt mest karismatiske,
kaptes norske lokalaviser om å finne lokale tilknytninger til skihøvdingen.
«En av oldeforeldrene til vegard Ulvang het Julius Ulvang. Da han levde, var han en av de
sterkeste menn i Kirkenes», kunne bladet Finnmarken berette.
Hallingdølen meldte over fem spalter at «Fetteren til Vegard Ulvang bor på Roa». En
journalist i vårt storesøsterorgan Nordlys kunne opplyse at han for sin del «aldri har
opplevd maken til paniske tilstander på denne siden av polarsirkelen» som da Vegard
Ulvang og den øvrige verdenseliten deltok i et gateløp i Tromsø.
Joda, jeg er klar over at jeg er «ut» når jeg skriver om avdanka kjendiser som vi knapt
husker sponsoren til lenger. Jeg tar likevel sjansen på at enkelte kanskje drar kjensel
på navnet Kjell Bækkelund. En gang skreiv en kollega i Nordlandsposten at «Da Kjell
Bækkelund ankom Bliksvær, som har tolv fastboende, var han iført rød golfjakke, grønn
og høyhalset pologenser, grå slacks, røde skinnsko og en slitt frakk». Jeg veit ikke
hvorfor man lot leseren sitte igjen som et uvitende krek og gruble over hva slags sokker
komponisten hadde på seg.
Mens jeg er inne på klær, vil jeg nytte høvet til å nevne avisa Firda, som skreiv om
ei kvinne fra Straumsnes på Fjaler at «då ho skulle inn på soverommet, gjekk ei fin
due og trippa på golvet. Dua var ikkje skjerr av seg, så ho var lett å få tak i. Dette
er ikkje første gongen dyr har vore på besøk hjå denne familien. Både oter og hare
har også vitja dei».
Nok om det. Forleden opplevde jeg at en TV-journalist titulerte Nils Arne Eggen som
filosof. Så gå hjæm og lægg dåkk, Sokrates, Platon og hva de nå heter alle sammen.
*****************************************
Dette er en advarsel: Det følgende er prosjektrelatert.
Utgangspunktet er en annonse om utdanning i prosjektledelse ved ette av våre nordnorske
universiteter. Fem vekttall. Kurset er kompetansegivende. I prosjektledelse. Skreddersydd,
antar jeg, for kommuner, organisasjoner, institusjoner, bedrifter, næringsliv,
børsister, dataister og gitarister. Og kanskje for journalister, med mange prosjekter å
lede seg gjennom i løpet av en ugjestmild, for tidlig vinterdags morra.
Da slår det hele min full tyngde, som det heter, hvordan vi mennesker preges av
prosjekter. Sjøl har jeg et prosjekt med å komme meg opp om morran. Jeg liker
dormeprosjektet bedre, liker å ligge litt attpå, som det heter. Kvile meg litt, mens
klokkeradioen med NRK Nordland kjører sitt rituelle slumreprosjekt. Heilt til kona,
morrafuglen, sniker seg inn og lyger meg i øret at «Nå kommer jeg fra jobb!» Da kommer
dusjeprosjektet, barberings- og påkledningsprosjektet, for ikke å snakke om
brødskive-med-brunost-prosjektet, skarpt fulgt av et jakke- og skolisseprosjekt, et
sykleprosjekt, hvordan-unngå-å-se-andpusten-ut-prosjektet-når-du-sjokker-inn-døra-på-
j obb-prosjektet. For ikke å snakke om
se-overraska-ut-over-at-morramøtet-allerede-er-starta-prosjektet. For så fanden
prosjektere meg ble ikke klokka ett minutt over halv ni i dag også...
*****************************************
Visitors since 01.01.00
Tilbake til hovedsida
This page hosted by Get your own Free Home Page