Tilbake til hovedsida.
Finskinspirert teaterprosjekt
"Täälä Pohjan täden alla" het stykket, og var skrevet av ingen ringere enn Väinö Linna. Som deltakere i et intensivkurs i finsk i Jyväskylä, var vi invitert til sommerteater med en amatørtrupp fra en liten landsby i nærheten.
Scenen var et lite torp på et nes ved en innsjø noen mil utenfor byen. Det krydde av lokale skuespillere. Noen av dem hadde endatil forseggjorte husmannskostymer, slik at vi skjønte hvem som var med i stykket og hvem som bare var kommet for å se på.
Det var sommmeren og det var varmt.
Ettersom vi alle - en del håndplukka nordmenn, dansker og svensker - hadde gjennomgått et to ukers finskkurs, sponsa av Nordisk ministerråd, stilte vi lydige opp i den lyse sommerettermiddagen.
Kurset var inndelt i nivågrupper etter bakgrunnskunnskaper, nivå og formodet intelligens. Vi nybegynnerne fra Nivå 1 ble tilvist de fremste plassene.
De fleste av oss fra Nivå 1 lo høgt og støyende da hesten kom inn på scenen. Hesten var blakk. Det var jeg også, etter en runde på byen kvelden før.
Da de skjøt med skarpt oppi blåbærlyngen, rekna vi med at det var vinterkrig, sjøl om humla suste den ettermiddagen.
Vi hadde med oss niste, for kvelden kom til å bli lang.
Ved sida av meg satt en danske. Han hadde med seg noe skikkelig software, som vi nøt med forsiktighet og stil, for bak oss satt en svenske fra Nivå 2. Han het Paul Niska og var polis i Boden, så vi hadde respekt for ham.
Vi hygget oss kraftig der vi satt på de komfortable trestubbene våre. Dansken jobba i Nordisk ministerråd. Han trodde vi ville få separatistbevegelser i Nord-Norge innen 1990.
Jeg har sjelden truffet så synsk et menneske.
Og imens hadde teatret gått sin gang, helt til der hvor lensmannen kommer inn på det stakkarslige torpet i en liten Chevrolet lastebil, okerfarga, som veteranbilklubben i Jyväskylä hadde klart å sveive igang for anledninga.
Og finnene hujet.
Men da lensmannen hadde arrestert den arme Aleksii Koskela den eldre, åndet amerikaneren ut, slik at aktivistene fra Suomi Bygdefolkets Krisehjelp lettvint tok lovens lange tarm igjen borti vierkrattet, stikk i strid med både manus og forventninger.
Det ble tilløp til pipekonsert blant den yngre delen av publikum da massene på scenen - i stedet for å rive den forgjelda bonden ned av lasteplanet under seiersrop og rød fanevifting - ga seg til å skuve på chevvy'en, til de endelig fikk den igang, og forfølgelsesscenen kunne fortsette upåaktet.
Mens svenskene fra Nivå 2 bælja og vifta med de tåpelige små skyggeluene sine.
Sixten, derimot som var bussjåfør og satt sammen med oss fra Nivå1, hadde gjennomskua det heile. "Skitt i forgasseren", sa han, på svensk, og svor.
Hvordan det gikk med storyen til slutt fikk jeg aldri vite.
Mens de holdt på med å forestille en primitiv standrett i Mikkeli, kom den svenske folkepastoren fra Haparanda også fra Nivå1 smygende. Han foreslo kjettersk en diskret retrett, til en sauna som ligger like ved hoppbakken til Matti Nykänen (for de som husker ham), i den hensikt å nyte noen kalde pils i all anstendighet.
Og morro ble det. Og forbrødring. Og forsøstring og kulturutveksling over landegrensene.
Før jeg kom meg til Waasa dagen etter, hadde vannpumpelageret på Fiat'en sprunget lekk. Jeg måtte stanse ved vegkanten og gå langt bortover den østerbottniske prærien til en kornbonde og aller nådigst be om vatn. Men han skjønte svensk, og faren hans hadde vært i de kvite styrkene til Mannerheim i 1917, å dømme etter diplomene i gangen. Da jeg hadde gått de par kilometrene tilbake til bilen, med lua full av vatn, oppdaga jeg en bekk like på den andre sida av vegen.
Mange år har passert vestover siden den gang. Nå spekulerer jeg på å arrangere et teaterbesøk.
Dersom vi klarte å utløse nok midler, kunne vi leie en arbeidsledig bataljon fra Den røde arme hit samtidig, slik at finnene og russerne sammen kan sette opp "Ukjente soldat" i Mo Industripark, like ved siden av det påtenkte søppelforbrenningsanlegget. Da får vi nemlig bruke en replikk som passer innmari godt her i denne fordums jernverksbyen: "Koskela från Finland. Eter jern og driter kjetting". Eller kanskje: Eter spesialavfall og driter dioksiner".
©
Torstein Finnbakk
Siden 01.04.01: