Tilbake til hovedsida
www.brygfjeld.no
Bøyd over grytene tar han imot oss i det meget velutstyrte, romslige kjøkkenet på Steinbakken. Kjøttdeigen til familiens mandagsmiddag freser over gassblusset, hvor han tilsettter ei klype italienske krydderier, samt kongsgress. Kjøkkenet, i den reineste bonyttstilen, er tegna av arkitekt, men han har komponert og snekra det sjøl.
Ingen av de rustfri ausene synes å være opphengt på tilfeldig plass.
Ingen skuff er plassert uten nitidig omtanke for funksjonalitet og estetikk. Her er kjøkkenet både en arbeidsplass, et samlingssted, en koseplass og formodentlig også et smakested. Svein Arne Brygfjeld fyller 40 i dette særs runde årstallet vi skriver for tida.
- Jeg må vise dere vinsamlinga mi, sier han på et langt seinere tidspunkt i samtalen.
- Men var ikke du avholdsmann?
- Jo, en gang var jeg det.
Men jeg ble fascinert av hvordan vin blir til, og så måtte jeg prøve å lage vin. Men jeg syntes det var tåpelig å ha alle flaskene stående i kjelleren uten å smake på dem... Når det smakes på vin i den Brygfjeldske heimen, skjer det såjust ikke av melkeglass, men av utsøkte drikkeredskaper signert Riedel, som det synger lenge i etter at du har dratt peikefingeren langs den syltynne kanten, noe fotografen imponeres over. «Det er kjekt å ha Svein Arne til venn.
Både er han et flågvit (intelligent), og i tillegg er han hag (flink med hendene», sier en kilde i hans omgangskrets. «En jækla skvær kar», er en annen karakteristikk. «Filosofisk. En god dikusjonspartner, ofte ganske morsom å diskutere med». «God til å finne på tråillheit» er et annet utsagn. Sånn er det med den saken.
Her følger den obligatoriske kronologiske snøgg-biografien: Svein Arne Brygfjeld har, som etternavnet røper, rotsterke aner fra Brygfjelldalen.
Så hopper vi over barneskolen osv. Fordi det kommer til å bli viktig for det som følger, nevnes at han i ishavsbyen Tromsø for sånn omtrent 10 år sia tok sitt hovedfag i informatikk, og emnet het «Distribuerte system». Før den tid hadde han påbegynt og avbrutt et psykologistudium i Trondheim, da han fant ut at han likte å studere ting bedre enn psyke. De påfølgende to åra var han kroppsarbeider, ett år i gruvene på Svalbard, neste år på jernverket.
- Inntil jeg traff ei av disse kjærlighetene i livet, og så for jeg til Tromsø, som han sier. Etter hovedfagseksamen bar det til Telenor i Bodø, hvor han satte seg ned noen år.
- Inntil jeg traff ei anna av disse kjærlighetene i livet, og vi fant ut at det var på Mo vi skulle bo og ha unger, for besteforeldrene var her.
I mellomtida var Nasjonalbiblioteket blitt oppretta i Mo i Rana, ei høg-IT-bedrift som hadde svært god bruk for Svein Arne Bryfjeld sine kunnskaper.
Han begynte i jobb der, men har ved siden av heile tida holdt på med egne prosjekter. I 1994 var han med og stifta Monet, et av de aller første internett-firmaene i Norge, og følgelig ett av de eldste som fremdeles eksisterer å jordskorpa. Brygfjeld er fremdeles med der, først og fremst som aktivist.
- Dessuten arbeider jeg ganske mye for Hurtigruta, som en sånn innleid synser. Hurtigruta er en del av blodet vårt, sjøl hos oss som kommer fra bygdene. Det er noe som binder sammen, flere forståelser, for eksempel i tid.
Hurtigruta har eksistert lenge, og er ei ferdselsåre av betydning, også i dag, sier han tenksomt. Det er presentasjon på nettet, utnytting av den mest moderne kommunikasjonsteknologi Brygfjeld arbeider med, også når det gjelder gamle, gode Hurtigruta.
- I dag den mest moderne kommunikasjonsteknologi, men om fem år ler vi av det?
- Jeg veit jo at det jeg holder på med i dag, er gammaldags i morgen. Vi har en dårlig teknologi, sett med morgendagens øyne. Vi er kommet kort. Det er frustrerende å alltid arbeide i steinalderen, tilføyer han alvorlig.- heile tida må vi tenke på hvordan vi kan få til å gjøre ting bedre. Rammene er gitt når det gjelder de tingene vi kan ta på. Rammene er ikke gitt når det gjelder ideene, hvordan teknologien skal være en del av livene våre, av samfunnet vårt. I dag er teknologien dårlige greier, i alle fall sett med mine øyne.
En gang i løpet av samtalen tar han oss med inn på stua. Her opplever vi de første minuttene av filmen «The Matrix» på DVD, heimekino med et sinnsykt allesteds nærværende digitalt lydnivå som lar det solide huset skake i sylla og som riktig skraller i ballene.
- Denne bandbredden har vi snart på nettet, opplyser Brygfjeld rolig gjennom megahertzene.
Journalisten står et øyeblikk som en måpende dåre, slik mennesket har stått som fjetret overfor glødelampa, kinematografen, sveivgrammofonen, sveivtelefonen. «Sir, The Bat Phone!»
Med ett veit vi at innen fem år er dette latterlighet og krystallapparat og Commodore 64.
Tilbake et sted ved bordet sier Brygfjeld:
- Vi kunne ha gjort mye meir, først og fremst med det som gjelder livskvalitet, for vi kan velge hvordan vi skal utnytte teknologien.
Det ene er å gjøre livet mer behagelig. Det andre er at teknologien åpner gir større anledning for folk flest til å delta i lokalsamfunnet sitt.
Men ta for eksempel kommunal informasjon. Hvorfor har vi ikke fått tilgang heime til alt dette, på nettet? Det er våre egne hoder som setter begrensningene. I Rana-distriktet har vi en fysisk infrastruktur som finnes på veldig få andre steder i Norge, med lokal kompetanse og gode nett. Alt ligger til rette for at vi skal gjøre og skape nye ting, men vi klarer ikke å stå løpet fullt ut.
Et tankeeksperiment: Hemnes gards- og slektshistorie. Hvorfor er ikke den lagt ut på nettet, med muligheter for folk til å komme med kommentarer og videreutbygge den. Det samme gjelder dialektboka som nylig ble utgitt i Hemnes, kombinert med opptak fra Radio Korgen og digital utgave av Nordlands Avis. Så kunne nettbrukerne gis mulighet for å komme med sine historier og legge dem ut.
Teknologien er der. Hemnes er en liten kommune med små forhold, en utmerket mulighet for ved hjelp av teknologi å gjøre ting annerledes.
Man kan få inntrykk av at han er i ferd med å snakke seg varm, men Brygfjeld er ikke den som hever stemmen, slår i bordet eller fekter med armene. Han likner heller en sindig bonde der han sitter. Sakligheten sjøl, så man nærmest skvetter når han like lågmælt kommer med ord som nærmest nærmer seg det krasse:
- Ranasamfunnet er middelmådighetens høyborg, fordi vi aldri har behøvd å måle oss med verden for øvrig, sier han for eksempel.
- Det gjelder alt fra hvordan det ser ut i gatene om sommeren, som det å prøve å være god til noe. Man strekker seg ikke imot å være best i verden, kanskje unntatt i kombinert og muligens skihopp.
- Hva kommer dette av?
- Mye av det skriver seg fra at livet til folket her har vært for detaljstyrt av andre, som Jernverket, Koksverket og Arbeiderpartiet.
- Et slags Sovjetunionen?
- Hvis det finns noe som er den siste sovjetstaten, så må det være Rana. Samtidig har Rana-samfunnet endra seg radikalt de siste 15 åra. Folk går litt mer på kafe. Vi har et teater og et kulturliv som til dels er veldig bra. Men ennå har vi en veg å gå, og det må være noe anna enn fjolleri om «Frodige Rana». I Rana har vi en teknologisk struktur som er helt enestående i nasjonal sammenheng, men her skal ikke gjøres noe med denne muligheten, i hvert fall ikke før 400 andre kommuner er kommet oss i forkjøpet.
Teknologisk er alt lagt til rette for at folk flest i langt større grad skal kunne bidra til å utvikle Rana.
Heller ikke Rana Blad, med sine teknologiske ressurser, har brukt disse mulighetene til å gjøre noe nytt for folk, annet enn å legge ut på internett den samme avisen som eksisterer på papir. I stedet kunne man, gjerne sammen med andre lokale aktører, ha laget et heilt nytt interaktivt produkt på nettet, noe som ingen før har gjort.
Det er denne type middelmådighet som irriterer meg, sier han, og utvikler sitt kjøkkenbord-resonnementet enda et hakk videre:
- Over alt er det viktig at man ikke lar blårussen være premissmakere. Hvis målsettingene er forankra i kroner eller så og så mange prosenter av omsetninga, er man på lengre sikt nødt til å tape. Vi er ikke her på jorda for å lage overskudd. Det er noe med livskvalitet, å nyte, ha det artig - og ikke minst demokrati. På Nasjonalbiblioteket har vi et begrep som heter demokratisk tilgang til informasjon, langt viktigere enn ei målsetting om å flytte så og så mange bøker per krone vi bruker.
...og så skulle jeg ønske jeg hadde kunnet litt av det som de gamle snekkerne kan - å ha en sånn realkompetanse. Skikkelig håndverk. Det syns jeg er vakkert. Jeg har lyst til å lære meg å snekre. Nå er jeg det som far min kaller en «nymøring», mener han.
Nå later ikke Svein Arne Brygfjeld til å være så aldeles en «nymøring», heimhusan vitner om meir enn godt lag med både hammer, sag og vater, ikke minst når han ikke uten stolthet viser oss badet med arken han har bygd og innredet med millimeter-nøyaktighet.
Heime i Brygfjelldalen har han et idyllisk tun på Krokmoen. Her har Brygfjelldalens Badstu- og Bærræv Forening sine møter med lauging, filosofisk prat - og tråillheit.
Venner siterer Svein Arne slik: «Når eg sett i ainner høgdæ i basstuæ i Brygfjilldaln, då e snøttn min mett i univærse».
Her har IT-Brygfjeld også latt bakksaga synge og hammeren slå. Neste restaureringsprosjekt er det dryge våningshuset, som han allerde har plantegninger til å vise fram.
På Nasjonalbiblioteket er det ny anvendelse for teknologien som er jobben hans. Svein Arne Brygfjeld er en av den indre krets som utgjør nasjonalbibliotekar Bendik Rugås sin handplukka stab.
- Dette å tenke ut nye måter å bruke teknologien på, er egentlig en generasjonsting. Jeg, som ennå ikke er 40, er egentlig for gammal, ikke i stand til å være fri nok i tanken. Ikke gærn nok til å tenke rett.
Unge folk forholder seg til teknologien på en mer selvfølgelig måte, så selvfølgelig at vi ikke heilt skjønner hva de holder på med. I den virtuelle, kunstige, virkeligheta kan de ikle seg nye roler og ha sine egne opplevelser.
Dette er revolusjonerende nytt i forhold til det vi har hatt før.
Men hvis det er noe jeg er redd for, er det at teknologien skal etablere kunstige virkeligheter som ligner så på den virkelige virkeligheta - de ligger forholdene til rette for ei virkelig virkelighetsflukt. Det vil bli sterkere enn den sterkeste dop!
Filmen The Matrix ga en demonstrasjon på dette. Jeg håper det aldri vil skje. Jeg stiller meg tvilende til at vi er i stend til å takle det som mennesker. Da vil det eneste rette være å bli datamaskin-avholdsfolk.
Men dette er langt fra der vi har fokus i dag, tilføyer han.
Han har i samtalens løp for lengst gjort seg ferdig ved komfyren, hvor en velduftende gryta står og putrer heimekoselig, mens januarettermiddagsmørket seigt senker seg utenfor den vindusrike spisestuekroken som han sjøl har konstruert.
Han sitter lettere henslengt ved bordet, idet det spørres:
- Er nå samlingene ved Nasjonalbiblioteket blitt særlig tilgjengelige for folk flest?
- Nasjonalbiblioetekt tenker rimelig godt. Vi har gjort en del som noen av oss syns er bra. For eksempel har vi Galleri Nord, med 100.000 gamle fotografier lagt tilgjengelig på nettet. E av de største databasene i verden, som danner skole internasjonalt.
Nå digitaliserer vi heile arkivet til NRK, en betydelig del av den norske kulturarven. Hvis dette ike blir tilgjengelig for fri bruk, vil det skyldes opphavsretten, sier han.
«Der fikk vi den», tenker journalisten, som antyder at den såkalte opphavsretten vel er i ferd med å havne der den hører heime, i historias gjenvinningsanlegg, for ikke å bruke det avlegse ordet skraphaug.
- Lovgivninga på det området er nok ikke i takt med den teknologiske utviklinga. For oss ville det være enkelt å praktisere gratis bruk av det som legges ut på nettet, vi kan registrere bruken og opphavsmennene kan få sin betaling for det via offentlige bevilgninger.
Vi ser på teknologiske løsninger som vil gjøre det lettere å takle opphavsrettslige begrensninger. Samtidig sitter vi på mye som er så gammelt at det uten videre kan gjøres tilgjengelig. En institusjon som NBR er nødt til å sørge for at det vi gjør er lovlig. Men generelt kan vi si at alle de der ute, disse som kopler kjøleskapet til nettet, vil begynne å gjøre det meste tilgjengelig - først illegalt - men så vil dette bli praksis i store deler av verden - og legaliseres.
- Når det gjelder musikk, er opphavsretten nesten borte allerede, med fri nedlasting av MP3-filer osv?
- Det vi har betalt for er disse tingene, som for eksempel ei CD-plate. Den plata er det masse folk som skal ha pengene fra. Hvis vi ser på hva det koster for sjølve musikken, blir det en svært liten del av butikkprisen. Om noen dager skjer det samme med video som nå har skjedd med musikken, og dette vil øke på, i takt med utviklinga av båndbredde, teknologi og komprimeringsteknikk,
fortsetter han.
- Et internett, tilgjengelig for folk flest, er fem år gammelt. Hvordan ser IT-samfunnet ut om nye fem år?
- I prinsippet vil de ha, der du er, all den informasjonen du trenger - uten begrensninger. Det vil si at vi kommer til å ha en mobilteknologi totalt forskjellig fra den vi har i dag, ikke begrensa til heimen.
Og stort sett alt vil kunne kjøpes på nett, noe som betyr at de store butikkene er internasjonale og kan være plassert hvor som helst - det vil like godt nede i frihavna på Mo som i New York. Og jeg trur ideene, de gode ideene, vil komme til å være mye meir verd enn i dag.
Og så den gode maten.
Og den gode vinen, tilføyer han med et flir.
- Samvirket mellom folk trur jeg kommer til å endre seg radikalt. Alt fra at folk møtes meir på nettet og reiser mindre med fly - til at det oppstår organisering av folk gjennom teknologien. Virtuelle bedrifter, der en setter sammen gode krefter fra heile verden, gjerne midlertidige enheter, satt sammen for å løse ett enkelt problem, en enkelt oppgave. Eller slike sammenstillinger kan var e over lengre tid, som ressurs- og tjenesteyter. Verden vil tilpasse seg oss i mye større grad enn vi tilpasser oss verden.
Brukerne av internett vil ha sitt eget nasjonalbibliotek. Nasjonalbiblioteket vil si til deg gjennom datamaskinen: «Hei, hvordan står det til i dag?» Og så sier datamaskinen «Vi har fått inn noe meir som er nært beslekta med det du spurte etter sist». Maskinen kommuniserer med deg som det individet du er, ikke som en kunde eller bruker.
Teknologien på mange områder kommer til å bli meir og meir lik, og ting vil bli meir og meir gratis.
Han har gjort seg et slag bortover kjøkkengolvet og rører litt i grytene, idet han snur seg med et flir og roper forhåpningsfullt:
- Og kanskje vil det gå til helvete med Microsoft!
- Så du e uta di karan?
- Det de lager, oppleves jevnt over som en dårlig teknologi, et selskap som er opptatt av å etablere begrensninger i stedet for å støtte opp om mulighetene. Programvaren deres utnytter ressursene på en elendig måte.
- Mens Linux...?
- I dag er Linux det eneste som representerer et alternativ. Ikke fordi det er så bra, men fordi det er så gratis. Linux er likevel betydelig bedre enn ethvert microsoftprodukt.
- Så du er ikke spesielt imot at folk tjyv-kopierer Office og desslike?
- Kanskje ikke, hvis de etterpå smadrer CD'ene, ler han.
- Nei, jeg vil på ingen måte oppfordre til ulovlig kopiering. Hvis noen lager en tekstbehandler, skal de sjølsagt ha betalt for det, men det betyr ikke at de skal bli milliardærer av den grunn -, sier han, og snakker videre om IT-samfunnets stadige vekst, og om aksjenes mulige fall.
- Jeg trur en god del mennesker kommer til å svi av mye penger på aksjer som ikke har noen reell verdi. En del av verdiene på internettfirma henger ikke på greip i det heile tatt. Ta for eksempel nettbokhandelen Amazon.com, som har en børsverdi hinsides enhver fornuft, tilsvarende fleire tiårs omsetning, mens General Motors har en børsverdi som kanskje tilsvarer ett kvartals omsetning.
Samtidig opereres det nå med såkalte globale markeder, som en internettbokhandel kan forholde seg til, i motsetning til en tradisjonell bokhandel - og i prinsippet kan de også omsette både kjøkkenbord og krushunder. Jeg kunne tenkt meg å ha en krushundbutikk på firhavna, Krushund.com....
Nei no ska eg vis dåkk vinkjellarn! sier han med ett, og er på spranget ned trappa med nyfiken journalist og fotograf i kjølvatnet.
- Burgundervin er fantastisk, betror han oss mellom alle de dyrebare skattene som her
ligger til modnings.
- Særlig til rype.
Torstein Finnbakk
Siden 01.04.01:
Tilbake til hovedsida