Noveller av Torstein Finnbakk

EN SKOLEDAG I JOHAN OLSENS LIV

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner.
Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det.
Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

Ovnen der inne er rødflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra "Det Aller Helligste", som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.
Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. ...Stilt i heilag fred...toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.
-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.
Lærer Skarbeg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.
-Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann - kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?
-Ehm...sia...nei...ehm. Eg minnes ikkje.
-Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins - likegyldig - egentleg akkurat slik. Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.
- Jens, du e kanskje venteleg meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?
- Han Vi..vi..Vi..Vidje...
- ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?
Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.
-Johan, ha du lærd deg det herre?
-...
-Nei, det va vel det eg tenkt!
-J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.
Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, ilag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpåtil at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breidside, er Johan i full gang. "At far min kunde gjera" blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.
Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarbeg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.
-Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka.Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:
-Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått. De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.
-No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! ...No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: "Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd"?
-A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra mann og.
Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser. -Kom deg ut. Skarberg hveser. -Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.
Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.
Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.
-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir v'ar dette med ørene.
-Kom. Her bi det dokterskyss!
-N-n-nei. I-i-ikkje det...d-du må-må kjør meg he-heim.
Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etterhvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.
Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.
Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:
-K-kor e han f-far?
-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.
-Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.
-O-o-oppkjeftig?
-Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.
-No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.
Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trollheit?
Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småsøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.
Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder han til det.
Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.
Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm. Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

EN LEGDEKALL FOR BETALING

Den store sleden sklir inn på det snødekte torget, og gjør holdt foran rådstua. Sognepresten sitter sammen med kusken, med en ulveskinnspels over kjolen. Ved sida av presten sitter lensmannen iført den svarte astrakhanlua med riksvåpenet, og bak ham de to lensmannsdrengene, med en bonde oppe fra dalen mellom seg. Han har på seg ei okerfarga strikkelue, trukket godt nedover ørene, og gro-skitne klær av grovt, heimevevd stoff. En stallgutt kommer til og hjelper presten ned på marka.

Lensmannen og den yngste drengen stiger av, med bonden mellom seg. Lensmannen sjøl går foran opp trappa og inn den store, mørke eiketresdøra. Stallgutten leier hesten etter bisselet, og fører den rundt hjørnet mot stallen, med den umalte kista oppå sleden. Den eldste lensmannsdrengen skrår over torget, med kurs for landhandleriet.

- Helvetes dalabønder! brummer han idet han kommer inn, stamper av seg snøen midt på gulvet, og slår den fuktige skinnlua i disken. Han bestiller ei flaske bokkøl, som handelsbetjenten vipper patentkorken av og rekker ham, i lag med et glass. Lensmannsdrengen svelger tredjeparten direkte, før han stryker seg med trøyeermet over kjeften.
- Satans tjuvbønder og bondetjyva, mumler han igjen, med et grunnende blikk rettet mot et punkt et sted over hodet på den andre.
- Nå? sier handelsbetjenten, usikker på hvor den andre vil hen.
- Eg ska hunden tute førtel deg nåkka så du ikkje kunn ha drømt om eingong, din frostvare diskensprengar. Veit du ke Stabben e hen?
- Stabben? E ikkje det nærmest for fjellgarden å rekn. Oppi dalen?
- Just det. Knapt framkommele dit med hest på den her tiden av året. Nå. Man sku vel ikkje snakk om slekt. Utpantingsoppdrag.
Han ser ut gjennom vinduet.
- Han sny og han sny...
Handelsbetjenten, sjuk etter nytt, triver tollekniven og skjærer ei snei av et tørka lår som henger strategisk til fra takbjelken attom disken. Rekker kjøttstykket til den andre.
- Her. Maken ha du aller smaka. Trollgodt attåt ølet!
Lensmannsbetjenten smatter prøvende. Sier ikke noe. Tar en slurk øl til. River i seg enda en bit av kjøttet.
- No, det va smalhans? sier handelsbetjenten forsiktig, for å prøve å dreie samtalen igang igjen.
- Ka? Kor?
- På Stabben...
- Smalhans? Sa eg det?
- Utpanting, sa du, veit eg.
- Jada. Hypotekbanken. Det vanlige fanskapet. Han Stabb-Nils sto tel etters med termina si før frelsarn va fødd. Jaudå. Og vi på utpanting då, veit du. Men fan førlate di arme kremmarsjel, sei du det herre med eitt eineste levendes menneskje! - Sei? Nei eg kan no førsekker deg!
- Nå. Han hadd selvfølgele trudd at han skulle klare seg. Ha vel venta i det lengste, som han bruk å gjer, han far...
- Han far din? Ke hainn ha...
- Lensmann, dett kretturhau!
- No! Betjenten ser seg forlegent omkring, og flytter planløst på etappe krukker som står oppstilt på disken. Sier forsiktig, for å få samtalen på gli igjen:
- Hos han Nils der, har ikkje di ein legdekall før betaling?
- Vent! Nå ska du hør. Vi kom altså dit i går, på utpanting, i eit havsens over, det snya og blåst ikke med måte. Sku ikkje ha berga oss fram på den der veien. Ja, det va knapt så der va veg, i det heile tatt. De va i den grad så otrivele at han far nesten vart frista tel å snu. Men trur du han va menneskje nok tel å vent tel over nyåret. Nå. Det kan va ett fett. Fram kom vi no.
- Di sei ho e grisat, kjerringa?
- Slørven, ja du må kje snakk! Om det va veglaust ute, så var det omentrent oframkommele inni husan...
Akkurat da skjer det ubeleilige: ei kone kommer inn i butikken med en stor ryggsekk, og med ei anseelig liste som hun skal handle etter. Hun tar seg god tid, og virker først forbausa, etterhvert irritert, ettersom handelsbetjenten blir mer og mer utålmodig og åndsfraværende. Når betjenten endelig tror kjerringa er ferdig, kveser hun i:
- Ja, og så va det eit hekto mandla, et passele kremmarhus med nellikspikar og et dusin juletrelys. Han skynder seg å veie opp, mens han heile tiden holder et bekymra øye med lensmannsdrengen, redd for at han skal gå. Så planter han mandelposen og pakken med lys bestemt i disken foran kjerringa:
- E du no sekker på at du ha fått alt det du treng?
Han kaster et skråblikk bort på lensmannsdrengen, som for å innkassere applaus, men denne ser ut til å stå i egne tanker.
- Ke det e du ha trødd oppi idag? spør kona spisst, idet hun betaler og går, med et avmålt nikk til lensmannsdrengen.
Så snart hun er ute av døra, fyrer handelsbetjenten løs:
- Kelesen ha dem det i husan, sa du?
- Kem?
- På Stabben.
- Du ha vel ikkje vøre der, og du kan tak deg i blyanten på at du ikkje ha gådd glepp av nåkka. Hønsan sprang villmann i kjøkkenet. Hønskitt overalt - og inn ifrå bislaget kom hunden draksanes på nåkka halveten slinter, så levra blod skvatt bortover golvplankan. Der bi kje rare høgtida der i huset...
- Hauff! Handelsbetjenten brekker seg.
- Er du natturveik? spør den andre.
- Nei, ikkje akkurat det, men...
Handelsbetjenten bøyer seg skyndsomt under disken, hvor han fisker fram to ølflasker. Han vipper korken av begge, og rekker lensmannsdrengen den ene.
- På huset, sier han flott, og tar sjøl en diger slurk.
- Nå, det kan kom ut på eitt. Mora holdt minst-ungen illskrikanes inntel brøstet, slapt som en tom skinn-pengpung, ska eg sei deg.
- Fiss være!
- Javesst. Eg e sekker på at du e natturveik! Ungskokken satt halvnakjen, vagla just så høns rundt omkreng i kjøkkenet. Det krala utav di. Eg har ikkje anels om ke mange det va. Og eitpar av de minste vargan slåst om ein gammal almanakk.
- Og han Stabb-Nils, ke han sa?
- Han satt overskrevs på ein rygglaus pinnstol og smidd på en reipkrok. Gud veit ke han sku med den. Men eg veit ikkje om han la hygde på oss i det heile tatt...
- Ha, ha! Han mått no vel ans at dåkk kom inn?
- Han estimert oss ihvertfall ikkje. Ikkje lensmann eingong.
- Eg ha hørt at di har høvelbenk i kjøkkenet?
- Høvelbenk, keførslag? sier lensmannsdrengen interessert.
- Det la eg då hunden snu ikkje merke tel... Men det tok ei stund før vi fekk vent oss tel lyset, før det va ju så bek førbanna mørkt der inne. Lite å ta pant i, kan du vel fatt. Ein herskare med salrygga høns som før lengst va på gravens rand. Det va just ingen førmue. Likens eit snes hanklaus-koppa oppi skapan. Før ikkje å snakk om den der illraude nedrusta komfyrn - reine raudreven.
- Men di ha no vel krettur?
Lensmannsbetjenten, irritert over avbruddet:
- Du e så lik eit krettur! Ke eg va no hen ? Jau, eg sku akkurat tel å sei med han far at vi får ta en tur i fjøsen, då han der ny-drengen - skjeggebrestingen - ivrig i tjenesten - ryk tak i kammersdøra og ska tel å åpne ho. Kjerringa, som tel då ikkje ha gjort anna enn å hysja på reivungen, skreik over seg at dit mått ingen inn, før der låg berre han Legde-Krestian stakkars, og han tykje ta dåkk hvis dåkk vekk han, remja ho. Handelsbetjenten, fornøyd med seg sjøl: - Det va det eg visst, at di ha ein legdekall!
Lensmannsbetjenten er kommet så godt igang at han fortsetter videre, tross avbruddet:
- Men drengen han va allerede der, og lukta slo inn i kjøkkenet så sterkt at vi braut oss, både eg og han far og ny-drengen. "Griskall" datt det ut av han far, veit du, han så alltid ska va så akkurat ein kar. Men før nån får sagt nåkka meir, så hør vi ny-drengen kald-kauk så førmastele over seg der inne. Og stabbkjerringa hiv litjbane ifrå seg og still seg beint imot lensmannen og skrik at vi ska no vel ikkje tak pant i ein gammal legdekall.
- Nei, det sku dåkk no vel ikkje heller! fniser handelsbetjenten, men setter latteren i halsen når han blir var det bistre uttrykket hos den andre.
- Det skamlause trollet! Men eg va allereia kommen meg inn i kammerset - og du allstyrandes herre og mester...
- No, der såg ut?
- Nei. Du vil ikkje tru det: legdekallen låg der, blå i maska. Alldeles kølsvart var han. Herren forbarme meg. Sjøl veit kor lenge det va sia han slokna?
- Slokna?
- Du haurt rett. Han va vandra - men ikkje så godt konservert, som han far ganske riktig bemerka.
- Dæken.
Handelsbetjenten tar seg uvilkårlig til halsen. Svelger.
- Ja, vesst e du natturveik! Heile vintern ha di fått betalt før å ha han. Veit ikkje når han ha krepert, men han må ha lie lenge, etter lukta å bedøm. Dem ha antakele ikkje fyra i kammerset i vinter, men så kom jo det der mildveret først i adventen.
- At dem klara det, sier handelsbetjenten, halvt beundrende, mens han grøsser.
- Men fattigstyret - de bruk då å fer å sjå åt di så har slike boanes før betaling...
- Sjå ja, di hedningan. Vi fann snøran så di ha bøtte fast i han. Dem va lagt ut igjønna ei sprekka i veggen. Når fremmedfolket gløtta på kammersdøra, sprang vel ein av di størst kørv-vargan ut og drog i snora, såpass at ei hand eller en fot rørt på seg borti lørven. Ke du ska ha før ho, flaska?

EN KNØL FOR MYE

Fem karer fyller det vesle kontoret med en eim av rå lomp og svette. Knut Pålsa Raudryggmo - sprengningsbas, tidligere båtbygger - setter et par skarpe, brune øyne i mennesket der bakom den blanke eiketresplata.

- Ke vi bi før? Dåkk ha trekt oss! Ha vi kanskje ikkje gjort godt nok arbeid? Han presser liksom fram ordene, ett for ett, med en nesten spotsk undertone, som om han snakket til en tungnem unge. Gruveingeniøren ser forbi arbeidslaget. Fem mann sterkt. Ser forbi dem. Bistert. Tar på seg brillene. Tar mot til seg, og ser skarpt på basen. Svarer at det er gjort larv med utsprengninga. At det finnes en innsnevring.
- Ein knøl ja. Kor finn du kje ein knøl som står igjen? sier han Knut Pålsa.
- Men profilen e vid nok. Det lyt du fan hente meg innrøm, at der e all evigheits plass.
- Det er dårlig, rent ut sagt slurvete arbeid som er utført. Da får det bli så som så med oppgjøret, svarer ingeniøren, og ser ned på lønningslistene han har framfor seg. Han fisker fram penn og blekk, og får det travelt med å bla videre i regnskapene. Audiensen er tydeligvis over.
Fem karer ut døra. Setter den bestemt i. Går på rekke ned trappa, i klynge oppetter bakkene mot gruva. Han Pål Bas og han Litj-Erik går rett til dynamittkista. Tar med seg mit, knall, en rull svart tjærelunte.
Fem mann går med knappe, kjappe skritt mot gruveåpninga, hvor to syninger ennå står i prat etter siste skiftet.
- Men kor ska de karan, vi e då sula opp tel helga, spør han oppsynsmann Laumann.
- Vi ska brenn av ein helvetes kostbar knøl, svarer Knut, mens de andre trenger seg forbi uten et ord. De kommer til trauet, hvor de fyller vatn på karbidlyktene.
Det bærer innover. Innover og nedover. De klatrer stiger. Går mørke og fuktige ganger. Så går de løs. De skiftes om å bore, skiftes om å
slå. Slår, borer.
- Jævla ingeniørpeis. No lyt du tel pers.
- Tvi fan. Profil nok her.
Knut myser opp mot henget.
Timene går. Uten opphold holder de på.
Hullene fylles med mit. De kjuker etter med de lange sumpkjeppene, og tennsatsene gjøres istand. Øvde, svarte, knudrete never strekker ut lunte. Det går raskt. Presist. De drar ut lunta, meter for meter.
Tenner.
- Varsko her!
De klemmer seg inn mot den ujevne bergveggen i den vesle nisja. Først trykket, så det veldige braket og kovet, når salva suser forbi. En ser ikke neven for seg i steinrøyken. Lukter krutt og detonert nitroglyserin. Hører vatn som risler i det fjerne.
Lyktene er til liten nytte. Men så snart det letter litt, tar mennene seg fram, vant og raskt. Går igang med å renske opp. Fyller vaggene.
Så går de den lange, krokete vegen ut av gruva.
Ordner verktøyet på plass. Kjenner seg svette og varme. Halv lummer seinsommerluft gjør godt i lungene. Det bærer nedover bakkene. De gir seg av utenfor kontorbrakka. Anders Lakså kveiker pipa, og setter seg på en hvelva trebutt attmed veggen.
Inn på kontoret labber han Knut Pålsa. Der jobbes det seinkveld før helga. Gult lys strømmer ut mellom gardinene. En kan høre summingen av stemmer der inne. Den nasale stemmen til ingeniøren, som truer stygt med å skjære over i fistel. Knut Pålsas irriterende rolige, men av og til dirrende svar.
De skjelner ikke ordene - men ut kommer basen, knappgådd nedoversteintrappa.
- Her. Knølpenga, sier han, og fordeler noen kronesstykker mellom dem.
- Da er vi vel enige? spør han Israel Monradsen.
- Vi e ferdig her, ja. Anders Lakså kakker pipa mot støvelhælen.
- I sekstida ved båten, sier han Pål.
Ned til færingen hans Knut Pålsa kommer de, som avtalt. De eiendelene det ikke ble plass til i ryggsekken bærer de i nevene. Men idet de skal til å skyve fra, kommer en mann hastende nedover bakkene. Ingeniøren.
- Nei, ha du sett...Trepp som ein rugmjølsekk.
- Ke du mein den der åndshøvdingen vil oss?
- Ventele ein knøl på taska han vil ha hjelp med.
- Nå...godt dere ikke er dratt, sier han, ettersom han får pustet seg opp.
- Hvor skal dere? De ser på hverandre.
- Sulis, svarer han Knut.
- Sulitjelma? Ja men i Herrens navn, vent litt, da. Ta nå dette fornuftig. Man forlater da vel ikke sitt arbeidssted slik uten videre!
- Ikkje det? Anders Lakså lemper sekkene ombord.
- Fantegåing, kaller man slikt!
Han Israel er i full sving med å lense båten. Mellom to fulle ausekar mumler han noe om at sjøl i junaiten er slaveholdet forlengst avskaffa.
- I lovs form, legger han til, gjennom munnvika.
- Men vi trenger dokker...Så sørgele trenger vi dokker. Ingeniøren slår om til sitt halvveis nordlandske.
- Knut! Dåkker er gjeve arbeidskarer...det gjeveste laget i gruven! Dåkker skal få gode vilkår! Vi slår en strek over denne...e-episoden! Hva?
- Det vart ein ingeniørknøl for mykje, sier Knut idet han skyver fra og svinger seg ombord til de andre i båten. Ingeniøren blir stående alene.
De har to mann ved årene, og skyter god fart ut den stille vika.

HAN PER-ANDERS DATT I KISBEKKEN

Fjorden er blank. Ho ser åsene der heime opp-ned i vatnet. Far sitter ved årene. Han sier ikke noe idag. Ingen verdens ting. Bartene hans henger liksom nedover, og ho synes det er som om de blå øynene hans ser inn i noe langt der borte.

Ho mor sitter ved sida av henne på tofta og holder henne i handa. Ho mor har tjukke, grå striper i håret, og små, blanke dråper renner stille nedover de høge kinnbeina hennes. Ho har kvite render på kjakene. Han Jan på fem sitter på andre sida av mora. I den vesle svarte kista der framme ligger han Per-Anders. Han blei ni. Tirsdag leste han for dem i Allers og Hjortefot. Nå ligger han i den vesle trekista frammi i stavnen. Han var nesten blå da de la han oppi. Det er visst tre dager sia nå. De dreiv og lekte langs vegene, mellom Tusenhjemmet, vaskeriet og gruva. De leikte Hauk-og-due og blei sveitte i sola. Det var akkurat da han Per-Anders la på sprang over den brua som går over Kisbekken. Det var ikke rekkverk på ho. Storebror dumpa uti. Ho tenkte:
-Nå drukner han.
Men enda Kisbekken gikk vårstor hadde visst visst broren bare gulpa i seg litt vatn da han dro seg opp for eiga hjelp. Han var sterk, han Per-Anders. Men da han kom heim, fekk han juling av ho mor, og det hjalp ikke om klærne hadde sjøltørka i sola. De voksne var redde for Kisbekken. De hadde ikke lov til å leike der, ungene. Sjøl om det var en liten bekk, mye mindre enn Ytrabekken, men den var ikke de voksne så redde for. Kisbekken rant gjennom gruva. Den var liksom litt gul på let, og han far hadde sagt at vatnet var giftig, for det var noe som het kis i det, som de fant i gruva. Om kvelden blei han Per-Anders så dårlig. Omgangssjuke, trudde ho mor, og la kamferplate på bringa hans.
-Sjå, hadde han kviskra. Han hadde fått store byller på armene og på halsen. Han blei så varm, og etterhvert blei han så merkelig og ropte underlige ord. Han hadde også spurt etter han bestefar. Men han var jo i himmelen.
-Feber, sa de voksne.
Han far var dratt over fjorden, og kom tilbake sammen med den nye doktoren.
-Forgiftning, sa doktoren.
-Vi får håpe det beste. Han var en stor og skallet mann, med svart dress, omtrent som ingeniøren i gruva, enda det var til hverdags. Doktoren sa noe lavt til de voksne. Gav dem noe pulver de skulle gi han Per-Anders, så han ikke vart så varm.
-Mot feberen.
Han hadde sett på det store lommeuret sitt, og så måtte han far ro han over fjorden igjen. Ho mor hadde grått etterpå. Ho hadde visst aldri sett ho mor gråte før.
Da de kom ned om morgenen, lå han Per-Anders der i stua. Kvit. Far sa han var død. Ho trudde ikke riktig det var sant, det de sa om bror hennes. Ho mente det var gamle folk som døde - ja, og slike som har tæring. Ihvertfall ikke unger. Og ihvertfall ikke han Per-Anders. For han hadde spikka seljefløyter. Og han hadde sagt han skulle lære henne å lese til vinteren, enda ho ikke skulle begynne på skolen før til neste høst.
Men nå lå han bare der i den lille kista. Ho hadde sett han før de la han nedi, og ho hadde ikke kjent seg heilt trygg på om det virkelig var han Per-Anders. Han som lå der og var død så mest ut som de trefigurene han Johan Pålsa pleide å telje. Ho så jo at det var broren, men han rørte ikke det aller minste på seg. Kanskje satt han Per-Anders oppi himmelen nå. Der, mellom de to skyene over åsen, og titta ned på dem? Akkurat nå?
Færingen skurer mot fjæresanden ved handelsstedet, sammen med de andre båtene i følget. En mann er møtt opp med hest og bikkvogn. Han far og han onkel Kjell og han onkel Jan og den fremmede mannen løfter kista varlig opp på vognkassen.
Hesten er grå.
Ho går hand i hand med ho mor oppover bakkene mot den vesle raude kirka.

Tilbake til heimesida