Han er avbildet med et septer og har en hjelm som gj�r ham usynlig. I motsetning til sin bror er Hades trofast mot kona si. Mennesker har en tendens til � frykte ham da d�den er et tabubelagt tema i det norske samfunn.
Mitt bilde av Hades er at han er ensom, apatisk og deprimert. For all del, det er mer enn nok sjeler � sl� av en prat med, men hjertet hans lengter etter Persephone som forlater ham og reiser til overflaten hver v�r for � treffe moren sin, Demeter, igjen. Det er kun i vintersesongen at hans h�yt elskede kone kommer tilbake til ham, noe som gj�r at han blir lett oversett til fordel for de andre gudene. Vi mennesker glemmer lett at d�den er en naturlig del av livet, spesielt siden ritualer for � hedre de d�de ikke lenger er en del av v�r kultur.
Via Hades l�rer jeg � ikke frykte d�den, men � akseptere den og det faktum at jeg ogs� kommer til � d� en dag. Det er ikke alltid like trist � tenke p� som folk tror, i hvert fall ikke for en som har v�rt suicidal siden hun var 13. Vi blir f�dt d�ende. Helt siden unnfangelsen har v�r nedbrytelse begynt. Det er uung�elig og helt naturlig. Trist, hjerteskj�rende, ja, men noe vi alle m� gjennom. S� hvorfor ikke m�te d�den med et smil? Hvor mange smil f�r Hades se egentlig?