VENNER FRA HELVETE
Noen ting blir bare vanskeligere med årene. Det å få venner i voksen alder er en av dem. Det var så enkelt den gang, i barndommen. Man traff hverandre ved huskene, datt av, slo ut et par fortenner, blødde utover alle de andre barna så hele barnehagen ble lagt inn på sykehus til de fant kilden. Etter det var det så enkelt: "Skal vi være venner?". Slikt får du ikke høre i dag med mindre du holder væpnet aksjon med en barnehage som gissel og politimannen på andre siden av linjen spør, eller fra hjerneskadde personer på gatehjørnet, kun ikledd en rød tanga og sitt eget sikkel, kanskje førtiårige arabermannfolk med to tenner og enda færre hår på hodet. Og de spør, med underbetydningen: kan vi ikke dra hjem til meg slik at jeg kan feie over deg et par ganger og så kan du ta oppvasken min og lage maten min, og når jeg er lei deg, så kaster jeg deg ut? (også kalt forhold, samboerskap, ekteskap).
Når man da hadde fått seg en venn, lekte man Barbie og Ken, uten tanke på at Barbies livvidde var smalere enn hårstrå og at Ken var evnukk. Man smeltet perlebilder med strykejern og svidde av et par øyenbryn, litt kroppshår og et og annet hus da man kranglet om hvem sin tur det var. Ved bordet spiste man boller og drakk saft, hvorpå man hadde rapekonkurranse som det fort ble slutt på da luften valgte å forlate kroppen via alternative kroppsåpninger. Man ikledte seg mammas brune brudekjole og mimet New Kids on the Block (det var naturligvis ETTER at man hadde lekt på et uvernet kjernekraftsindustriområde). Man spiste dundersalt til man havnet på ramma i sammenhengende tre dager sammen og gikk på kino alene for første gang (endte opp på XXX-kinoen i stedet og sparket den gamle frakkledte mannen uten bukse i kirkeklokkene samstemt, så folk trodde det var jul i mai. På rulleskøyter terroriserte man nabolaget med plasthjul mot asfalt. Man var ultrabestevenninner (inntil man kom i puberteten, rivaliserte om puppestørrelse og musetekke og solgte hverandre til lavest bydende hallik, men dere tar poenget). Nå er den magien borte. Kanskje det rykker litt i sjelen etter å skaffe seg nye bejentskaper, men én ting skal du vite: hold deg for faen langt unna! Det finnes alltid den overhengende risikoen. Risioen for å treffe på en venn fra helvete.
Pass deg for den noe eldre dama i den nye klassen din. Hun som ser ut som en miksmasterulykke, med colabunnbriller og springbrett-tenner og et konstant glis om munnen. Hun ser kanskje uskyldig ut, men det er bare til du har lovet å komme på besøk. Det skal snart vise seg at hun i en alder av 43 fremdeles bor hjemme på sitt gamle rom, ja, det rommet med rosa ponnitapet og gamle TOPP-plakater av Peter André og Millie Vanillie. Hun byr deg på lungemos-paté, mens hun forteller litt om seg selv. Du trenger ikke engang lytte. Du har allerede sett det digre alteret tilegnet Peter André ved vinduet, og snart får du historien om at de skal gifte seg så snart hun har fått ryddet boyfrienden hans av veien og han blir heterofil igjen. Derpå faller blikket ditt på almanakken hennes, ja, den med rosa sløyfer på og den er TOM, TOM, TOM. Og du vet at du like godt kan kaste deg utfor neste bro, for enkelte mennesker tar ikke et hint, selv om du til slutt i vill desperasjon har utsatt møtet deres på grunn av at du skal, ifølge deg, klippe tåneglene.
En dag får du en telefon fra en gammel venninne som lurer på om du kunne tenke deg å bli med på fest. Joda, hun garanterer for at det bare vil være "normale" mennesker der. Du tviler litt, for denne venninnen din vet neppe hva normalt er, hun som traff Rune Rudberg en mørk natt og slapp fra det med en vanskapt...ting...på fire år, og enda ikke har tatt livet av seg, og hun tror i tillegg at parlament er et slags gulvbelegg. Men den som intet våger...(slipper unødig smerte og traumer). Du stiller med et åpent sinn. To timer seinere deler du sofa med en fyr som er fylla-tryllekunstner og som etter å ha styrtet det meste av væske på bordet, inkludert blomstervasen og ketchup-flasken, prøver å trylle BH-en av kroppen din uten at du merker det. På andre siden av rommet danser de to innleide stripperne, som ser ut til å ha trådt direkte ut av en av Guds mer ekslusive støpeformer i plast hvorpå plasten har satt seg fast på kroppene deres. Det eneste som er ekte på dem er hundrelappene de, i mangel av publikum, stapper ned i sine egne tangaer, mens de gjør uanstendige ting med en støvkost). Ute på badet har de resterende tre festdeltakerne det kjempegøy med å flushe hverandre ned i dassen og så stake hverandre opp igjen raskest. Aldri har du holdt deg så edru på en fest!
Minnene flimrer forbi. Slakterlærlingen du trodde var en kjekk kar, men som viste deg å snakke med kjøttet og ha et forhold til knivene sine, brevvenninnen din med syv søsken som inviterte seg selv OG søskenene på besøk hvorpå du selv ble skjøvet ut på gangen til eksen din du kastet ut året før. Så mange bomturer kan gå ut over nervene. Når du da en dag sitter på bussen og en HOTT fyr begynner å pratesøkende med deg har du jo endelig lært leksen din. Når han trekker frem hånden for å hilse på deg kaster du deg unna med et krigshyl, ut i midtgangen, trekker busskortet ditt mot alle de måpende gamle damene som setter kamferdropsene i halsen, de middelaldrende mennene i boblevest og mokkasiner, med nok øre- og nesehår til å forsyne alle Norges husmødre med stålull et par år fremover i tid, de keitete ungdommene med empire state-kviser og leppene trædd innpå tuten av en colaflaske og så selvsagt denne HOTTE fyren. Du vifter nervøst med kortet mot dem til imponerende svisje-lyder mens du trekker deg langsomt fremover i bussen til du har nådd bussjåføren. Han legger deg i bakken til vill jubel i bussen og etterpå blir han helt, mens du havner på hermetisk lukket avdeling inntil de finner ut at du bare er sinnssyk og slipper deg ut igjen.
Vel tilbake i arbeidslivet blir du invitert hjem til hun du har hatt litt god kontakt med på jobben. Tvilen river i deg, men du føler deg ganske sikker på henne da hun ikke har noen ekstra lemmer eller mangel på indre organer i topplokket (da den siste psykoen du traff nok måtte ha satt en miksmaster i arbeid der oppe). Dere spyttet i kundenes kaffe sammen, kikket på mannfolkene da de skiftet i garderoben og la ut bilder av dem nakne, og mens de la sokken ned i underbuksen, på nettet. Joda, du blir med hjem til henne. Fire timer seinere har hjernen din bestemt seg for å ta livet av seg selv ved å dunke seg mot skallen din innenfra der du sitter for fjerde timen og ser på bilder av datteren hennes på 1 år, 2 mnd., 1 uke, 3 dager, 7 timer, 53 minutter og 8 sekunder, det har hun allerede sagt et par tusen ganger. Hun kunne likegodt ha skrevet det på en trepål og banket den inn i skallen din, så den kunne ligget og skramlet frem og tilbake mellom 2+2 og tidspunktet for favoritt tv-programmet ditt. Videoen av fødselen har du allerede rukket å se et par tyvetalls ganger, og underlivet ditt er på god vei til å følge hjernens eksempel, i det minste bure seg inne og pådra seg en vortefyllt kjønnssykdom for å avskrekke eventuelle mannesnopper fra å bryte seg inn. Bare tanken på å se på kjæresten din gir deg fantomsmerter der nede, og du sverger en dyp og hellig ed på å bli ultralesbisk eller gifte deg med dildoen din.
Det motbydelige kvinnemennesket du trodde var humant fortsetter den koselige kvelden med bryllupsbilder og babybøker, navlestrenger på glass, og foreslår at dere samles for å feire en felles menstruasjon og blø litt ned i et hull i jorden for å takke Moder Jord for fruktbarheten hun har gitt dere. Da bryter du sammen i gråt og kaster deg over telefonen for å ringe til fastlegen din og høre med ham om muligheten for kjønnsskifteoperasjoner på nattestid med fem minutters varsling. Når hun klokken halv ett spør om du vil se det aborterte fosteret fra hennes naive ungdom rasker du sammen eiendelene dine (neglebitene og tårene lar du ligge) og kaster deg ut døren og inn på første buss, du gir blaffen i BANNET-skiltet med ditt bilde på ved sjåføren. Når den mannlige bussjåføren gir deg billetten og kommer borti hånden din samtidig setter du i et hvin som knuser alt som heter skitne bussvinduer med størknet hårgele og buser, briller og glassøyer på bussen, og så er det i gang igjen.
"God kveld. Nok ein bussjåføyr vart i går drepen med kniv bakfrå av ei mentalt forstyrra kvinne med alvorlege traumar." |
