OM MANNFOLK OG VÆRMELDINGEN
Jeg sitter fredelig i sofaen foran tv-en en morgen, med min vanlige kopp kaffe og klorin, og min kjære, noe senile far sitter ved min side. Da skjer det, etter at nyhetene har rullet over skjermen følger værmeldingen. En trangkledd dame trer frem på skjermen og smiler blendahvitt før hun begynner å vrikke. Jeg ser over på min far som har fått kaffen i halsen. Han vidner øynene, skjerper sansene og plutselig fyker han opp på bordet. Han kommer med en slags gryntelyd, som i beste fall kan tydes som at han liker det han ser, mens han begynner å dunke seg på brystet med knyttnevene og slenger armene vekselsvis fra side til side i ukjøpelig ekstase der han nå danser på bordet. Gryntingen bryter ut i ufrivillige mannebrøl, og jeg gjør alt jeg kan for å verne meg mot fråden som slenges veggimellom. Så er værmeldingen slutt. Han tørker fråden, klatrer ned fra bordet og ser på meg. Jeg ser tilbake, døv, dypt rystet med fancy bakoversveis og lufttrykktryne.
- "Hva?" spør han uskyldig.
Jeg trekker på skuldrene.
- "Ingenting...har vi mer kaffe?" |
