LES DETTE KÅSERIET OG FÅ TRE AFRIKANSKE PRINSESSER MED PÅ KJØPET!
At verden i dag styres av reklame og onde kapitalister er jo noe alle som er i stand til å komponere en tekstmelding til tv2-programmet Tabloid med kun ÉN skrivefeil, er klar over, og derfor har folk flest lullet seg inn i en ny sukkertøysvirkelighet der de tror de bare må leve med alle de reklamefilmene, plakatene, skjermene, lydene og flashene som de får kjørt inn i alle kroppsåpninger til alle døgnets tider. Reklamen er jo fantastisk, og alle har jo opplevd hvordan litt shopping er i stand til å helbrede byllepest og fattigdom, å skifte kattemat vil gjøre ektemannen din sexy og omtenksom, å skifte hårfarge vil gjøre deg slank og kronisk til stede på en eller annen strand med hauger av unge, lekre menn, og å kjøpe en ny bil vil redde miljøet og ekteskapet. Ettersom dikt.no er et nettmedium har minst 99,99% av oss
opplevd reklame på internett. Du vet, de blinkende hysteriske greiene som foregår på kantene av siden du febrilsk prøver å feste blikket på. Hvem klarer vel å lese om prerurale omleggingsplaner i videbergsk stil når det står en
halvnaken kvinne til høyre og lokker deg med inn i Fuglekikkernes Landsforening, eller en sort og hvit spiral ala ”Twilight Zone” hypnotiserer deg til å kjøpe nye briller med innebygget mp3-spiller. Mange av disse reklamene lokker med et tilbud om en gratis gave dersom du binder deg til å kjøpe mer. Pass deg derimot for de tilbudene som lyder litt for utrolige, å få ett par gratis ullsokker når du samtidig sier ja til å ta inn tre afrikanske prinsesser og gifte deg med dem er som regel ingen god avtale…dersom du er kvinne.
Mange synes at reklame på tv er greit, ettersom det gir dem en sjanse til å løpe på do, banke kona eller lufte hunden, men det er bare så mange ganger jeg kan tisse i løpet av én time. Det som derimot irriterer meg mest er volumet på
reklamene. Jeg vet du har opplevd det samme som meg. En døsig vinternatt når du sitter og klår vilt på kjæresten din til en romantisk film om ”livet” på tvnorge, alt er stille, og de eneste lydene som trenger gjennom muren av ro er naboen som rituelt slakter en geit. Plutselig rykker dere fra hverandre og blir slengt og knust mot veggen i hver deres retning av det intenste volumet på reklamepausen som plutselig avbrøt den romantiske tubamusikken i filmen, og som kunne utkonkurrert selv Gene Simmons på symaskinolje og sitronsaft. Som den mannen du er blir det din jobb å klore deg bortover gulvet til lyden av hulkene fra din elskede, kaste deg fremover for å rive til deg fjernkontrollen for å skru ned volumet, men selv om du vet at du nettopp reddet livene deres, er det eneste du kan tenkte på at det absolutt ikke blir noe på deg i kveld likevel. Og alt var reklamens skyld. Det samme gjelder alle dere der ute som har tunghørte foreldre i førtiårsalderen, årene da det meste begynner å svikte. Dette med høyt volum på reklamene er tv-kanalenes skyld, sier du kanskje og lener det tilfreds tilbake i lenestolen med pekefingeren limt til volumknappen, men jeg har selv en informant i tv2-systemet som forklarte for meg hvordan reklamebyråene tuklet med lydnivået på reklame og slapp dem løs på
sendeprogrammet som tikkende bomber.
En gang jeg satt på kino og ventet på at en eller annen sløv film skulle begynne, ja, dette var naturligvis ETTER at jeg hadde betalt mine 95 kroner, og blødd et par hundrelapper for en rull med sjokolade. Under det intense
reklamemaratonet før filmen begynte kom det opp en tekst på skjermen som lød slik: ”Folk har ikke noe imot å se reklame på kino – Annonsér på Bergen Kino”. Akkurat ja. Folk LIKER jo å sitte i tjue minutter og lære mer om bind og
pastiller. Det var bare så mye jeg kunne gjøre for ikke å dra en hulken der midt i halvmørket, reise meg brølende så sjokoladene mine spratt til alle sider og oppi afroen til fyren foran og ned i den ukristelige dype utringningen til damen bak, rive av meg genseren med en intens spjærelyd, fråde litt på det fine teppet mens jeg løp nedover midtgangen og opp til den gigantiske skjermen hvorpå jeg falt dramatisk ned på knær og skrek: ”Hvorfor, Gud?! Hvorfor?!”. Ok, jeg gjorde ikke det, men i protest lot jeg være å pent og omtenksomt kaste sjokoladepapiret mitt i søppelspannet etterpå. Ta den, Bergen Kino!
For deg som ikke har hatt nærkontakt med det motsatte kjønn siden unnfangelsen eller fødselen blir kanskje det fremste møtet med reklame når du går for å sjekke postkassen om morgenen. Uansett hvor godt du kjenner den dødsfellen som
postmannen har satt for deg, vet du at du må åpne postkassen for å få fatt i det nyeste nummeret av ”Better Boobies Exclusive” som du abonnerer på, og hver gang skjer det samme. Med ett du åpner lokket spretter det ut reklamebrosjyrer og aviser som klasker deg midt i trynet og begraver deg under et lass med pornografisk trykksverte og djevelens papir, og ingen av naboene kan hjelpe deg, for alt du ser av dem er veivende armer som stikker opp fra deres egne papirgraver. På det punktet har jeg barrikadert meg med et trettitalls digre neonklistremerker som skriker høflig ”Ingen uadressert reklame, takk” eller ”Bare seriøs post”, men det betyr ikke at jeg går fri for ondskapens papirlass.
Nå og da hender det at en uoppmerksom postmann ikke ser de tretti neonklistremerkene på utsiden av kassen, eller på innsiden, de er jo tross alt litt vanskelig å få øye på. Da stikker jeg hånden intetanende ned i kassen for å fiske opp en regning, og en reklamebrosjyre klapper plutselig og brutalt igjen rundt hånden min som en musefelle og jeg kaster meg ut på asfalten i en kamp til døden, og alt jeg klarer å tenke på mens livet langsomt ebber ut, er at den postmannen skal dø.
Jeg har endelig slått meg til ro med at de onde menneskene bak reklamebransjen en dag vil få sin straff, å bli tvunget til å se på JYSK-reklamer i konstant loop, kun avbrutt av en og annen Sunt Bondevett-katastrofe fra Samvirkelaget eller Cillit Bang-reklamen på høyeste volum, mens de dyppes i kokende olje og overdrysses med fargerikt strøssel som har gått ut på dato, men så, en gang i blant hender det noe som får den oljegryten til å koke for tidlig for meg og jeg faller tilbake i min anti-anti-skyttergrav. Jeg tok bussen her om dagen, som vanlig, betalte flittig for meg og valgte meg et passende sete uten tyggisklatter eller annen uidentifiserbar gugge etterlatt av en eller annen lokal, kryssøyd innavlskatastrofe, og var rimelig tilfreds, før jeg vendte hodet mot venstre for å se ut vinduet og underholde meg selv under den lange reisen, og det som møtte meg var en gigantisk reklameplakat som smekket meg midt i trynet da bussen dro en krapp venstresving. Etter at panikkangsten for å dø av et gigantisk papirkutt og jeg hadde fått revet leppene løs fra trykksverten som truet med å frarøve meg pusten, hadde lagt seg rakk jeg å studere fenomenet nærmere. Plakaten dekket 70% av vinduet, og fortalte med en guggegrønn neonfarge og krigstyper hvor fortrefferlig TELIO telefonabonnement var. Jeg beklager Moder Jord, jeg kan ikke beundre ditt skjønne legeme, for TELIO nekter meg!
Det er ikke så mye den fantastiske utsikten jeg savner, det er alle de tingene man aldri ser når man har tilgang til et helt bussvindu. Du vet at når du er den eneste som ikke kan se ut vinduet så er det minst en hel bøling mennesker som løper nakne forbi mens de svinger halvsløyete laks etter halen, en flokk med løver som bryter ut fra et sirkus og fyker nedover
motorveien med Bondeviks venstrebein mellom tenna, spontankonsert med en Elvis som har stått opp fra de døde for å underholde bilister i rushtrafikken, eller et unikt kometregn over himmelen som aldri har blitt beskuet av noe menneske
tidligere, og som trolig ville fått astronomientusiast Knut Jørgen Røed Ødegaard til å bryte ut i intense spasmer, og alt dette skjer BARE fordi synsvidden din er innskrenket på grunn av TELIOs intense markeringsbehov. Kjære TELIO-ledelse, jeg håper deres ansatte er villige til å selge kroppene sine på strøket for å redde bedriften, for pengene mine får dere aldri!
Til tross for alt dette ser det bare ut til at å jobbe i reklamebransjen blir mer og mer populært, ja, dessverre hendte det slik at min egen far fikk seg jobb i et heller lugubert reklamefirma for få uker siden. Min første reaksjon var naturligvis sjokk, vantro og en snartur oppom taket med trusler om å kaste meg ned de tre etasjene til smijernsgjerdets spisser, men da jeg igjen hadde blitt lokket ned med løfter om en konstant sjokoladestrøm min vei, prøvde jeg å holde et åpent syn på reklamebransjen. Jeg ble til og med med min far på jobb for å hilse på hans nye kollegaer, og fant dem urovekkende hyggelige. Like etter inviterte de meg med på et av morgenmøtene deres, men jeg oppdaget snart at det var for seint å flykte da jerndøren ble boltet igjen bak meg og stormesteren tente de første sorte stearinlysene i den grandiose opp-nedstjernen på gulvet mens alle andre messet ondskapens navn og jeg krøp ned på gulvet i en krok med fastlegen min og apotekkontakten min på speeddial’en, vel vitende om at dette kom til å skade meg for livet.
La meg bare gjøre det helt klart; Jeg hater reklame. Med mindre det blir brukt til noe fornuftig…Som for eksempel å promotere dette fantastiske kåseriet. |
