"NEI KJÆRE, FOTBALL ER UT, JEG SKAL UT OG SHOPPE MED GUTTA!"
For en kort tid tilbake hørte jeg for første gang ordet "metroseksuell". Da jeg slo opp i en ordbok fant jeg denne definisjonen: "En urban mann med en sterk estetisk sans som bruker mye tid og penger på utseende og livsstil. I tillegg er han veldig følsom og beskriver seg som romantisk og omtenksom”. Det var da det slo meg at, vent litt, jeg har jo truffet disse hybridene før, det har bare ikke fantes et begrep på dem.
Jada, jeg vet du har sett disse gutta. De liker å se på seg selv som normale, men deres polerte utseende og mangelen på skjeggstubber og kjøttrester mellom tennene avslører dem. De står opp ekstra tidlig om morgenen for å "forberede" hårproduktene sine, rense huden, presse gulrotjuice, stryke kragen på skjorten og lakkere neglene. De elsker å gå til frisøren og få seg nye striper, har med seg negleklipper, pinsett og hårbørste på skolen eller jobben og synes at den siste Vin Diesel-filmen er litt "voldsom". De foretrekker heller litt shopping, interiørmagasiner, matlaging eller romantiske filmer. Om du ber dem ut trenger de et døgn på å forberede seg, kjøpe friske blomster til leiligheten, lage sydhavsbakkalao med chiligrøt-aperitiff, legge en ansiktsmaske og kjøpe seg et nytt antrekk.
Den beste arenaen å betrakte metroseksualitetsfenomenet er dagens fotballbane. Fortidens fotballspillere raket av seg hodehåret for å kunne se best mulig, de gikk ut på banen med dødsforakt i blikket for å drepe og rulle seg i gjørmen, og når de ble taklet kastet de seg opp igjen så blodspruten sto helt frem til publikumsmassene. I dag er det første du legger merke til spillernes highlights eller moderne frisyrer, de går med smykker, øredobber, hårbånd, strikk, søte tatoveringer på synlige steder, og i følge rykter liker de nok å parfymere seg litt til trøyebyttingen. Og disse trøyene er designet for å vise frem mest mulig magemuskler, og Italias landslag har per i dag gullskrift på ryggen. Blir de taklet kaster de seg nesegrus i gresset med kvinnelige klynkelyder og håndbevegelser og ruller bortover gressmatten til den store cup-pokalen, og der blir de liggende og vri seg som en kvinne med menssmerter. Etterpå reiser alle seg, tørker bort mascaratårene og retter på håret, hårbåndet,
strømpene, ja, de kunne likegodt trukket frem pudderdåsen og begynt å sminke seg der de sto, jeg ville ikke blitt så
altfor overrasket.
Jeg kan takle huleboermenn, i og med at jeg bor sammen med to slike, jeg kan takle homofile menn i og med at det er så praktisk å slippe å tenke på å holde inne magen og passe kløften hele tiden, men det jeg ikke takler er metroseksuelle menn. Når jeg er ute med en mann og det begynner å regne og mascaraen min renner vil jeg heller gå rundt som et smertefullt tilfelle av dama i eksorsisten enn at daten min overrekker meg en myk bomulldott med øyesminkefjerner. Jeg kan ikke forholde meg til en mann som er bedre kjent med jentene på hårfjerningssalongen enn meg, og som bruker mer penger på blomster til seg selv enn den døde moren sin.
Jeg vet ikke om det er vi kvinner som har drevet menn til slike drastiske skritt. Vi maser jo hele tiden om at menn er så håpløse og sprekkfulle av testosteron, og ønsker at de skal bli mer følsomme og omtenksomme. I tillegg har kosmetikkforretningene begynt å selge sminke for menn. Jeg skulle likt å ha et par ord med den personen i en mørk bakgate. Om denne trenden fortsetter er det kanskje om et par år vi kvinner som ikke får oss noe på lørdagskvelden fordi vi i forbifarten sa noe om at typens nye trøye fikk ham til å se litt lubben ut. Nei, jeg sier det bare, gi meg en mann som heller vil ha meg for pengene eller kroppen min i stedet for møbeldesignet i leiligheten min, en mann med blodige biffrester mellom tennene, mandig svettelukt under armene og gule tånegler, hurra! |
