JEG VILLE GITT MIN HØYRE ARM FOR EN MANN SOM MISLIKER BARN
Nå er ikke jeg den typen kvinne som lar meg rive med av ordinære kvinneting. Man kan vel si at jeg har et handikap, eller en fordel, som jeg liker å kalle det, jeg ble nemlig født uten morsinstinkter og overvekt med østrogen. Dette genet og disse hormonene som påfører sine bærere de mest fryktelige bivirkninger, som å ville ikle seg en diger marengskjole og drite seg ut foran hele slekten og alle ens venner mer enn noe annet i verden, og det å faktisk synes det er gøy å presse noe på størrelse med en melon ut av en åpning som knapt har plass til en kiwi engang, mens vi allerede er inne på temaet frukter og spennende kroppsåpninger å presse dem ut av.
Alt dette er til mine foreldres store fortvilelse. Deres mål og mening i livet er selvsagt å kaste meg inn bak lås og slå hos en fyr med sans for sydenturer, campingvogner, svære griller, billig gull, flanellskjorter, hauger av barn og kvinner med rosa neglelakk og pulehår med krepp. Jeg, derimot, nekter å gifte meg, etter at jeg var i min kusines bryllup der hun gråt store mascaratårer ned i kaken under talene, og kastet opp på den tre timer, en vals, en utro brudgom og en flaske teknisk sprit seinere.
Mine foreldre fortviler selvsagt. Min far vurderte faktisk å betale min eldre bror for å ikle seg kjole og la ham føre sin sønn nedover midtgangen bare for å få tilfredsstilt det sugende behovet, men tanken på å introdusere min meget mandige bror, han er så mandig at han har tre baller, for den feminine verdenen og risikere hele homoer-er-farlige-teorien fikk ham til å tenke seg om to ganger. For min mor tok det et par turer på asylet før hun slo seg til ro med at hun nok aldri ville slå seg til ro med det, men heller bli pille- og brudebildemisbruker. Hun betalte faktisk en vilt fremmed kvinne for å få være med under fødselen hennes, og ble satt inn da hun prøvde å ta ungen med seg hjem etterpå.
Kvinner er for meg totalt urasjonelle skapninger med gigantiske overfølsomme tårekanaler. De griner når de vinner, griner når de taper, griner når de ikke får være med, griner når de FÅR være med, griner når de ikke får noe, griner enda mer når de faktisk FÅR noe, griner når andre griner og griner når andre ikke vil grine eller når de selv ikke vil. Er det rart at mannfolkene er så homofobe som de er? De har jo vandrende eksempler på hvordan de IKKE vil bli selv!
Jahaja, hun er vel lesbisk, tenker du vel nå, men det har jeg allerede vært gjennom i en annen av mine tekster, så det er jeg ikke. Ikke vil jeg kalle meg heterofil heller, kanskje jeg bare lider av en uhelbredelig sykdom, for de mange mannfolkene jeg har truffet i løpet av livet har tiltrukket meg like mye som KrF-stemmer mot Jan Simonsen. Jeg vet at mange damer nå vil spisse øyne og føle seg ganske så hjemme, men det skal dere vite, dere har aldri lidd så mye som jeg har når det gjelder å date mannfolk.
La oss begynne forsiktig med den første kjæresten min som tok 50 øre i betaling for å kysse meg på kinnet. "Hun må virkelig se ut som en propellulykke, denne dama her," tenker du nå, men neida, jeg er veldig ulik Valgerd. Videre kan jeg nevne diverse ville fester der man bare slukket lyset og lot det stå til, med stor fare for å bomme stygt (hett tips: ikke ta med slektninger på disse festene). Fra der av kan vi begynne å referere til min kontakt med manneverdenen som tilstøt, ulykker, katastrofer, om du vil.
I min ungdom kom jeg i kontakt med en fyr på nettet. Dette var på den tiden da nettdating fremdeles var nytt og uutforsket, likeså sunt fornuft, så jeg kastet meg i det, i den tro at en rask tastaturhånd betydde ridder i skinnende rustning. Et par timer seinere satt jeg ved siden av scenen på en satanistrockerklubb og beskuet min date for kvelden. Han var med i bandet. Ja, han med 666 tatovert inn på øyeeplene og svart, pistrete hår ned til knærne, komplett med toalettpapir fremdeles hengende i enden, mens han pisket det frem og tilbake når han ikke brukte det som strykeinstrument. Øretrommene mine hadde for lengst kastet seg i døden mot veggene, og jeg hadde satt en spritflaske intravenøst da han kom ned fra scenen for å utveksle et par romantiske ord med meg. Jeg minnes bare fragmentene:"...hjem til meg...slakte en geit...se den nye kistesengen min?" før jeg dumpet ham til fordel for en firebarnsfar som nettopp hadde vunnet Rune Rudberg-lookalike konkurransen i baren ved siden av.
Jeg minnees særdeles godt den fyren jeg traff på byen en sein natt, delte en drøvel med og våknet opp neste dag for å finne et frieri på puten. Denne fyren som hadde lignet Valentino på prikken kvelden i forveien hadde forvandlet seg til en krysning mellom halvfordøyd egg, innsiden av et pungdyr pluss litt spaghettimiddagsoppkast, vakkert dandert på et kropp bare en mor kunne elske. Jeg må innrømme at jeg holdt meg borte fra flasken i hele to dager etterpå, inntil jeg traff neste fyr på en annen pub. Vi holdt ut et par dager inntil fotball-VM begynte og jeg ikke så ham på to uker. Litt forundret dro jeg hjem til ham for å se om han enten hadde kastet seg i badekaret med hårføneren i løkke om halsen eller om han bare var fotball-fan. Dessverre var det bare det siste. Han inviterte meg inn for å se kampen med ham. Jeg tråkket over råtne grandiosarester, komplett med uoppdagede bakterieorganismer, vi snakker bakteriesivilisasjoner! (og du lurer på hvor SARS-epidemien startet??), hauger med tomflasker, en og annen eksdame i en krok og et par grågrønne sokker og undiker drapert over lampen og bordenden. Mens han satt og nistirret på tv-en begynte jeg brydd å rydde unna litt av rotet. Han satt urørlig hele tiden, til og med da jeg uten å mene det kom til å rive litt i "Heavenly Boobs and Motors"-bladet hans, men da jeg skulle passere tv-en for å komme meg til andre enden av stuen må jeg ha skygget for skjermen et øyeblikk, for straks etter kastet han seg over meg bakfra med et gurglehyl av panikk over å ha gått glipp av nok en fotballspiller skyte snott ut av nesen, men sikkert på en helt ny og innovativ måte! Vi rullet rundt i et vilt basketak (ikke noe kinky, for alle dere mannfolk som leser dette) inntil jeg klarte å kaste meg ut av et vindu da han kom løpende mot meg for å stikke meg med et frossent kyllingslår.
Klok av skade holdt jeg meg langt borte fra tv-puber og fotballstadioner etter det. En dag jeg besøkte min far på jobben, bare sånn for å utveksle en del private detaljer om mitt triste liv og hans sviktende potens, ble jeg lagt an på av hans femtiårige arbeidskollega. Greit nok at fyren var kommunist, én meter høy, hadde fire-fem løsunger og like mange eks-koner, men det jeg ikke kunne takle var hans hang til å stumpe sigarettsneipen i pannen. Jeg får alltid fantomsmerter når jeg ser noen kaste bort en helt fin, røykbar sneip. Av andre unevnelige datehistorier kan det nevnes han som begynte daten med å gjøre meg oppmerksom på at han for tiden led av klamydia. Så var det han som IKKE gjorde meg oppmerksom på det, og han som trodde vi hadde forlovet oss etter at jeg hadde håndhilst på ham da vi møttes, og la oss ikke glemme Ronny Kåre Leidulv...Ja, navnet sier alt!
Jeg har funnet ut at drømmemannen må være en krysning mellom Rambo, i svett og blodig trøye, skjønt, helst uten, med så spretne biceps at du kunne kastet ut fjære-sengen, med granat i kjeften der han fryktløst kaster seg ned i en grøft (eller sofaen i dette tilfellet, med en pære mellom tennene) mens han brøler sinnsykt mandig og griper etter fjernstyreren og samtidig moser deg inn i armkroken, og en fyr som på kino kan presse ut nok tårevæske til å vaske gulvene med når han kommer hjem. Han er ikke redd for å trekke frem tute-tørklet i bryllup, lar seg bikinivokse sammen med deg for å dele din smerte som kvinne, og ikle seg rosa skjorter og husmorforklede. Hadde vitenskapen tillatt det ville han faktisk ha født ungene deres, og derfor har han mer kontakt med din egen mor enn du har selv. En slik mann ville til og med jeg ha vært villig til å bli fødemaskin for, herregud, jeg ville faktisk vurdert å sende ham eggcellene mine i posten! For tiden får jeg heller fortsette å date fyren som ikke klarer å ha på seg noe på overkroppen, og som insisterer på å ha rosa sløyfer i håret når vi går ut for å spise. Han er i det minste steril. |
