HUSK Å LIGGE MED MATTELÆREREN MENS DET ENNÅ ER TID
Jeg husker ennå da jeg fremdeles hadde matte på skolen. Jeg er også gammel nok til å huske Tsjernobyl, men det er bare noe jeg tar opp når folk ser litt for lenge på meg. Jeg vet at mange fremdeles lever under en mattelærers terrorregime, og det er neppe en tilfeldighet at mattefaget har så mange motstandere. Det er da også så sinnssykt vanskelig. Er det lett betyr det vanligvis at du har gjort feil, og slik er det vel mesteparten av tiden? Men det er jo selvsagt en livsviktighet å kunne løse ligninger når du sitter på bussen hjem fra vaskejobben din, og du lurer på hvilken dass som er den skjulte x-en som du glemte å vaske i dag.
Hva jeg gjorde i mattetimene? Det varierte. Det eneste som gikk igjen var at jeg knapt gjorde noe. Det går helt fint an, for jeg har gjort det i ti år. Ikke gjort noen verdens ting i en mattetime. Man simpelthen bare lener seg langt frem over kladdeboken og tegner med blyanten over de svarene du allerede har skrevet (i et svakt øyeblikk, naturligvis!). Det lønner seg kanskje å skrive noen nye tall og hviske dem ut igjen, slik at det ser ut som om det faktisk er tegn til liv på arket. Mattelæreren er en godtroende jævel, og det burde alle misbruke grovt. Han ser ingenting. Mattelæreren går bare rundt i klasserommet og plystrer, med hendene bak på ryggen, eller så sitter han ved kateteret som en konge. Det kribler i fingrene hans etter å finne en uskyldig intetanende elev som lurer på noe mattelæreren kan briljere med svaret på. Noen ganger blir mattelæreren ensom og søker seg bort til elevene. Der står han og ser på svarene dine, og så angriper han. Kaster seg over byttet sitt så hjernebarken slår fliser. Mattelæreren synes det er morsomt å løse vanskelige regnestykker. På lærerværelset sitter mattelæreren og naturfaglæreren sammen i en liten krok og fniser sammen over et hefte "Heftige Mattenøtter". Du har nok sett dem i et tiendedels sekund før døren smekket igjen.
Jeg tegnet også mye i mattetimene. Tegnet mine konsentrasjonsmemoarer, men ingen publiserte mine lidelser. Tegninger av en trehodet monstermattelærer og hemmelige meldinger til naboen er en slags "survival kit" for den desperate elev. Meldingene byr ikke på stort mer enn det vanlige: "Spark meg, spark meg hardt NÅ!", eller "er det din hånd på låret mitt eller er Roy Harald tilbake fra asylet?", kanskje en og annen "hva gjør du på? Løser oppgaver? jævla sviker, bare vent til langfri!", men det holder motet oppe. Naboen din er jo naturligvis et mattegeni som freser gjennom boken og ligger med mattelæreren i helgene. Hun kan gangetabellen baklengs og på skrå, for ikke å nevne hebraisk, bare sånn for å være sikker. Jeg kunne, og kan fremdeles ca. 2% av gangetabellen. Det er sikkert helt feil, for prosentregning var aldri min sterke side. Jeg kan vel også si at jeg omtrent ikke kan NOE matte, og at sjansene mine for å lære matte var ganske små fra begynnelsen av, men så er jeg jo ikke noe bedre på sannsynlighetsregning. Hadde mattelæreren min visst det, ville nok klassen min fått oppleve en mattelærers begravelse. Jeg ser for meg at kisten ville vært formet som et tall, blomstene ville vært arrangert etter fibonaccitallene og porttrettbildet av den døde ville vært laget etter det gylne snitt. 36% av forsamlingen ville gråte en skvett, 3% styrtgrine til en oscar (deriblant hustruen, som ville felle i gjennomsnitt 1,3 tårer i sekundet) og de resterende 93% ville sittet og beundret salmetallene ved prekestolen og prøve å legge dem sammen med summen av bokstavene i bibelens ti bud. På den fremste benkeraden ville man allerede vært i full gang med å karbondatere liket. Men så oppdaget mattelæreren aldri mine regnevansker. Ingen ser deg regne 2x3 på kalkulatoren, og det er bra, for vi har nok mattelærere i dette landet som det er.
Mens vi snakker om kalkulatorer, så er jo det en god medhjelper i faget. I 99,9% av tilfellene ville den nok bare klappe igjen som en bjørnefelle om deg, men ellers er den et ypperlig redskap for tidsfordriv. Tast litt på den, sett opp en grublende mine som insinuerer at du prøver, og ser lysningen. Pass deg for de oscarvinnende ansiktsuttrykkende der du fremfører din versjon av John Nash eller Pytagoras. Da tiltrekker du deg bare mattelærere som ugress mot den perfekte gressplenen.
Om jeg gjorde lekser i min tid? Tja, det kom vel an på massen og mengden. Mattelæreren forventer selvsagt at du skal angi deg selv om du valgte å ha en god kveld med litt arbeid på den siste romanen din, litt atomspalting og kanskje, om du fikk tid, videre arbeid på teorien din om at Gud og Jesus egentlig var samme person. Det finnes derimot alltid en tyster, dem skal jeg ikke bevege meg inn på, ettersom noen av de sakene fremdeles er i politiets søkelys.
Alt er i bevegelse. Nå lærte jeg aldri arbeids- og bevegelsesteorien, men jeg forstår såpass at alt beveger seg mot en avslutning (bortsett fra såpeserier), og en eller annen gang må man ha en MATTEPRØVE. Du ville kanskje tro det, men jeg jukset aldri. Da ville bare mattelæreren tro at jeg faktisk var god i matte, og dermed ville jeg ha gravd min egen grav og slengt meg i den, kanskje til og med spikret min egen kiste igjen. Jeg synes personlig at det er imponerende hvor mange tall menneskehjernen kan tilegne seg (mange kan jo telle til over tusen!) og da er det jo ikke så farlig om litt av alt det andre faller ut etter hvert. Verre er det med dem som har kronisk hjernediaré og aldri klarer å ta til seg noe. Slike elever ender opp i omsorgssektoren, nærmere bestemt eldreomsorgen, der man ikke er så nøye på hva klokken er, hvor ofte beboerne spiser, dusjer eller når de skal legge seg. Minst mulig tall er best. Jeg synes nå også at elevers talløse, helhjertede forsøk på å svare riktig på oppgavene på matteprøven er innsats nok. Selv følte jeg meg alltid utrolig effektiv under forberedelsene til prøven, noe som besto av hysterisk grining og nervøse sammenbrudd. Tenk på alle de oppfinnsomme gale svarene jeg har klart å presse ut av meg i løpet av ti år. Ikke ETT oppmuntrende ord. Jeg satt nå bare der med prøven min, med ordene "Goin´ to hell!" svirrende rundt i hodet, uten å vite at jeg kom til å skape en ny karakter etter Lg, lite godt, nemlig Ki, komplett idioti, og få mattelæreren til å grine og ta ut sykemelding.
Jeg har kanskje ikke gjort det så bra i matte på skolen. Spør du meg hva 3+5 er, eller hvor mange fingre jeg har, så må du nok gi meg en kalkulator til hjelp. Derpå må du helst forklare for meg hvordan jeg bruker den. Uansett skal du være jævlig glad for at jeg har fylt opp Ki-kvoten, ellers hadde sannsynligvis du havnet der istedet. Skolen er et minefelt, en overlevelseskamp, og man får ikke en gang en premie for å overleve. Kanskje vi bare skulle sette Tande P. til å styre skolepolitikken. Da blir det jo litt spennende å se hvilke skoler han slår konkurs først. |
