HVOR KLÆR GÅR FOR Å DØ
De aller fleste av oss er vel kjent med mysteriet med sokker som forsvinner i vask. Har du aldri hørt om fenomenet betyr vel det at morra di fremdeles vasker klærne dine, og sannsynligheten er stor for at hun også velger ut hvilke klær du skal ha på deg, hvilke pornoblader du skal lese, knerter potetene dine til middag og susser deg god natt og trekker dynen godt om deg hver kveld. Som de fleste andre har også jeg opplevd frustrasjonen over å måtte tyvlåne min lillebrors noenlilla Teletubbi-sokker etter å ha hatt en heftig brytekamp med trettito single sokker. Det har gått så langt at jeg faktisk har vurdert å leve opp til sokke-sangen og male sokkene direkte på føttene og har til og med vurdert tanken på at sokkene mine er homofile og at jeg kanskje bør ta dem med til min lokale homoeksorsist i nærkirken. Noen dager ender det likevel opp med at jeg tar på meg forskjellige sokker, men å gå rundt med supportersokker for West Ham United på den ene foten og "I HATE FOOTBALL" på den andre kan fort bli en lek med døden.
Men så var det egentlig ikke sokker jeg ville snakke om, selv om det jo er et sinnssykt interessant tema. Det jeg vil ta opp er KLÆR som forsvinner i vask. Har du aldri opplevd scenariet: Du står opp en morgen etter en natt med deilig putesikling og en og annen drøm om Tande P. hvor han løfter deg opp på sin hvite hest og gjør unevnelige ting med deg OG hesten, du kaster deg inn i dusjen og går så for å finne noe å ha på deg, men det du ikke vet noe om er konspirasjonspakten som ble forseglet dagen før, mellom favorittplagget ditt og vaskemaskinen, og nå er plagget vips borte.
Du kan finne deg selv stående på hodet ned i skittentøyskurven mens du freser gjennom gamle undiker og svette trøyer, og du er ganske sikker på at du kunne gravd deg til Kina uten å finne noe som ligner plagget engang, før det kommer vennlige menn i hvite frakker og henter deg for å gjøre alt bra igjen. Jeg tror personlig sterkt på en teori om at klær er levende vesener som blir svært lett fornærmet. Kanskje har du dratt hjemmefra uten regnfrakk og det begynner selvsagt å regne. Hvem er det som blir våt? Klærne dine. Eller du blir med på en blind-date etter å ha blitt skikkelig desp etter tjuetre år i sølibat hvorpå rørene dine har begynt å tetne til, men treffer en fyr som ser ut til å ha kastet seg fra en tre kilometer høy bygning og ned i en kjøttkvern, for så å bli kirurgens personlige sexleketøy et par år før han slapp ut fra sykehuset i går. Personligheten hans er deretter. Hvem er det som kommer nærmest dette misfosteret (han gjør skam selv på misfostre), som nok allerede har signert kontrakt med det samme sirkuset som huser damen med skjegg, damen med legghår og damen uten vokset bikinilinje, når han midt under kinofilmen kaster seg over deg som en slikkesyk rabiat hund i parringssesongen, og du svelger blåsyreillen du hadde under tungen i
"really-bad-date-i-want-to-die-now-please"-kit´en din? Jo det er nok en gang klærne dine.
Hvem er det så som aldri får være med når du endelig finner en fyr verdt å dele kroppsvæsker med, men som blir slengt på gulvet før dere tar løpefart og hopper i høyet i en trippel salto mortale med back-flip og formerer dere så genmaterialet spruter? Det er nok en gang klærne dine. Fester er det bare spesielle klær som får være med på. Eliten. Er det ikke egentlig slik at vi mennesker praktiserer en form for rasediskriminering av klær? Er vi klesrasister? Er penklærne den overlegne rase som får ha det gøy og henge i finskapet, mens hverdagsklærne må slave hardt med deg på jobb, skole og mislykkede dater og bli stuet sammen i små, trange og støvete konsentrasjonsskap?
Er det kanskje slik at klær også må dra et sted for å dø? Klær varer jo ikke evig. Noen klær velger å dø med stil, mens du har dem på deg, når du lener deg ned for å plukke opp busskortet ditt, med baken mot resten av bussen, kanskje mest han kjekke fyren som sitter fremst og har panorama-utsikt og stillheten knuses av en spjærende buksebak som kun kan være din egen, før du kaster deg bakerst i bussen og syr sammen buksen med dasspapir når du kommer på skolen. Andre klær er mer diskrét og venter heller til de er i vask. Da smyger de seg unna og forblir borte til du har vunnet deg en ny valke eller tre, eller grodd deg et nytt lem, slik at du ikke passer inn i dem lenger. Kanskje vi en dag er så heldige å få bli med på en spennende ekspedisjon bak vaskemaskinen, der vi vandrer hvileløst omkring i flere uker før vi finner den sagnomsuste plassen. Stedet der klær går for å dø. |
