ÉN KORT KJØRETIME OG ETT STORT DØDSØNSKE
Første gang jeg spurte min far om han ville øvelseskjøre med meg hadde jeg forberedt meg godt. I flere dager før hadde jeg snakket ekstra høyt om sikker sex, fjellvettregler og forhåndsregler mot salmonellasmitte, jeg hadde frivillig tatt oppvask etter oppvask, ja, jeg mukket ikke engang da jeg måtte rense bestemors gebiss for hånd etter som jeg visste at alternativet var å vaske gjenbruksbleiene hennes.
Så kom dagen. Det var en tirsdag i mars, og selv om det var ganske kaldt den dagen fikk jeg en runde svettetokt klesset i trynet da min far rykket hodet til siden for å stirre på meg med kulerunde øyne. Jeg kunne allerede se skrekken i pupillene hans, filmen der han og jeg skrek oss i døden bak rattet, vel utfor en skrent i Grand Canyon og styrtet i mot helvete mens han kvelte meg med begge hender. Likevel var det jeg som måtte beholde roen. Mantraet jeg hadde øvd på gjennom hele vinteren var som blåst bort da jeg i stedet for å si; Jeg vil bli en sikker sjåfør, pappa kjære, og jeg stoler på at du vil lære meg å bli verdens beste bilfører. Jeg er stolt av deg pappa, etterfulgt av et kyss på kinnet og en kald øl, i stedet buste ut med: Pappa-kan-ikke-vi-øvelseskjøre-nå-som-jeg-er-sytten-kjære-pappa-vær-
så-snill-jeg-er-jo-den-eneste-datteren-og-øyensteinen-din?? Skaden var skjedd. I løpet av den tiden det tok meg å komme fra pappa til øyenstein hadde han allerede fått digre svetteringer under armene og på brystet.
Så satt vi der da, jeg med én hånd på rattet, den andre på giren og foten lå skjelvende på gasspedalen. Min far hadde for anledningen ikledt seg ballongdrakt, og satt med begge armene strake mot dashbordet og beina i spenn mot gulvet. Ansiktet hans var fortrukket i et slags forhistorisk, helnevrotisk glis, mens han gjentok et oppmuntringsmantra om at han kun kom til å miste én arm og kanskje tre tær. Jeg valgte å gjøre raskt slutt på lidelsene hans og sto plutselig inn gassen. Hjulene skrek hvinende og vi tilbakela én mil på ti sekunder. Da hoppet jeg til slutt på bremsen så det hylte i maskineriet og kastet et blikk bort på min far.
Gliset var der fremdeles, som om han hadde fått en overdose god porno, men etter hvert så jeg at han kanskje ikke lenger hadde muligheter til å lukke munnen. Brilleglassene var knust, og til og med brillerammen hadde smeltet til en ugjenkjennelig form, og restene etter glassbitene satt kilt fast i baksetet sammen med et sammenbrettet eksemplar av VG, en flaske jif og en knust Tom Jones-CD. Det ellers så brunlig krøllete afrohåret hans sto helt stritt og sølvhvitt bakover så han lignet en moderne utgave av Einstein oppdager speed og han lo psykotisk og vilt, som om han ikke lenger hadde kontroll over magemusklene, eller noen muskler i kroppen i det hele tatt. Jeg mintes enda da jeg tråkket på gasspedalen, og hans; Dette kommer til å gå bra fort forandret seg til et hysterisk; VI KOMMER TIL Å DØØØØØ!
Jeg trenger vel ikke å nevne at ambulansen kom raskt til stedet, jeg ble gjort arveløs og bilen ble inndratt og vernet til utstilling i skrekkabinettet i Madame Toussauds voksmuseum? Likevel var det vondeste å se min egen far bli sveiset ut av bilen, etter som han nektet å slippe taket i dashbordet, og så bli festet til et redningshelikopter og fløyet til sykehuset, fremdeles med dashbordet i hendene og gulvmatten rundt beina da de ikke fikk ham inn i ambulansen MED tilbehøret. |
