KASSEAPPARATHORE
Jeg har fått meg jobb i en matbutikk. Det er det dummeste og mest grusomme jeg noensinne har gjort mot meg selv, inkludert bikinilinjevoksingen jeg foretok i fjor. Min nye arbeidsgiver må være Fanden sjøl når han velger å ansette en grønnskolling (i fag-terms kasseapparatgrønnsak) første uken i desember. Jeg ser ham sittende i et flammehav i en avgrunn, også kalt kontoret, og le høyt og ondt mens han fører navnet mitt opp på hver fredag, lørdag og julesøndagsåpent i sitt eget skitne blod.
Jeg minnes med smerte min første dag på jobb. De tvang meg inn i neonfargede klær med digre logoer på de mest ubekvemme steder. Til og med knappene bar butikkjedens lusne navn. Akkurat det var særdeles smertsomt, da jeg har for vane å naske knapper og pimpe dem ut på gatehjørnet. Etter hamskiftet ble jeg, allerede motvillig, geleidet ut i lokalet til alles spott og spe. Sjefen min rev opp kasseavlukkedøren og presset meg inn så alle valkene mine skrek i protest. Jeg vaklet meg opp på stolen og møtte kunden som sto og ventet, med munnvikene lavere enn kister i jorden og neven krampaktig knyttet om en most hundrelapp, så hun var nær ved å kvele Kirsten Flagstad. De fem sekundene denne kunden hadde måttet vente var utilgivelige, og jeg fikk meg en foss av sure blikk, før hun uvillig ga meg pengene. Med lappen i den skjelvende hånden min trykket jeg på en knapp på kasseapparatet. Straks lyste hele butikken opp i røde lamper, og en grusom lyd truet med å gjøre kål på trommehinnene mine. En blåkledd securitas-vakt som hadde spasert rolig utenfor butikken, med hendene på ryggen og leppene formet i et dårlig plyster, øynet meg opp og ned i et tiendedels sekund, før han kastet seg inn i butikken, rullet rundt på gulvet og spratt opp igjen i en salto mortale, rev hånden min bort fra kassen, meg med, og tok strupetak på meg. Jeg hang der og dinglet som en vissen selleristang med ebola mens alle de andre ansatte sirklet seg om oss.
De dempede stemmene deres og de varsomt utstrakte armene deres antydet at jeg skulle forholde meg rolig, og legge fra meg hundrelappen jeg fremdeles hadde i det som var igjen av neven min. Skjelvende strakte jeg ut hånden og åpnet den, mens securitas-vakten åndet meg ramboisk inn i de knuste øregangene. Straks hundrelappen var overlevert og trygt forvart slapp securitas-vakten meg og jeg ség ned på gulvet i en pøl av knust trommehinne, vaktens svettedammer og mine tårer. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, at jeg hadde tastet feil, men istedet geleidet de meg inn i båsen min igjen hvor forskrekkede kunder stirret på meg med Quisling i øynene, mens de knuget de dyrebare rundstykkene og colaene inntil sine bryst.
Jeg satt stiv som en tre år gammel sjokoladepudding og pep gjennom nye varer, med øyne i nakken og baken og under fotsålene. For ett sekund ble jeg distrahert av securitas-vakten som satt på en stol ved inngangen og filte neglene med en machéte, og pekte på meg mens han dro fingeren tvers over sin egen hals og glodde intenst på meg med blodskutte øyne fra helvete. Jeg fortsatte enda iherdigere. Det gikk bedre og bedre utover dagen. Jeg ble en reser på laserstrålen, og våget til og med å smile litt av dem kvisete unggutten, med dryppende klamme hender, som skulle ha en pakke med KING SIZE kondomer med ribber...for HENNES nytelse. Securitasvakten var nesten glemt der han sto og lente seg mot en brannøks. Da plutselig gikk det opp for meg. Det grusomste hadde skjedd. Jeg hadde blitt en kasseapparathore!
På slutten av dagen vandret jeg knust, med brukket ryggrad og kassepengene under armen inn på bakrommet. Jeg skulle telle pengene mine. Jeg så ned i kassen, som så ut som om en palestinsk selvmordsbomber, fylt av småpenger og skitne pengelapper, hadde utført sin livsmisjon der nedi. Jeg grep om pengene, mens jeg nervøst så meg rundt og oppdaget at securitas-vakten hadde dratt hjem til kone og vekter. Styrket i sjelen begynte jeg å telle, men ble plutselig distrahert av en flom av sikkel som rant fra min egen munn og ned på lappene. Så mye penger hadde jeg aldri før sett. Lapp på lapp ålte seg sensuelt og fristende gjennom hendene mine, men da jeg skulle legge dem fra meg i en nattsafe-pose fant jeg hånden min farlig motvillig, der de gule klørne mine penetrerte et par Munch´er og en hel del Sigrid Undset´er.
Til slutt ble en av mine medarbeidere, hun som så ut som en kvinnelig russisk atlet fra 80-tallet, nødt til å holde meg fast mens de andre bendte fingrene mine løs med brekkjern. Jeg så meg rundt da fortryllelsen var brutt og oppdaget at alle de andre hadde på seg skalldyrssmekker og sikkelet deres fløt i store akvedukter rundt bordet og gjennom veggen ut i elven utenfor. Jeg hadde tydeligvis mye igjen å lære.
Neste dag skulle jeg stable frukt og grønnsaker. Trucken satte fra seg et par tonn med kasser på lageret, og den russiske atlet-medarbeideren min løftet dem opp under armen og viste meg vei til grønnsaksdisken. Der lå grønn-gule grønnsaker og svømte i sitt eget avfall, og noe av skinken fra kjøttavdelingen gresset på selleriene. Det ble min jobb å temme dem. Jeg tenkte å begynne med eplestabelen. Det var foreløpig den eneste frukten jeg klarte å gjenkjenne i dette havet.
Modig tok jeg til å pille litt på et råttent eple nær gulvet, men ble straks etter var over en brasende lyd. Det lød som en flokk galopperende kåte mannfolk på vei til horehus i Tyskland, og det horehuset var for øyeblikket meg. Jeg fikk rett. Tre tiendedels sekunder etter var jeg begravet i en dynge av norske epler som kjempet om plassen mot meg. Det var ikke før medarbeiderne mine hadde fått tilkalt en prest for å gi meg et siste testamente, og de sto med hodene bøyd, at jeg klarte å grave meg opp til dagslys. Skuffelsen sto å lese i øynene deres. Mine medarbeideres fordi de ikke var kvitt en rival om sjefens gunst, les: penger, og presten for å ha mistet det sårt trengte honoraret, for ikke å snakke om begravelsesbyrået som seinere ringte meg opp og kjeftet meg huden full og bannet meg fra alle deres søsterbedrifter. Jeg hadde bare å holde meg i live, sa han, ellers ble det en evig naken hvile på meg.
I dagene som kom nærmet det seg raskt julehelghandelen. Jeg hadde tyllet i meg et par liter hardnet kaffe og stivet opp kinnene i et smil, ved hjelp av tannstikkere på innsiden, og litt av mammas klesstivelse, og var klar til selvmord. Første kunde kom tre minutter før åpningstid. Han hang i spjeldet foran døren og telte høylydt hvert sekund som tikket ned mot åpningstid. Da klokken ble hel gjennomgikk kroppen hans en serie rykninger. Det ble min jobb å låse opp for alle kundene som hadde stimlet seg rundt døren. En dame lå vakumpresset mot glassdøren et par cm. over bakken. Med øynene igjenknepet vridde jeg nøkkelen om. Straks ble jeg overfalt av ville nesehornklover og høylydt vrinsking, mens kundene stormet inn i butikklokalene og begynte å klå på frukten og brødet. Jeg lå igjen med en slankere linje og fotspor i trynet. En ny dag var begynt...
Selveste julaften satt jeg i kassen med kronisk fra-høyre-til-venstre-arm, pukkelrygg og blodskutte øyne, da en dame rakte meg pengene sine, smilte som en dårlig Jesus-imitator og ønsket meg en riktig god jul. Da besvimte jeg. |
