RYGGLØS SØKER HOBBY
Hva er meningen med livet? Er det å stå dag ut og dag inn og skuffle kumøkk, mens kyrne står og fniser bak ryggen din? Er det å tilbringe dagen i neonfargede klær med barn hengende fra alle lemmer? Eller er det å stå på et gatehjørne iført et enormt hønsekostyme som levende reklame? Å ha en sjef, med oljeglatt brylkremsveis, kraftig fremtredende hakeparti og god luftsirkulasjon mellom ørene, som forteller deg at alle de frustrerende dagene og nettene du tilbrakte for å få ferdig rapporten var til ingen nytte. lange netter med kaffe så sterk av Conan barbaren blir en pusling i forskjell, øyenlokk så tunge at de slår rekorder i tunge løft, kun holdt oppe av provisoriske fyrstikker, tre dager gammel skjeggvekst (du er jo kvinne for pokker!), for så å måtte koste opp alle utrevne hårtuster, bestille ekstra søppelavhenting, du trenger en gravemaskin til å skuffle opp alle de sammenkrøllede papirene med fra-lyspære-brilliant-til-idioti-forslagene, og en hel søppelbil til å kjøre dem bort, bestilling av tannlegetime for de nedgnissede tannstumpene du sitter igjen med, og ikke minst alle timene hos psykologen som forteller deg det du allerede visste; du er reinspikka psykotisk! Og så sitter sjefen der og sier; -Dette var ikke bra nok. Jeg føler at du ikke legger din sjel i dette, kjære deg, hvorpå han tenner en feit sigar og klapser sekretæren sin på baken. Sekretæren med plastansikt, bleket hår, trutmunn, et ypperlig sett med lunger, sponset av kirurgiens toppess, ikledd knallrosa drakt med kort-kort skjørt, IKKE sponset av statens SENSURtilsyn, trippende lett på stiletthæler man kunne brukt i stavhopp, med artium i å ligge seg til enhver stilling hun ønsker, og evnen til å fnise barnslig og søtt mens hun løfter bakbeinet og tripper bortover uten at noen synes det unormalt. Hadde du gjort det samme ville du nå sittet på lukket avdeling adresse sinnssykehus der din nærmeste kontaktperson ville vært Barbara som en gang daglig kom for å sette en sprøyte på ditt mest private sted.
Du trilles tilbake til pulten din, der det står høye skyskrapere av papir i INN-boksen din, og et par ark, ikke nok til å fylle den tynneste Ari Behn-bok engang i UT-boksen. På dataskjermen blinker det i rødt neon; DEADLINE, og telefonen ringer og personsøkeren piper og telefonen hyler og griper etter deg, og så legger noen tre ark på INN-boksskyskraperen og du utstøter et gutturalt brøl før du befinner deg på gulvet, oppå medarbeideren din, med tennene på strupen hennes og skjørtet over hodet. Og alt er så stille. Alt som høres er lyden av øyne som popper ut av øyenhulene på dine mannlige medarbeidere og gisping fra kvinnene; -Gu´ kor uanstendi´! Sjefen din står i døren, og det sleske blikket i øyene hans antyder en nyfattet interesse for deg der du kaver deg opp fra gulvet, tørker fråden og trekker i skjørtet. Dagen derpå får du en telefon fra ham. Bekymrede (vel oversatt; misunnelige) medarbeidere har bedt om at du får fri et par dager. Han ber deg skaffe deg en hobby...tenke på noe annet enn jobb, mens sekretæren fniser i bakgrunnen.
I desperat jakt på et fritidsliv ender du opp i samtale med en mann ved navn Guy i Finn-deg-selv-klubben. Guy sier at han vil ta på deg for å løsne spenningene dine, mens han i virkeligheten bare tenner ild oppunder sin egen spenning. I et indianertelt langt ute i skogen finner du deg selv stående på alle fire og knurre, snerre og ule mot fullmånen, sammen med svette forretningsmenn i indianerfjær, som grynter og river seg i brysthåret. Så befinner du deg i et latterfylt rom, hvor du nettopp har søkt medlemsskap i trimforeningen, og foreningens medlemmer ligger på gulvet og ruller i dammer av lattertårer. Du tar valkene dine under armen og går. Går til en bokforening. Straks står du der med en tretusensidersbok hvor det eneste som skjer er at et blad faller fra et tre og ned på bakken, men det finner du aldri ut, for det dypeste du har hatt ork til å lese var de sterke litterære kulturskattene til Margit Sandemo.
Du ser et par i lidenskapelig tango på tv, men etter påmelding på dansekurs står du der med en eldre, ganske så omfangsrik herre ved navn Roy Olaf, vuggende til beste kvalitets-dansebandmusikk fra Ole Leivars, og i løpet av kvelden har dere vært gjennom hele svensketoppen og alle Roy Olafs tanker om bilelektronikk. Du går hjem med blåtråkkede tær og et krampaktig glis om munnen, beriket på alle de interessante aspektene ved bilens underliv. Som resultat søker du deg til filmklubben. Der havner du i et rom med tenåringer som ser på Free Willy mens de uanfektet sitter og deler spytt foran deg, med null respekt for deg og ditt romanseliv som akkurat nå befinner seg begravet tre mil under jorden, gjerne allerede gjenfødt hos en annen stakkar. Du søker deg til en litt eldre filmklubb, og ender opp med en gjeng pensjonister som blokkerer skjermen med digre lyttehorn og lydforsterkere, mens de pipende stemmene deres resiterer ved hver setning i filmen: -Haaah?? I et siste overmodig og nokså desperat forsøk på å finne NOE å foreta deg på fritiden, havner du i en syklubb, omringet av sprenggravide husmødre. I løpet av én kveld har du fått lære sytten forskjellige måter å lage verdens beste kjøttkaker, strikket et par...ting...som opprinnelig skulle kunne romme fem fingre, men som nå i beste fall kan brukes til støvklut, og nesten eksplodert av presset om når du skal finne deg en hyggelig mann, slå deg ned og få barn.
Du har bestemt deg for at fritidssysler er bortkastet tid, og med ro i sjelen tropper du opp på jobben mandag morgen. Ny og frisk start. Du smiler og ler til menneskestimene som skyr banen og gjør korsets tegn når du passerer, og finner pulten din. Du skuffler bort alle trusselbrevene med utklippede avisbokstaver og alle brevbombene og tar plass. Det nyinnkjøpte kølappsystemet er allerede montert, likeledes papirstrimleren ved navn FEED ME. Balltreet med jernpigger står tilfeldig lent mot stolen, og du konstaterer at rosebuketten og kortet med ordene: -Takk for en herlig natt, ante ikke at du var så spenstig!, har blitt levert i tide, etter at du ringte og bestilte dem kvelden i forveien. Ingen kan herse med deg nå, tenker du, men så, bare én time etterpå lyder et brøl, som ved nærmere ettertanke kan tolkes som ditt navn, fra sjefens kontor. Du står der som blink for munn-dartspillet hans, med bakoversveis fra lufttrykket og holder pusten (mon tro om han spiste hvitløk i går??) og lurer på hvem man egentlig må ligge med for å komme noe sted i verden, mens du diskret knepper opp øverste bluseknapp og trekker i skjørtet. Akk ja, arbeidslivet... |
