FOTBALLFANATISME RIMER GODT MED ÆRESDRAP
Jeg satt fredelig i mine egne tanker og så på sport her om dagen. Da oppdaget jeg plutselig til min store skrekk at jeg ikke lenger så på fotball, jeg så på DAMEfotball! På en eller annen konspiratorisk måte hadde NRK, i kjønnskvoteringens navn, lurt inn en dose talentløst østrogenhormon i bevegese innimellom den virkelige fotballen. Fra å være fylt med lekre mannebein som gjorde alle slags ultramandige ting som ville tilfredsstilt enhver desperat singel kvinne, ble skjermen plutselig fylt av underernærte husmødre som løp til forveksling lik nyfødte kalver, med hendene svingende fra side til side som transvestitthomoer på brystprotesesalg, hvilket ikke funket særlig godt der de virret rundt som stupfulle orienteringsløpere og bommet på ballen. Spesielt fort gikk det heller ikke. De kunne når som helst ha blitt passert av et neddopet gammelt skinn i en elektrisk rullestol tom for strøm, men i en smule nedoverbakke, og jeg mistenkte tv-produsenten for å vise et kampopptak i fort film.
Det tok meg tre minutter å famle etter fjernkontrollen straks panikken slo meg, mistet den i gulvet og fikk den i riktig posisjon og så fire minutter til å anstrenge fingeren min nok til å skifte kanal, men innen jeg hadde fått gjort dette hadde min fotballgale far kommet inn i rommet, og så var det gjort. Mens han brøt sammen i et apoplektisk anfall med betydelige innslag av kvinnelig klynking forsto jeg at jeg hadde vanæret mitt eget kjøtt og blod på det groveste og at det ikke fantes noen tilgivelse for mine synder.
Mange kvinner vil kanskje kalle meg en forræder, men jeg er kun et offer for mine foreldres påvirkning. Jeg mener, jeg er oppdratt i god tro. Min far er en fotballfanatiker som ble født på tribunene på West Ham Utd.`s hjemmebane på fødselsdagen til lagets daværende manager og har valgt å spres utover samme stedet når han en gang, takk gudene, skal dø. Jeg husker helt fra barndommen av at han fylte dagene med nostalgiske fotball-religiøse seremonier. Om kveldene spilte han West Hams klubbsang mens han sang med av full glassknusende whisky-røst. På fester, i bryllup og konfirmasjoner bar han West Ham-drakten med stolthet, han giftet seg faktisk med min mor på en fotballbane, og jeg frykter den dagen han avslører at jeg faktisk kom til på en fotballbane (i mitt hode, og alle andres, denne tanken er ikke ny for dere: har mine foreldre bare hatt seg tre ganger, én for meg og én for hver av mine brødre, skjønt jeg har alltid håpet at de var et resultat av min mors nære kontakt med fyren som leser opp tallene på bingoen).
Videre leste pappa alltid i sin private bibel; den store boken om fotballresultater og statistikker i Premier League, som det ble en del av etter at de bestemte seg for å gi ut en ny hvert år. Nå har det gått så langt at vi har måttet bygge ut huset for å få plass til alle, og min mor er henvist til oppblåsbare hjelpemidler når hun er ute etter en liten hyrdestund, så han kan få klå på bøkene sine istedet.
Jeg har alltid sett på pappa som litt eksentrisk, en smule fotballpsykotisk etter den gangen han gjorde meg arveløs da jeg mistet fjernkontrollen i gulvet slik at den skiftet kanal og batteriene falt ut akkurat da West Ham scoret og han, i vill panikk, kastet seg over meg med drap i blikket. Jeg har siden den gang lært meg å gå stille i dørene og helst reise bort under store fotballfestivitas og arrangementer. Men så hendte altså dette ulykksalige at jeg kom til å se på damefotball ved en feiltagelse.
I lang tid etterpå ville ikke pappa snakke med meg. Han kunne strekke seg til å si noe når jeg i fine besøk hadde klart å sette skjørtet fast i strømpebuksen etter toalettbesøk, men helst etter et par timer. Om natten kunne jeg høre ham gråte seg i søvn mens han spilte diverse supportersanger og spolte frem og tilbake mellom høydepunktene fra videoen med fotball-VM 1966 innimellom de såre hulkene.
Med tiden vil nok hans skuffelse svinne litt hen, men helt borte blir den vel aldri. Han har enda til gode å tilgi min eldste bror den gangen han slapp inn ETT mål i den lokale fotball-cupen for syvåringer. Det er faktisk fra den gangen at jeg har mine første minner fra fotballbanen, da pappa tok kvelertak på dommeren og en bevæpnet fotballmamma på sidelinjen, ikke minst da han i et svakt øyeblikk glemte seg, moste en av syvåringene til side og stormet ballen i mål selv og steriliserte den stakkars lille målvakten som ikke klarte å komme seg unna raskt nok på de små beina sine. Det er kanskje ikke mye man kan gjøre med sånne mennesker som ser Jesus i mønsteret på gressbane, og som i en alder av femti år fremdeles skriver "West Ham RULER!" på doveggene på byens mange utesteder, men jeg stoler på at mamma stopper pappa når han vil omdøpe min yngste bror til DiCanio... |
