MUSLIMEN VED SIDEN AV MEG HAR SIKKERT IKKE FLYSKREKK
I disse dager er jeg livredd for å fly. Jeg vil ikke opp i luften for alt i verden. Ja, nikker du kanskje og åpner en ny pose peanøtter du grådig stjal fra flyvertinnens passerende vogn da du fløy sist. Alle er jo fullt klar over at luftrommet i disse dager ikke er helt fritt for terroristenes onde øyne. Det har jo tabloidene sørget for å opplyse oss om. En gang tror jeg faktisk at VG tok i bruk blodrødt blekk til en overskrift, bare sånn for å understreke et poeng. Poenget var en blodig massakre, kanskje nr. trebillionerfemhundreogsyttifjerde, men hvem teller?
Du vil nok tenke at jeg er redd for avtrekkerkåte terrorister med klingende navn som Mulla Mustafa, Kurt Ali og Akhbar Johnny, redd de skal sitte og snakke høflig og dannet med meg i en halvtime, tilby seg å hjelpe meg med bagasjen når vi lander og avsløre seg når vi på flytoalettet drar en fransk en, og jeg spør om det er Eiffeltårnet han har i buksene (herregud, vi er jo på vei TIL Frankrike!) eller om han bare er glad for å ha fått med seg våpen på flyet. Du ser for deg hvordan han plutselig farer opp og tar styringen over flyet, mens jeg beundrende følger hans autoritære egenskaper, men plutselig oppdager at han virkelig bare VAR glad for å ha fått med seg våpen på flyet og sukker over det faktum at jeg nå sikkert må ordne med bagasjen selv ved landing. Aha, tenker du, det blir jo ingen landing, kanskje bare en svipptur innom himmelen før jeg braser ned i helvetes svoveldamp, for skal vi først oppfylle ett av marerittene mine, hvorfor ikke samtidig oppfylle det at mamma hadde rett i at jeg burde sagt ja til sognepresten da han fridde? Mulla Mustafa, derimot, er sikret evig lykke blant palmer og vakre jomfruer. Men nei da, du tar nok feil.
Jeg er livredd for å fly, men bare fordi det i dag svermer av vakter ved innsjekkingsportalen på flyplassen. Hva mener hun? spør du kanskje. Jeg mener endeløse våkenetter med hendene krampaktig limt fast rundt en king size-kopp, som opprinnelig var en søppelbøtte, fylt til randen av ultra-koffeinholdig kaffe (egentlig er jeg allergisk mot kaffe) og time på time med intense da Capo-episoder på video, ettersom jeg aldri får sove etter å ha sett skrekkfilmer, ALT for å holde meg våken. Alt for å ikke sovne. Sovne og drømme om flyplassvaktene. Gamle Barbara på flyplassen, portal 3, med de skreddersydde gummihanskene og beltespennen med hodeskalle på. Kanskje jeg dagen før jeg skal fly har blitt tvunget med på en helt sinnssyk fest der jeg våkner dagen derpå i taklampen med skjørtet som turban og blusen som halsskjerf, med martini-oliven i hulrom på kroppen jeg ikke visste kunne romme oliven. Naturlig nok vil jeg kaste meg i dusjen, for så å oppdage at jeg ikke vet hvor jeg er, ringe til en venninne etter hjelp, etter at jeg ikke husket nummeret hennes, hvorpå jeg heller ikke husket nummeret til opplysningen (var det 1818 eller 8181? Må det være så jævlig vanskelig??).
Når jeg da omsider har klart å komme meg til flyplassen i lånte klær og ytterste hastverk (det er faktisk mulig at jeg har på meg en manns underbukse) og ser ut som en litt sivilisert utgave av Mowgli, så treffer jeg jammen meg på Barbara i portal 3 med de skreddersydde gummihanskene. Og Barben er i storform. Jeg blir bedt om å ta av meg jakken av uvisse grunner. Kanskje det er fordi jeg ser ut som en sjøsyk sebra i bakrus, med skjørtet fremdeles surret i turban på hodet og et pizzastykke klistret til ryggen på jakken. Intetanende drar jeg av meg jakken, og frem trer en svart t-skjorte med kritthvite, gigantiske bokstaver som skriker: "TERRORIST". Da plutselig innser jeg at jeg ringte feil venninne. Kari var den med intense PMS-anfall og som fremdeles var hevngjerrig for den kjæresten jeg lånte av henne en gang (han som viste seg ikke å ha kroppshår ELLER sans for hårplugger. Herregud, jeg kan ikke ligge med en fyr som har mindre hår på hele kroppen enn jeg har på et område på 2x2 mm!!).
Og Barbara smiler til kollegaene sine, de bokser henne lett på overarmen og ler: "Go get her, Barben!" Jeg innser plutselig at flyplassvakter ikke har humor, at jeg er på vei til det nærmeste jeg har vært kjønnslig aktivitet på lenge og at oliven ikke er det Barbara kommer til å lete etter i min kropps mange hulrom. Jeg bare spør, er det rart jeg er redd for å fly? |
