AVSLÅ ALDRI EN ELKJØP-ANSATTS FRIERI
Jeg snakker muligens for døve ører når jeg her trekker frem mine angstfylte fobier mot data. Jeg vokste opp i en tid da det fantes underholdningsverdi i å se på stilleliggende steiner på gaten. De eneste skjermaktivitetene vi hadde var revolusjonære, inntil vi oppdaget at det bare var to fluer som parret seg på tv-skjermen, men dere forstår hvor jeg vil hen.
Foreldrene deres har nok fortalt dere om gamle dager, da alt gikk så mye treigere. Falt man ned fra et tre kunne man regne med å måtte vente et par minutter før man traff bakken, og en ørefik kunne runge langt ut i neste liv (men sexen må ha vært fantastisk!). Farger var naturligvis ikke oppfunnet den gang, så verden var svart og hvit og dermed kunne man ikke kjøre biler før langt seinere i historien da de endelig oppfant rød- og grønnfargen. Derfor er det slik at eldre mennesker i dag, de trenger ikke rekke mye over tjue år, sliter litt med data.
Jeg sliter fremdeles med å forstå hvordan fly kan lette, båter kan flyte, lightere kan gi ild og menn kan bomme så stygt på doskålen at neste gang du går på do så har veggene skiftet farge. Ikke minst har jeg problemer med å forstå hvordan datamaskinen min funker, ja du leste riktig, jeg bruker fremdeles ordet datamaskin, jeg, fossilen. Vil du miste meg fullstendig i en samtale er det bare å levere et par datagloser. Jeg er fremdeles så naiv at jeg tror megabytes er et virus og at musen er min egen.
Når du først har blitt sugd inn i dataverdenen er det lett å bli revet med. Det er noe galt med verden når du entrer en databutikk for å kjøpe en mus og KUN en mus, men kommer ut igjen med den nyeste dataen til 200 000 med innebygget kamera, CD-spiller, CD-brenner, innspillingsstudio og sjokoladedispenser, splitter nye og revolusjonære sound-booster "ear-killahs"-høyttalere, vifte som utskiller godlukt mens den arbeider, trådløst, tankelesende tastatur, mus med koppeholder og mobilstativ og en wonderbaum du fikk gratis av den meget tilfredsstilte selgeren.
Mange mennesker knytter svært nære bånd til dataen sin, andre finner sine elskerinner på Elkjøp blant de nyeste Playstation 2- maskinene. Du har nok sett dem der de går rundt og befølger datavarene på en særdeles uanstendig måte. Broren min er en sånn. Han tar med seg PS2-maskinen sin til sengs hver kveld. Da kan jeg høre ham hyrde seg med tastelyder og perverse stønn. Han kjøper stadig nye gaver til henne, minnekort og hauger av spill og andre luksusartikler. En gang tror jeg til og med at jeg så ham tørke støv av maskinen, HAN, som tror at en støvklut er en eksotisk sydhavsøy!
Men jeg kan faktisk forstå hvor lett det er å bli slik. Alt er jo så vanedannende, man blir aldri lei av å drepe den samme figuren på Tekken-spillene, og det er like frydefullt hver gang du hører Playstations kjenningsmelodi når du slår på maskinen. Det er som nedleggelsen av Melodi Grand Prix og nok en kreftsvulst på Wenche Foss på én gang! Hvem har ikke tilbragt et par døgn i strekk foran et dataspill med 5,7 i kaffepromille, opphovnet tommel og suicidale øyenlokk? Hvem har ikke ringt inn en sykemelding til skolen eller jobben for å være "Snake" bare én gang til? Og hvem har ikke surfet så mye på internett at bakenden har formet seg etter stolen, ja til og med den lille knekkebrødsmulen som lå på den kan gjenkjennes på skinken din, som Armstrongs fotspor på månen, eller at legene fant det best å rett og slett amputere den musesyke armen din for å redde restene av deg?
Det siste du trenger når du offisielt er en data-nerd, en data-elsker, en pc-hore, er et virus, en kjæreste eller en defekt data. Sistnevnte kan rett og slett gå på helsen løs. Nok en gang; hvem har ikke kastet dataen ut vinduet i vilt raseri og etterpå angret på at du ikke samtidig prøvde å treffe den trekkspill-spillende naboen din? I slike situasjoner er det meget lett å bruke tusener på reparasjoner eller en ny data i en rus av abstinenser. Det mange ikke forstår med dataslaver er jo at data er vårt narkotikum, og vi trenger røff behandling istedet for fri tilgang til en konto, spesielt vår egen. Hva med et avrusningsprogram der dataslaver låses inne på et rom med bare bøker? Det kunne faktisk blitt et nytt reality Tv-konsept, hadde det ikke vært for at det er copyright´et av meg. Velger du derimot å bare ringe en datareparatør for å vite hva problemet er og kanskje lære å leve med det, sitter du kanskje ikke så dypt i det. Er du lekker nok kan du vel ordne alt med en tom lommebok. For meg gikk desperasjonen så langt at jeg møtte datareparatøren i døren kun iført en sort neglisjé og en pirrende forlengelsesledning. La meg bare si: hun tente mer på ledningen enn på meg... |
