OM ELEFANTER OG S.A.T.S.
Jeg hater trim. Trim er Guds straff til det moderne mennesket. Hver dag samles de, trimmerne. Motbydelige spretne og hyppe på livet, med sine glinsende hvite colgatesmil, perfekte kropper viklet inn i stramme pølseskinn og trimdrakter med miniatyr G-streng, så liten at den hilser på deres ufødte barn. Der hopper og småjogger de og kommer med kvalmende lykkepilliske utrop som: -Kom igjen dere! Hu-hei! Dette er flott! La oss få opp tempoet!
Trimlederen, født med bodybuildermuskler og en perfekt spretten rumpe man kunne spilt tennis på, går aldri tom for energi. Hun leer heller aldri på et øyelokk når et nytt lass med feite sofasafarielefanter rulles inn på bårer etter nyttår. Det hoppes og sprettes og pumpes og smiles og bak henne besvimer elefantene i reint og skjært dyreplageri. For å overleve kvalme trimledere med pisk i hånd har jeg laget mine egne unnskyldninger for ikke å trimme, så gode at de til og med overbeviser min egen skepsis (den samme skepsisen som sviktet meg grovt da jeg en gang i min fortid gikk til anskaffelse av en rosa bukse med lilla ponnier på, vel å merke):
1: Trimming skaper samfunnsproblemer. Å gå på gaten og se bare vakre, slanke kropper skaper motstandsproblemer og fører til totalt oppførsesanarki. Menn blir som hunder, løper pesende gjennom gatene med tungen ut av kjeften. De står på gatehjørnene og gauler og sikler lange elver. Kvinnene blir som tenåringsjenter på boyband-konsert. Hylende blotter de seg mens de gråter svarte mascaratårer over det de ikke kan få, og stapper hundrelapper og nakenbilder av seg selv med telefonnummer på ned i mennenes bukser.
2: Å trimme er fordummende. Har du noensinne hørt en trimleder si noe annet enn: -Kom igjen dere! Få opp farten! Dette klarer vi! ?? Jeg bare spør...
3: Å trimme er miljøskadelig. Trimming forårsaker svette, svette krever dusjing, dusjing krever bruk av strøm og strøm er...ikke bra...tror jeg? En nydusjet kropp trenger i alle fall reine klær, svette klær blir reine ved vasking, men vasking krever både strøm OG vaskepulver. Hvorfor ikke likegodt kjøpe alle butikkene tom for giftig vaskepulver og strø det utover naturen med én gang??
Jeg hater trim. Året rundt ser jeg disse trimfolkene på tv, der de står og flekker tenner og åler og vrir seg med kameraet trykket opp i de gigantiske neseborene deres, mens de drar beltet ett hakk inn i timen. De tyller i seg slankedrikker og gnasker på motbydelige grønnsaker, i håp om å bli en selv (Newsflash: de er der allerede). De står i californisk solfylte studioer, med en brunfarge som bare kan kjøpes, midt på vinteren og oppfordrer deg til å komme deg ut og sprette når du selv lurer på om det kanskje er på tide å hive enda en vedkubbe i peisen før du kanskje må amputere koldbranninfiserte tær, og for øvrig så henger snøplogmannen og dingler fra sin selvlagede løkke ute på verandaen.
De fleste mennesker utfører sin trimplikt en gang iblant, men det finnes også noe som heter desperasjonstrimmere. Eldre ektepar som kaster seg ut i deres livs kamp mot døden på tur i fjellet etter at skyggen på soveromsveggen en natt lignet litt for mye på mannen med ljåen. Middelaldrende herrer som i fortvilelse kaster seg på treningssykkelen og trør så svetten hagler som granater over Afghanistan, for å bøte for sine synder gjennom et langt liv med unge gutter, vin, sang og joikakaker. Unge kvinner som freser avgårde på løperhjulet fordi de skal treffe ham med stor H til helgen, til tross for at de vet at i løpet av den hyggelige daten vil hans mange ekser, med minus i i livvidde og IQ, komme og elge seg innpå ham mens de selv ender opp alene med et kakestykke fra den helvetes naboen deres som tilfeldigvis ligger med en baker for øyeblikket.
Jeg hater trim. Trim fører med seg så mange unødvendigheter og tar bort det trygge. Jeg liker valkene mine. De fungerer som badering skulle jeg holde på å drukne og den kjekke badevakten finner ut at hans blonde lokker tar seg bedre ut i tørr tilstand, støtfangere skulle jeg bli påkjørt, landingspute skulle jeg måtte hoppe fra en brennende skyskraper og de fungerer ypperlig som provisorisk spisebord, uten at jeg trenger reise meg fra sofaen engang. Noen ganger har jeg familien på middagsbesøk, og med meg og valkene mine på enden av bordet slipper jeg å gå til anskaffelse av langbord.
Å nyte sofaen er en kunstform i mine øyne. Hvor vanskelig er det egentlig å sette den ene foten foran den andre og utskille svette fra kroppen? Er det ikke slikt som kroppen selv tar seg av automatisk? Å klare å finne på nok underholdning til å sitte stille i timestrekninger som slår enhver maraton, tenke ut nye, syke variasjoner av hvor mye fett og sukker en klarer å tilsette ETT måltid og å kunne navigere seg innenfor fjernkontrollens mysterier og kompleksiteter, DET er en kunst, det!
Så, på vegne av alle oss sofanytere: uten litt fett i verden ville alt ha vært så mye...bedre? Nei, vent...Ha i det minste barmhjertighet overfor oss store grå, og sleng oss en trøst. Helst smågodt i løs vekt... |
