BYGDE-NORGE - FYLL, SLADDER OG KYR
Som vi alle vet står det dårlig til med bygde-Norge. Folk flykter til byene og lar de patetiske mannfolkene og kyrne være igjen, og la oss innse det; den blandingen der kan få skumle følger. Greit nok, ingen har lyst til å bo på et sted der ukens høydepunkt består i et rømt husdyr eller en gammel manns møte med den første krokusen på stedet, men jeg tar meg selv i å lure på om det var nedleggingen av bygdene som fikk folk til å stikke derfra eller om nedleggingen kom etter at alle hadde rømt og tatt fornuften med seg.
Selv bor jeg for tiden i ganske landlige omgivelser og jeg må innrømme at jeg ikke lenger er så hypp på å gå på bygdekinoen og se ”Hitler-jugend” nok en gang. Den filmen har gått i loop siden 1947. Postkontoret, banken og kaféen la de ned for flere år siden da kommunen bestemte seg for at det var mer lønnsomt å finansiere drops- og dvdsalg på sentralpostkontoret, og nå har det gått så langt at de faktisk vurderer å legge ned benkene også.
Greit nok, vi staute bondelandsbeboere har ikke noe i mot å måke den tre mil lange bilveien til nærmeste by fri for snø hver vinter, det gjør oss bare sterkere. Og litt rare. Menneskene som bor her kan generelt sett deles inn i tre hovedtyper: Vi har de gamle pensjonistskinnene som terroriserer stedets ungdom med en lukt av blåmuggost og ti år gamle bleier. Deres hobbyer består i å blokkere veien i den lokale matbutikken på lørdager, gå i kirken, straffe stedets hedninger hver søndagsmorgen med kirkeklokkene og gjøre gangveiene utrygge med de elektriske rullestolene sine.
Type nummer to er innvandrerne fra asylmottaket. Bortsett fra å tillegge bussturen din en ekstra frustrerende dimensjon når de skriker ”hore” etter deg når du går av er de ganske stille av seg. Av og til dukker de opp i butikken for å stjele litt matvarer eller legge talibanske planer.
Den tredje og siste gruppen er størst i antall, og er nok hovedgrunnen til at fødselstallene ligger på minus-siden her. De er naturfrikene, de med en og en halv arm, tre øyne eller bare en tendens til å jukke beinet til ekspeditøren i nærbutikken. Problemet oppstår først når de får lov til å vandre fritt rundt uten oppsyn. Det er nok en følge av at kommunen mente at det å bygge et nytt kirkealter i gull for de 3 kristne som fremdeles trekker i kirken gikk foran tilsyn av de funksjonshemmede. Jeg tør også påstå at en underkategori av de funksjonshemmede er alle tenåringene som løper vilt her ute. Deres funksjonshemninger består mest i snøvlete ordbruk, blotting og offentlig forstyrrelse. På den positive siden finansierer de ene og alene lokalbryggeriet og holder folketallet oppe ved å boltre seg som kaniner på båtcruise.
Tiden går litt saktere her ute blant saueull og svaiende trær, og det fører til at når man treffer kjentfolk på gaten eller i nærbutikken, så finner man det ofte nødvendig å tilføre den obligatoriske samtalen med helt meningsløse fyllord for å trekke ut tiden. En enkel samtale om de siste sakene i nyhetsbildet kan raskt ta en ond vending innom en heftig værobservasjon og forslag til hvilken vindretning det blåser fra eller bare faste setningsendinger som; ”Jau, da e no så. Jau, da kan du sanneleg seia. Jau. Me får no sjå. Jau, jau. Jau, du seie no så”. For kvinner er en annen mulighet sladder. Ulempen her er at det jo sjelden skjer noe på bygden, og dermed kan de leve lenge på en spesiell hendelse. Som da fru Hansen glemte å ta inn flagget før klokken ni om kvelden.
En annen karakteristikk av bygde-Norge er dunsten av hjemmebrygget teknisk sprit krysset med kumøkk og en og annen gjenværende utedass. Den høye konsentrasjonen av pensjonister påvirker også utvalget av matvarer i lokalbutikken. Det går flust av svisker, kattemat, barkebrød, klystér, Se og Hør, mokkabønner, kaffe og spenol. Den mest eksotiske frukten man finner er appelsiner og det nærmeste man kommer pornoblader er Romantikk.
Så lenge det er tjukk natur som skiller alle frikene her på bygden er det levelig for de fleste normale mennesker, men noe må gjøres før det tar av i en orgie av dårlig humor, dyresex og leverskader. Jeg skal ikke motsette meg argumentene for å få litt nytt blod inn i den tjukke innavlen. Derfor foreslår jeg at russiske kvinner bør få fritt innpass på Vestlandet også, eller enda bedre; Vi skiper ut alle kryssøyde bygde-ungkarer (med plass for favorittkyrne, naturligvis, ingen vits i en for brå overgang). |
