HØSTEN HAR KOMMET

HØSTEN HAR KOMMET!!

Takk for sist alle sammen. Nå er sommeren over, og vi har sluttet med de daglige badeturene våre. Dagen etter den siste gangen vi badet i bekken, så var jeg veldig lur. Ona ser stolt opp når hun forteller. Det hadde regnet mye den dagen, så jeg tok og rullet meg rundt i det våte gresset som var nyklippet, så jeg ble helt grønn og våt. Etterpå begynte jeg nemlig å bjeffe litt utpå ettermiddagen og tilslutt fikk jeg komme inn i huset. De synes nok litt synd på meg siden jeg ikke fikk bade. .Der fikk jeg mye kos og det liker jeg jo selvfølgelig. Da jeg var der så ringte mammaen min fra Fredrikstad og de tok telefonen bort til meg, jeg hørte stemmen hennes, men kunne ikke se henne noe sted. Jeg liker ikke de telefonene, hva er vitsen med å snakke inn i der da, når vi ikke kan få kos?

Tidlig om morgenen mens det ennå er mørkt går mamma Grete luftetur med oss.. Det er hun som har ansvaret for oss tidlig på morgen. Da får vi en liten tissetur ,med snusing og markering . Det er så mange forskjellige lukter tidlig på morgen ,når det er litt dugg igresset. Så slapper vi litt av inne til det blir lyst for da vi skal ut og få morgenmat og være ute i hundegården vår.

Det som jeg synes er litt rart, sier Fia og ser litt forundret ut, er at når jeg bjeffer så hører jeg en annen hund som bjeffer tilbake til meg. Jeg kan ikke se denne hunden, men jeg hører at lyden kommer nede fra det store huset som heter låve. Lyden høres litt skummelt ut, jeg lurer på hvem denne hunden er? Menneskene sier at det er et ekko. De sier at det er min egen stemme, men det kan det jo ikke være da, jeg hadde jo kjent igjen min egen stemme..

Det som jeg liker best når vi går tur nå, det er at vi får spise epler i hagen. Vi liker begge to å spise eplene. Selvsagt må vi snuse på dem og plukke ut de som er best. Noen er for harde, noen liker vi ikke og andre er der rett og slett for å bli spist. Vi liker best de som er litt godt modne. Det som eieren til Fia ikke synes noe særlig om er at vi av og til er så ivrige at vi snurrer flexibånda våre rundt treet. Da sier hun gå tilbake og drar litt for at vi skal gå tilbake. Noen ganger hender det vi er snille å gjør som hun sier, men som regel så er det hun som må gå etter oss rundt treet.

Det var her en dag som det regnet fælt og da ville hun ikke gå lang tur slik at vi skulle få eplene våre, men det vi da gjorde da hun slapp oss løs ute i gangen, var å ”stikke av ”ned til epletreet og hente epler likevel. Hun synes vi var litt flinke som kom rett til henne etterpå , og viste frem eplene våre. .Dessuten så vet hun jo at vi skal ha eplene våre, i hvert fall så lenge som vi vet det er noe der.

Katten på gården har nå fått seg en kjæreste på besøk.Han er her hver eneste dag. Som dere vet liker ikke jeg katter noe særlig, sier Ona. Da sier jeg fra til han at han må se å komme seg vekk. En gang så løp vi etter han så han måtte løpe opp i telefonstolpen. Folka våre likte visst ikke at vi gjorde dette, men det var han som ba om det.

Vi er som regel ganske snille, men de eneste gangene som vi bråker er når vi skal inn i gangen å få på oss båndet for å gå ned etter posten. Da hopper vi opp, henger i nakken på hverandre, biter og klorer litt også. Eieren min har prøvd flere forsøk for å få oss til å slutte, sier Fia. – Nå må du slutte, sier Ona. Det er du som bråker, ikke jeg. –Javel da mamma, du må vel alltid ha rett, men jeg liker så godt å gå tur og da blir jeg litt vel ivrig. Jeg prøver også alltid å snike meg til noe mat oppi matskålen, men det får jeg visst ikke lov til. Når vi endelig har fått på oss båndet og er ferdig til å gå etter posten, løper vi alt vi kan med henne på slep. Hun sier alltid at vi aldri blir noe lydig, men der tar hun nok helt feil, det er bare hun som ikke vet hva hun skal gjøre, vi har styringa vi og synes at vi er veldig lydige.

Nå har det begynt å bli mørkt ute ganske tidlig. Ikke så lenge etter at vi har fått maten vår så sier vi fra at vi vil inn. Som regel er det noen på nabogården som slipper ut hunden sin, eller vi ser noen dyr i skogen eller kanskje vi rett og slett kan klokka? I allefall, vi går en liten tur før vi går inn i huset der vi sover. Det som også er så kjekt er at vi tar en luftetur senere på kvelden, og da blir det selvsagt en ekstra kosestund.

Fia er meget stolt. Før så måtte eieren min alltid hjelpe meg inn i buret, det kan vel hende hun trodde jeg skulle stikke av. Nå kommer jeg av meg selv. Hun pleier å ha med seg en liten brødbit eller eple , når jeg ser det må jeg jo skynde meg eller så kan jo mamma få alt. Ona bare flirer det er nemlig alltid jeg som får oppmerksomheten først , sier hun stolt.

Kosestunden er noe av det beste som vi vet. –Jeg synes det er mest morsomt å lukte på eieren min, særlig i håret og på jakken hennes. Der er det så mange rare lukter. Av og til lukter det noe som heter griselukt, av og ellers så er det forskjellige rare lukter som heter shampo. De gangene hun har pyntet seg er det en sterkere lukt som heter parfyme. Jeg er nå bare glad for at vi slipper å bytte lukt så ofte, det er mye enklere for oss. Jeg har også tenkt på det at når vi skal bort et sted så har menneskene alltid med seg masse ting fordi de må ha med seg klær og masse annet, vi trenger ikke å ha med så mye , bare litt mat og pledd til å ligge på inne i buret. Menneskene hadde aldri klart seg med så lite.

Har dere tenkt på en ting. Siden vi ikke har noen hender slik som dere har så er det ikke så lett å spise hvis eplet er stort, men vi har jo våre metoder og når man tenker på det så må jo vi være utrolig smarte som klarer så mange ting. Vi løper fortere enn dere fordi vi har fire ben, og vi lukter bedre og vi er oppmerksom på den minste lille ting som er i vår lille hundeverden.

Dere kan jo aldri helt forstå oss, men en ting er sikkert hvis dere bare visste alt som vi tenkte da ville dere sikkert likevel forstå at det vi ville ha sagt da er at vi er glade i dere uansett hvordan dere ser ut, hvor mye penger dere har, hva nå enn det er …Vi forstår at det menneskene trenger det er å ha en liten venn som sier til dem at verden er et fint sted og at kjærligheten det er gaven som vi gir dere.

Tenk på det kjære mennesker. Er vel ikke hunden din beste venn, og forteller du ikke alt til denne vennen din. Hva ville du vel gjort hvis du ikke hadde hatt oss? Så selv om dere ikke tenker over det , så er blir vi alltid så glade når vi ser dere.

Det er derfor jeg tar mine runder rundt hundegården når vi skal gå tur, sier Fia og tar med seg pinnen sin. Vi komme vel alltid til å like å løpe etter pinner, løpe av gårde hvis vi kjenner noen spennende lukter, prøve å lure oss til litt mat eller enda mer kos. Fia forteller at hun ofte er innne nede i hundehuset , mens Ona holder vakt.

Ona forteller at når hun skal ha kosestunden inne i buret, så pleier hun å vente utålmodig på at hun skal bli klappet. Jeg kommer nesten ut av buret for å si ifra, Se å kjapp deg og kom ned til meg og så blir jeg helt vill, jeg liker nemlig så godt kosestunden. Særlig når hodet til ”mennesket vårt ” ligger på magen min, det minner meg litt på da jeg hadde valpene liggende inntil magen min, det er så trygt og godt. Jeg blir varm i magen, og jeg kjenner det i hele meg. Jeg skjønner også på mennesket at hun liker denne varmen. Når hun holder hendene på hodet mitt, eller masserer meg bak nakken smiler jeg tilfreds eller lager gryntelyder som tegn på at dette liker jeg.

Når jeg ligger med beina opp i været og blir kost på magen, da er jeg nesten kommet i hundehimmelen. Det er noe av det aller beste jeg vet foruten om pannekaker og nektariner. Som dere skjønner så har vi det bra begge to. Ikke så mye nytt, men vi ville nå bare holde dere oppdatert .Venter nå på vinterbading i det hvite som menneskene kaller snø, Da bruker jeg og rulle meg rundt mange ganger hver dag, så da blir jeg riktig hvit og fin.

Hundehilsen fra Cha’s Fia Fiffi og Cha’s Ona Ofelia. Skrevet av Irene J.K.Bjørtomt, August 2000

Fia and Ona's mail

Hosted by www.Geocities.ws