HAVÅL
en utfordrende tungvekter

Havålen forekommer fra fjæra og ned til 200-300 meters dyp (noen ganger dypere). De største eksemplarene finner vi vanligvis dypest. Den foretrekker steinbunn og fjellskrenter der en kan gjemme seg i sprekker for å vente på sitt bytte, som består av fisk, blekksprut og krepsdyr. Havålen ynder å holde til i gamle vrak, som har blitt klassiske havålplasser i f. eks. den Engelske Kanal. Gamle steinbrygger og moloer oppsøkes ofte av mindre havål, og den kan faktisk tas fra land på slike steder.


HVORDAN?
La meg med en gang si at jeg aldri har fått havål (jeg har heller aldri prøvd), og det jeg vet om havålfiske har jeg fra engelsk sportsfiskelitteratur. Havål er et populært bytte for Britiske sportsfiskere, og den er særlig vanlig i Kanalen (Britene har en egen klubb for havålfreaks). Her fiskes det over vrak eller hardbunn. Fisken er visst ikke så vrien å få til å bite, så utfordringene her i Norge ligger nok først å fremst i å finne gode lokaliteter.

Det fiskes vanligvis fra oppankret båt, for agnet må ligge i ro slik at havålen skal få tid til å lukte seg fram til det. Utstyret bør være av minimum 30 punds kaliber, og stanga må ikke være for myk.

Havålen har kraftige kjever og et meget spesielt tannsett. Ytterst har den en rad tettsittende store tenner som nærmest danner en sammenhengende skjæreplate. Innenfor denne har den en rekke mindre koniske og skarpe tenner. Som om ikke dette er nok, har den også mange tenner i ganen. Det sier seg selv at fortommen må være av kraftigste sort for å motstå dette. Det må brukes kraftige nylonfortommer eller stålfortommer.

Havål fiskes best med et enkelt slepetakkel. Da havålen kan være sky, og ofte napper forsiktig, kan det være en fordel med et glidende takkel. Takkelet må bare ha en krok som må være stor for å kunne bære et formidabelt stykke agn. Makrell er uten tvil agn nummer en til havål, og du bør bruke en hel filet eller en såkalt "flapper", som er en hel makrell delt på langs der ryggraden og halefinnen er tatt vekk. Dette agnet avgir mye lukt, noe som er sentralt i havålfiske. En flupose på ankerkjettingen vil således i mange tilfeller øke sjansene for fangst.

Kjenner du det ofte forsiktige nappet fra en havål bør du gi den noen sekunder til å svelge agnet. Så gir du fullt tilslag, og kampen er forhåpentlig i gang. Havålen er sinnsykt sterk og må ikke få sjansen til å stikke tilbake til gjemmestedet sitt - da er kampen ofte tapt for fiskerens del. Som ålefisker flest vrir og bukter den seg forferdelig, og den bør derfor pumpes relativt hard for at den ikke skal lage fullstendig kaos av fortommen din. På overflaten kan den ofte gjøre vanvittige utras ned mot bunnen igjen, så det gjelder å ha stilt bremsen riktig.

Har du lykkes i å få en havål i båten må den behandles forsiktig for ellers kan du risikere å miste et par fingre. Det er best å klippe av kroken, og fjerne denne først når fisken er død. De fleste havåler som tas i den Engelske Kanal settes imidlertid fri igjen. Som åler flest, tåler den litt tøff behandling, og en havål vil i de fleste tilfeller klare å kvitte seg med kroken, eller den ruster bort (hvis ikke du bruke rustfrie kroker). En havål som skal slippes fri bør nok ikke kleppes. Det er best med håv, og den må være stor!

Havålen kan imidlertid spises, og noen steder i Europa omsettes det av og til havålkjøtt. Det skal visstnok være brukbart - ikke ulikt vanlig ål.

(Illustrasjonene er henter fra Whitehead et al.: Fishes of the North-eastern Atlantic and Mediterranean vol. II, Unesco, 1986; avisutklippet er fra Arbeiderbladet.)

Hvis det er noen som har lykkes i å få en havål på kroken ville det vært hyggelig om de kunne skrive noen ord som jeg kunne inkludere på denne siden.
Skitt havålfiske!