av Dag Ove Johansen
I slutten av august 1954 ble Mosjøen midtpunktet for en hel verdens sensasjonslyst. Gjennom hele verdenspressen gikk meldingen om at søstrene Edith J. og Åsta S. hadde sett, og forsøkt å snakke med, en mann som etterpå forsvant i en underlig og nesten lydløs farkost av fasong som to grytelokk lagt mot hverandre. I Mosjøen gikk bølgene høyt og skyllet bort alle andre samtalemner for uker fremover. Byen delte seg i to leire: de som trodde og de som ikke trodde. Etter hvert har en tredje leir seiret: de som ikke vet hva de skal tro. Denne saken var det som gjorde meg interessert i UFO-problematikken - mange, mange år etter: Åsta S. er nemlig min tante...
Vi skulle tro at de fleste nordmenn som er kommet litt opp i årene en eller annen gang har hørt om denne berømte saken fra Mosjøen - om de to søstrene som under en blåbærtur møtte en mann som hadde landet i en "flyvende tallerken", og som de antok ikke kunne stamme fra noe kjent sted på jorden.
Opp gjennom årene har det vært sagt og skrevet mye om denne hendelsen, som later til å være den eneste rapport av typen CE III (nærkontakt av tredje grad) vi kan skilte med her til lands.
En rekke forklaringer har vært lansert, men ingen av dem virker særlig overbevisende. Man må i alle fall se bort fra flere vesentlige detaljer ved søstrenes beretning dersom en slik forklaring skal komme på tale.
Journalister dro naturligvis til Mosjøen for å lage reportasjer om hendelsen, og det later til at besøket har gjort inntrykk på dem.
I september skrev en journalist i ukebladet NÅ følgende:
"I går og i dag har jeg snakket med Edith J. i 5-6 timer. Om vær og vind, om flygende tallerkener, om blåbærhøsten og litteratur, om båtbygging og Desmond Leslies energiteorier. Gang på gang har jeg hoppet fra dagligdagse, fredelige emner til hennes opplevelse sammen med søsteren, Åsta, under bærturen til Øydalen. Jeg har prøvd å overrumple henne for å ryste hennes forklaring og avsløre evnt. løgn eller selvbedrag. Men hver gang har hun svart rolig og saklig på mine spørsmål, alltid i temmelig nær overensstemmelse med sine tidligere forklaringer."
Edith J. var den gangen 24 år, bodde hjemme hos sin mor, og arbeidet på Mosjøen Margarinfabrikk. Hun hadde bare folkeskole, men på eget initiativ hadde hun lært seg litt språk - bl.a. arbeidet hun med et spansk linguaphone-kurs. Hun pleide å lese mye, var intelligent og tenkte mye, men ingen kunne beskylde henne for å være noen fantast. Hun blir videre beskrevet som sjarmerende og kjapp i replikken.
Journalistene snakket også med søsteren, og det ble stilt en rekke kontrollspørsmål for å undersøke Ediths beretning. Men ingen kunne finne noen uoverenstemmelser. Åsta S. var 32 år, gift, men hadde ingen barn. Under intervjuene virket hun rolig og avbalansert, selv om hun fremdeles var litt ute av seg etter alt oppstyret. Hun var en ganske alminnelig husmor, stillferdig og nøktern.
Journalistene snakket med en mengde mennesker i Mosjøen som kjente Edith og Åsta. Alle hadde vanskelig for å tro at de to kunne fare med loddrett løgn når det gjaldt så alvorlige saker. De fleste kunne heller ikke skjønne at de to damene skulle kunne se syner ved høylys dag. Men det var få som turde fremstå under fullt navn. Hele historien er så fantastisk at det er best å holde seg nøytral - det var den gjengse holdningen. "Jeg tror fullt og fast på alt som er fortalt," sa en dame til journalisten fra NÅ. "Men De må for all del ikke nevne mitt navn, for jeg vil ikke bli til latter for alle de andre."
Journalisten skriver:
"Etter et par dager her i Mosjøen må jeg si som de fleste jeg har snakket med: - Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Politiet nekter nervøst å uttale seg, men har også inntrykk av at damene er nøkterne og troverdige. De to politirapportene stemte overens, og damene påviste hver for seg stedet der tallerkenen skulle ha landet. Det er selvsagt mulig å utarbeide en slik gigantisk skipperskrøne og holde seg til den. Men ville disse damene ha klart det under slikt press? Og hva skulle det tjene til? De har bare hatt ubehageligheter. Sensasjonslyst? De fortalte bare meget motvillig om hva de hadde vært ute for. Jeg måtte bruke alle mine overtalelseskunster og en litt for stor porsjon frekkhet for å få lov til å ta bilder av dem. Det er bare Greta Garbo som oppfører seg slik for å bli berømt. Nei, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Om damene snakker sant er det fantastisk, men det er ikke mindre utrolig at de skulle kunne lyve slik, og mest usannsynlig er teorien om at det hele skulle være innbilning."
Edith forteller:
"Min søster og jeg dro sammen med vår onkel, Halvdan J., på bærtur til Øyfjellet fredag 22. august. Vi plukket multer og blåbær, men det var lite å finne av begge deler. Det var strålende solskinn. Ut på formiddagen ble det til at Åsta og jeg ble gående sammen, mens Jacobsen holdt seg et stykke unna - hvor langt unna er det ikke mulig å si. Vi gikk ut på en myr hvor vi mente det skulle være en del fine bær.
Plutselig fikk vi se en mann et stykke fra oss. Med det samme mente vi at det måtte være en annen bærplukker, men da han kom mot oss så vi at han ikke hadde noe å bære på. Vi gikk i møte med ham mens vi lurte på hva det var for en fremmedkar som hadde kommet på disse traktene. Så rakte han smilende ut hånden for å hilse. Jeg smilte igjen og skulle til å trykke ham i hånden, men han strøk bare fort sin hånd mot innsiden av min. Han begynte å snakke, men vi forsto ikke et ord av hva han sa. Det lignet ikke på noe språk jeg har hørt. Jeg har lært litt tysk og engelsk, arbeider med et linguaphone-kurs i spansk og har hørt en del fransk og russisk i radio. Dette språket var veldig bløtt og melodiøst, det virket som det hadde lite konsonanter, og slett ingen hoste eller spyttelyder.
Da vi skjønte at mannen måtte være fra et fjernt utland, begynte vi å se nærmere på ham. Han var middels høy, hadde regelmessige, pene ansiktstrekk, mørkt, langt hår med naturlig fall. Ansiktsfarven var pent solbrun. Farven på øynene la vi ikke merke til, men jeg tror de sto bitte lite grann skrått. Hendene hans var vakre og uttrykksfulle med lange, fine fingre, slik som jeg tenker meg en mesterpianist må ha. Han hadde ingen ringer på. Han bar noe som så ut som en kjeledress, men han hadde et bredt belte om livet, så det kunne ha vært bukse og bluse. Blusen sluttet tett i halsen, men satt ellers ganske løst. Jeg kunne ikke se knapper eller glidelås eller noe lignende. Farven var khaki-brun. Skoene la vi ikke merke til.
Det vi la aller mest merke til ved mannen, var den ekte vennligheten han utstrålte. Den gav en trygg og god følelse, slik at vi ikke ble det aller minste redde under dette underlige møtet. Smilet overbeviste oss om at mannen ikke ville oss noe vondt.
Da det var klart at vi ikke forsto ham og han ikke forsto oss, tok han frem noe å tegne med. Vi gikk ut fra at det var papir og blyant, så vi studerte det ikke så nøye. Han tegnet noen ringer, pekte ut over myren og på oss og en av ringene. Så pekte han på seg selv og en annen runding. Jeg hadde med det samme inntrykk av at han ville fortelle oss noe om solsystemet, men det er mye mulig at jeg tok feil.
Mannen gjorde et tegn med hånden at vi skulle følge ham. Så snudde han seg og gikk bortover myren. Vi trasket etter og et lite stykke lenger borte fikk vi se en underlig gjenstand. Den var gråblå og så ut som to kjempestore grytelokk lagt mot hverandre. Diameteren kunne være omkring tre meter, og den var halvannen meter høy. Fordi mannen fremdeles var så rolig og overbevisende vennlig, ble vi fremdeles ikke redde, men vi syntes jo det var et litt merkelig funn her midt oppe i ødemarken. Vi gikk bort til gjenstanden, men han gjorde tegn til at vi ikke måtte komme for nær. Så åpnet han en slags luke i overkant av den "bremmen" som gikk rundt midten av gjenstanden, krabbet inn og lot luken gli igjen. Det begynte å summe svakt, som en stor humle omtrent, og den underlige farkosten løftet seg langsomt mens den roterte om sin egen akse. Da først sto det for meg alt jeg hadde lest og hørt om flyvende tallerkener. Da "tallerkenen" var kommet 20-30 meter opp, sto den stille i luften et øyeblikk, så begynte den å rotere veldig fort, og med en voldsom fart skjøt den rett til værs. Snart kunne vi ikke følge den med øynene lenger.
Åsta og jeg ble enige om at vi ikke skulle fortelle noe om det vi hadde sett. Nå da mannen og farkosten hans var borte og vi sto igjen med bærspannene våre uten den minste ting som bevis, syntes det hele så utrolig og fantastisk at vi var redde for å bli til latter hvis vi sa noe. Vi traff onkel J. litt senere og jeg skjønner ikke at han ikke merket noe på oss. Jeg for min del gikk som i ørske og syntes jeg pratet helt i hytt og vær mens jeg tenkte på det som hadde skjedd.
Det var Åsta som fortalte det først. Hun greide ikke å holde det skjult for mannen sin, og så kom det utover byen. En journalist fra Nordlands Folkeblad fikk høre det, og alarmerte politiet for å få saken bekreftet. Vi ble forhørt av politiet, og torsdag ble vi tatt med opp til Øydalen på åstedsbefaring. Det fantes ikke spor, men det var ikke å vente heller, for det var gått seks dager siden det hendte.
Siden saken ble kjent har det vært et voldsomt mas på oss fra alle kanter. Det er kommet massevis av brev fra enkeltpersoner og foreninger som driver med undersøkelser om flyvende tallerkener. Vi kunne ikke gå i byen uten å bli stoppet, og måtte fortelle alt på ny. Mange ler av oss og mange er sinte fordi de mener vi forsøker å holde hele byen for narr. Men vi har fortalt bare det vi har sett og hørt så godt vi kan huske det.
Vi så det samtidig og oppfattet det likt. Men presset på oss har vært så stort at jeg av og til må begynne å lure på om det har rablet for meg. Det er så fantastisk at jeg godt kan forstå at selv mennesker som har kjent meg hele mitt liv, nekter å tro meg. Folk får tro det de vil, men jeg skulle inderlig ønske at det var noen andre enn oss som hadde hatt denne opplevelsen i Øydalen. En prest og en politimester, eller andre alvorlige, respekterte menn som folk ville tro på."
Maskinist Halvdan J. (mannen som var med de to damene på turen til Øydalen, er deres onkel):
"Jeg hadde aldri drømt om at det skulle bli slikt spetakkel av en stakkars blåbærtur. Fordi jeg er onkel til Åsta og Edith er jeg kommet i en kinkig situasjon. Jeg vil nødig beskylde dem for å fare med løgn, men en ting er sikker: Det lettet ingen slik farkost som den jentene beskriver fra blåbærskogen den dagen. Jeg var aldri mer enn 3-4 minutters vei unna og måtte ha sett eller hørt noe. Nei, de flyvende tallerkener, de finnes bare et eneste sted: inne i hodet på menneskene. Folk flest vil bare le av slike historier, men det er ikke riktig. Det er farlige saker at menneskene har fått disse ting på hjernen. Vi hører om det fra alle kanter av verden. Det er våpen i den kalde krigen som skaper usikkerhet og krigsfrykt."
Damenes mor, fru J.:
"Jeg må da tro at døtrene mine snakker sant og at de virkelig har sett det de sier. Det er fryktelig rart, men det er så mye rart her i verden. At mannen skulle være fra en annen klode, synes jeg er for utrolig, men jeg har ikke noe greie på slike saker. Jeg ville vel bare ha blåst av det hele hvis det ikke var fordi jeg kjenner døtrene mine."
Arvid Øye og Jan Brechan ved veivesenet:
"Vi tror det som er sagt. Folk skulle ikke være redde for å tro på noe som er uvanlig. Vi kjenner damene. De er voksne og troverdige. Vi har ingen mening om hvor denne mannen kom fra, men kan det ikke være rimelig nok at folk fra andre kloder er kommet like langt - og lenger enn oss?"
Ordfører Andersen:
Nei, jeg kan ikke få meg til å tro på dette. Det er ufattelig hvordan denne historien er kommet opp, for de to damene er kjent for å være nøkterne og troverdige. Jeg ville heller at Mosjøen skulle bli kjent for andre ting, f.eks. for det flotte idrettsanlegget vi har, eller for den hyggelige villabebyggelsen."
Båtbygger Mikael Mjaaland:
"Slike ting vil jeg ikke blande meg opp i. Jeg vet adskillig om båter etter 60 år som båtbygger, men det som flyger i luften kjenner jeg ikke noe til. Kanskje finnes det slike ting som flyvende tallerkener i Amerika og ellers i utlandet, men her i Vefsn? Ikke tale om. Det verste vi har her er Trangskaringen - kastevinden fra sør-vest gjennom Trangskaret. Den har veltet naust for meg to ganger."
Gunhild Kristiansen (på havnekafeen i Mosjøen):
Ikke vet jeg om damene har innbilt seg at de så noe, eller om de har kokt sammen hele eventyret med vilje, men tull er det iallfall. Kan fornuftige mennesker ta en slik historie helt alvorlig?"
BLØFF - INNBILNING - NATURLIG FORKLARING - ELLER EN EKTE "NÆRKONTAKT AV TREDJE GRAD"?
"Vi skal her forsøke å vurdere disse mulighetene nærmere. Innbilning bør praktisk talt kunne utelukkes, så la oss starte med
BLØFF
Argumenter imot: De to damene blir av alle som kjenner dem betegnet som nøkterne og pålitelige.De har holdt fast ved sin beretning hele tiden.
Argumenter for: Flere detaljer i beskrivelsen av "UFO-nauten" minner ikke så rent lite om Adamski's beskrivelse av "Orthon" - en mann fra Venus, som Adamski påsto å ha møtt i den californiske ørken. Adamski's bok var kommet ut på denne tiden. Legg merke til detaljer som: kjeledress-lignende klesdrakt, med et bredt belte om livet - langt hår - melodiøst språk med få konsonanter, og utstrålingen av vennlighet etc, samt at mannens måte å hilse på - som kunne ha vært ordrett sitert fra Adamski's bok! Virker det ikke usannsynlig at en ekte opplevelse skulle korrespondere slik med Adamski's åpenbare bløff?
NATURLIG FORKLARING
Argumenter for: En "offisiell forklaring" på hendelsen var at det skulle ha landet et amerikansk helikopter i området på samme tidspunkt som damene oppgav for sin opplevelse. Piloten, som var litt i villrede om geografien, hadde landet i skogen og der støtt på to bærplukkere som han hadde henvendt seg til.
Ifølge en radioreporter som NUFOC (Norsk UFO Center) har snakket med, og som selv har forsøkt å finne ut mer om saken, skal en amerikansk offiser ha fått seg en meget god latter da historien kom ut. Han kunne fortelle om flere helikoptere som på det aktuelle tidspunkt hadde landet i området. Pilotene hadde trubbel med "maven", og som følge av dette hadde de på naturens vegne trådt av bak busker og kratt.....Offiseren moret seg grenseløst over at damene hadde "sett små menn" bak buskene! (Altså: huksittende, og dermed små...)
Argumenter imot:Som man ser har ikke offiserens forklaring stort å gjøre med damens beretning. Han omtaler en helt forskjellig situasjon. Og enten det nå var ett eller flere helikoptere til stede så burde vel de to damene dra kjensel på slike, enn si legge merke til lyden fra dem. For ikke å snakke om onkelen J., som befant seg i nærheten og som ikke hørte noe som helst. Med sin sterkt negative innstilling til saken ville han neppe ha nølt med å fortelle det dersom han hadde hørt bråket fra helikopterne på stedet.
Damene hadde alminnelig godt kjennskap til språk, særlig engelsk, og det virker ikke særlig rimelig at de skulle oppfatte en amerikansk helikopterpilots henvendelse som noe så esoterisk. Selv har de heller ikke på noen måte kunnet godta denne forklaringen.
KONKLUSJON
Siden den offisielle forklaringen her som så ofte ellers i slike saker synes helt uakseptabel, står vi igjen med to alternativer:
Naturligvis er det vanskelig, så lang tid etter, å foreta noen form for undersøkelser. Det som eventuelt kunne gjøres var å rette en henvendelse til de militære myndigheter for om mulig å få bekreftet eller avkreftet påstanden om at det befant seg helikoptere i området på angjeldende tidspunkt - om noen av disse hadde landet, og hvor. Vi kjenner f.eks. ikke til at sivile etterforskere, journalister el.l. på noe tidspunkt har snakket med den amerikanske piloten, som angivelig skal ha fortalt at han landet og snakket med "noen bærplukkere".
Gjennom militære kanaler ville det sikkert være mulig å få frem eksakte data her, men om man bør kunne forvente at rette vedkommende vil påta seg det arbeidet noe slikt ville medføre, er en annen sak.
Hva som videre kunne gjøres er å gå tilbake til aviser og ukeblad fra den tiden, da det uten tvil har vært skrevet svært mye om saken.
Det er mulig at NUFOC med tid og stunder kommer til å nedlegge en del arbeid på saken. I mellomtiden kan jo de som leser dette forsøke å sjekke sine lokale aviser fra slutten av august 1954, og gjerne sende oss noen ord om resultatet.
Dersom noe spesielt kommer frem vil vi bringe det i Intern UFO-Forum.
Det har vist seg at såkalte "skeptikere" gjerne har en viss forkjærlighet for denne spesielle saken, som de ikke har kunnet unngå å råke borti. De liker da å kunne vise til den enkle forklaringen med helikopterpiloten - for ikke å snakke om de som er så heldige å kjenne til offiserens beretning om de mange pilotene med mave-besværet. Men hvilken helikoptertype det er som ser ut som to grytelokk lagt mot hverandre, og som ikke gir fra seg mer støy enn en stor humle - ja, det gjenstår å forklare.
Under enhver omstendighet: som UFO-rapport betraktet er saken a-typisk (ikke-typisk). De typiske rapportene av kategorien CE III (nærkontakt av tredje grad)har som regel et ganske forksjellig innhold. Men elementet med en helt menneskelig utseende "UFO-naut" er likevel ikke enestående..."
SLUTTKOMMENTAR:
Undertegnede, Dag Ove Johansen, redaktør av magasinet FABULA, vil gjøre undersøkelser i lokale og nasjonale aviser angående denne Mosjøen-saken i løpet av de nærmeste månedene. Norsk UFO center tar feil m.h.t. Edith J: hun lever fremdeles i beste velgående høsten 1997!!
Folk som har kunnskap om denne spesielle saken, oppfordres til å sende melding til undertegnede via e-mail:
Nettfolket oppfordres dessuten til å følge med i UFO-magasinet i tiden fremover. Vi lever i en spennende tid, en tid som vil gi oss mange svar på hittil ubesvarte spørsmål. I løpet av februar 1998 vil Mars-sonden Surveyor avsløre bildene fra bl.a. Cydonia, det underlige området på vår naboplanet som har steinformasjoner som ligner både ansikter og pyramider. Den som lever får se....
Tilbake til FABULA-NORGE
Tilbake til FABULA-USA
This page hosted by Get your own Free Homepage