"Klokken var mellom ett og halv to da min forlovede kom ned og vekket meg. Jeg rakk bare å få på meg strømper og tøfler og kastet en frakk utenpå nattkjolen"

"Vi skyndte oss opp på dekket, som skrånet sterkt allerede. De fleste fra både første og annen klasse satt i livbåtene, men så ble det åpnet for tredje klasse, og jeg klarte å komme med i den nest siste båten."

På dette tidspunktet ble båtene fylt til randen. Selv om mange måtte stå igjen på dekket og se livbåtene fjerne seg en etter en, husker Carla Jensen at det ikke var tilløp til panikk blant passasjerene på dekket.

"Vi visste jo at skipet ikke kunne synke, så det var ingen grunn til panikk."

Onkelen sa også da hun hoppet om bord i livbåten: "Du kommer nok til New York et par dager før oss, men da skal du bare bli der og vente på oss, så tar vi følge videre."

Det var det siste Carla Jensen hørte til onkelen. Ingen av hennes pårørende ble reddet, og det samme gjaldt mange andre fra tredje klasse.

"Langt fra alle ble vekket. Mange av dem sov i lugarene sine til siste øyeblikk."

Det var kaldt i livbåtene, men den natten var Atlanteren helt stille.

"Været var klart, og vi kunne tydelig se alt som skjedde. Vi hørte et par store drønn, og skipet reiste seg nesten loddrett. Så fulgte et øredøvende skrik samtidig som skipet forsvant. Etterpå verken hørte eller så vi noe mer."